DNAK spør: Den arabiske våren ti år etter – hvorfor lyktes man ikke?

Pinar Tank

Seniorforsker ved Fredsforskningsinstituttet PRIO

Da folket dro ut i gatene i protest mot Mubarakregimet i 2011, ble hele verden grepet av deres kamp for «brød og verdighet». Men personaliseringen av kampen – tapre demonstranter mot brutale diktatorer – ansvarliggjorde den sivile motstanden i kampen for å bygge et demokratisk system og satte fokus på feil sted. Når vi nå spør hvorfor den arabiske våren mislyktes, legger vi fortsatt ansvaret hos enten regimene (deres brutalitet og egeninteresser) eller opprørerne (deres mangel på organisering eller vilje for å finne politisk konsensus). Begge er til dels riktige, men den viktigste årsaken til at demonstrantene ikke nådde sine demokratiske mål, var at systemene i utgangspunktet manglet sterke institusjoner som kunne innfri grunnleggende behov, samt et sterkt sivilt samfunn som kunne samarbeide. I flere av landene, Egypt og Syria blant annet, var den sterkeste institusjonen militæret, noe som forklarer regimets brutalitet i dag. Tunisia, der det hele startet, var et av de få landene som hadde institusjoner som ikke var fullstendig uthulet, og som har tatt viktige steg mot demokratisk styre. Vi må også spørre oss selv hvorvidt eksterne aktører – i Vesten, men også i regionen – har bidratt til denne interne svekkelsen ved å støtte diktatorer og finansiert militariseringen i «stabilitetens» navn.

Kjetil Selvik

Seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

Autoritære herskere falt, men arven etter vanstyret deres ble ikke borte over natten. I samfunn delt av splitt og hersk og med omfattende korrupsjon og andre utviklingsproblemer, var utgangspunktet skjørt for å bygge demokratier. Tunge aktører som militæret, etterretningsvesenet og forretningsmenn hadde interesse av å opprettholde maktstrukturene.

De unge aktivistene var fulle av pågangsmot og friske ide­er. Men de tok ikke kontroll over staten og manglet bindeledd til det politiske systemet. Alt fra byråkrati til domstoler og poli­tiske partier satt fast i gamle mønstre. Valg- og grunnlovsprosessene ble også splittende. Regimene skodde seg på frykten for politisk islam.

Våpnene overdøvet de siviles stemmer. Sikkerhetsstyrkene skjøt mot demonstrantene og opprørsgrupper i Libya, Syria og Jemen bevæpnet seg. Borgerkrigene ble folkebevegelsenes svøpe. Ekstremister som al-Qa’ida og IS fikk spillerom mens herskerne satt inn nådestøtet: «det er oss eller kaos!»

Stormaktene intervenerte. Saudi Arabia kvelte opprøret i Bahrain, understøttet militærstyret i Egypt og startet en ødeleggende krig i Jemen. Vesten med Norge i en fremtredende posisjon bombet Libya uten forståelse og en plan for hva som ville følge. Iran og Russland skydde ingen midler for å redde Asad-regimet i Syria. Tyrkia angrep kurderne. Kun Tunisia fikk være i fred.

Bjørn Olav Utvik

Professor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo (UiO)

Reformkreftene sto overfor veldige motkrefter. Maktelitene kontrollerte militære, sikkerhetsstyrker, domstoler, byråkrati, media og økonomien. Selv om statsoverhodet ble presset til å gå av i noen land, forsvant ikke denne makta. Samtidig hadde elitene sterke internasjonale støttespillere, framfor noe Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, satte inn store ressurser for å slå ned alle tilløp til demokratiske reformer. På sin side var oppstandene løst organisert. Den store bevegelsen kom uventet på opposisjonskreftene. De hadde ikke noe omforent program for hvordan overgangen til demokrati skulle skje, og ble raskt splittet. Heller ikke hadde de noe klart program for hvordan befolkningens økonomiske problemer - som hadde bidratt sterkt til oppslutningen om oppstandene - skulle avhjelpes. Dette svekket etter hvert den folkelige støtten. Samtidig er ikke den arabiske våren over. Det meste peker mot at 2011 bare var starten på en lengre periode der de autoritære regimene blir utfordret av folkelige krefter som ønsker frihet og demokrati. Nå raser borgerkriger i flere land, i andre er undertrykkelsen kraftig skjerpet i et forsøk på å presse opprørsånden tilbake på flaska. Men de grunnleggende problemene som lå under bølgen av oppstander er ikke løst. Det finnes ingen vei tilbake til det stabile autoritære systemet fra 2010.

Cecilie Hellestveit

Forsker ved Folkerettsinstituttet

Den arabiske våren i 2011 sammenfalt med amerikansk tilbaketrekning fra Midtøsten, der USAs tunge nærvær etter 1990 var i endring. Den arabiske våren ble testen på om statsapparatene var klare for den egentlige post-kolonialistiske æra, hvor eksterne støttespillere får en mer tilbaketrukken rolle. De fleste arabiske republikkene besto ikke prøven.

Makten i republikkene Egypt, Libya, Syria og Jemen lå hos eliter som sprang ut av de sosialistiske arabiske ideologiene. Politisk opposisjon var undertrykt, og kom særlig fra den religiøst baserte ideologien til det muslimske brorskap, støttet av mange av middelklassens advokater, leger og ingeniører. Den arabiske våren var en historisk mulighet til å innføre en ny samfunnsmodell som favnet hele den politiske eliten. Det skulle gi mer legitime og mindre brutale styresmakter.

Én arabisk republikk lyktes. I Tunisia førte den arabiske våren til en vellykket overgang til en ny styringsmodell. Men i de fleste republikker slo kontrarevolusjonære krefter tilbake hardt og brutalt. I Libya, Syria og Jemen ble det langvarige borgerkriger. Gulfstatene, og etter hvert Egypt, har holdt situasjonen i sjakk på hjemmebane gjennom økt politisk undertrykkelse.

En følge av at våren strandet ble at radikale islamo-fascistiske bevegelser arvet initiativet fra en revolusjon med brukket rygg. En annen følge var at mens amerikanerne var mindre til stede, ble det nå særlig regionens egne stater, Gulfstatene, Egypt, samt de ikke-arabiske landene Tyrkia og Iran, som blandet seg inn i naboland. Disse utenforstående statene har særlig vært motivert av at deres egne allierte skal vinne maktkampen i republikkene, og har bidratt sterkt til at den arabiske våren i noen land ble til langvarige kriger. Både radikale bevegelser og ekstern innblanding gjorde i sin tur at våren nå var sjanseløs.

Knut S. Vikør

Professor i historie, Universitetet i Bergen (UiB)

Nå er det ikkje sikkert den var mislykka, svaret på det veit vi kanskje først om ein generasjon. Men i Syria, Libya, Jemen har vi fått kaos og krig, og i Egypt eit nytt hardt militærstyre. To hovudgrunnar er nok, for det første at forventningane var spent for høgt: “Våren” hadde bakgrunn i ei økonomisk og sosial krise, og omveltingane i seg sjøl gjorde på kort sikt økonomien berre verre, ikkje bedre. Dette førte til misnøye og demobilisering.

Det andre er mangelen på politiske alternativ. Ein kunne ikkje berre fjerne ein diktator og tru at da ville demokratiet blomstre opp av seg sjøl. Libya hadde aldri hatt noen politisk kultur før eller under Gaddafi-styret, og systemet fall straks ned i rivalisering mellom stammar og regionar, fordi det ikkje var noen felles politisk arena for andre grupperingar. I Syria var det også provinsane som gjorde opprør kvar for seg, og også her var det militsane kvar for seg som dominerte, forsøka på å lage ei samla politisk leiing lyktas ikkje, og dei som hadde kamperfaring mot regimet - islamistane - tok snart over styringa. Revolusjonane var dramatiske, men mangla sammenhengande leiing.

Ønsker du mer informasjon om Den arabiske våren, ti år etter?

For drøye to uker siden avholdt YATA Norge sin årlige "Nordic Security Conference" - denne gangen med tittelen "The Arab Spring: A Decade Later". Over tre dager adresserte konferansen forskjellige sikkerhetsutfordringer som har oppstått siden Den arabiske vår brøt ut. Blant innlederne var forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, Sverre Lodgaard og Kjetil Selvik fra NUPI, tidligere nobelprisvinner Najet Zammouri, Cecilie Hellestveit, Pavel Baev og Pinar Tank fra PRIO, og vår egen generalsekretær, Kate Hansen Bundt.

Konferansen var heldigital og kan ses i reprise på YATA Norges Facebook-side: https://www.facebook.com/watch...

Les mer om årets konferanse på YATA Norges nettsider: https://www.yata.no/norsec/nor...