DNAK Spør: Hva blir den største sikkerhets­utfordringen i 2024?

Iver Neumann

Direktør, Fridtjof Nansens Institutt (FNI)

Russland under Putin vil neppe være fornøyd med å ha annektert en femtedel av Ukraina. De vil ha hele Ukraina, i det minste som et lydrike. Det er derfor liten grunn til å tro at Russlands aggresjonskrig i Ukraina vil stoppe i 2024 (om da Russland selv ikke skulle gå i oppløsning i mange små Tsjetsjeniaer under hver sin krigsherre, hvilket er et scenario på lengre sikt). Sett fra Norge er den største utfordringen derfor hvordan man håndterer dette, herunder hvordan og i hvilken grad man opprettholder nødvendig bilateralt samarbeid med Russland i nord. Materien er bundet opp med spørsmålet om atlantismens fremtid. NATO-samarbeidet drives nå mer av hjernen og mindre av hjertet enn i tidligere tiår. Om Trump trekker USA ut, er Norge som ikke-EU-medlem helt avhengig av å etablere et håndfast bilateralt forhold til USA. Det kan bli vanskelig og politisk dyrt, men blir eventuelt først et problem som må håndteres i 2025. Netanyahus Israels krig mot den palestinske urbefolkningen har nå gått over i et nytt stadium, der Gaza-stripen renses etnisk. Europeisk støtte til Israel er på et historisk lavmål. Selv amerikansk støtte er mindre. Om Vesten og den liberale verdensordenen fortsatt skal respekteres i det globale sør, er dette en nødvendighet. Vesten står ikke til troende om den fordømmer Russlands bombing av, overgrep mot og annektering av et område som okkuperes av Russland, men ikke et som okkuperes av Israel. Om Israel skulle få nok av vestlig kritikk og vende seg mot Kina, ville det forrykke hele maktbalansen mellom verdens to supermakter. Utviklingen i Midtøsten blir derfor sentral i 2024. Det store spørsmålet er likefullt om 2024 blir året der Kina forsøker å annektere Taiwan.

Kenneth Ruud

Administrerende direktør, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

I en tid med flere pågående kriger og generelt økt geopolitisk spenning, så vil nok 2024 preges av ustabilitet, uforutsigbarhet og uroligheter. Det er overordnet bekymring for at noen av de pågående krigene og konfliktene eskalerer ytterligere.

Fra et FFI-perspektiv, så følger vi jo med på teknologiutviklingen, og om man på enkelte teknologiområder står overfor vippepunkt. Gjennombruddet som kom med Chat-GPT, illustrer godt hva et teknologiske vippepunkt kan innebære. Alle konsekvensene av denne revolusjonen innen kunstig intelligens (KI) har vi ennå ikke sett, men det er klart at vi ikke kan gå tilbake til tiden før Chat-GPT. Så har vi ikke nådd et slikt vippepunktet innen militære anvendelser av KI, men KI og noen andre muliggjørende og disruptive teknologier har potensiale til å nærme seg slike vippepunkt i deres militære anvendelse.

Hvis vi fokuserer litt mer på de nære forhold, så har FFIs forsvarsanalyse pekt på viktigheten av at Forsvaret og samfunnet har god evne til å stå imot sammensatte trusler. Krigen i Ukraina har vist viktigheten av å beskytte kritisk infrastruktur, også sivil, og sørge for at befolkning evner å stå imot et trykk av påvirkning gjennom ulike mediekanaler. Økende polarisering i flere land skaper også mer usikkerhet om den sikkerhetspolitiske utviklingen.

Kjell Inge Bjerga

Direktør, Institutt for forsvarsstudier (IFS)

Da jeg fikk samme spørsmål for 2021, pekte jeg på en forverring av forholdet mellom USA og Kina. Andre som ble spurt, påpekte andre ting – fra Covid-19-pandemien til fremveksten av antidemokratiske krefter globalt og i Vesten. Russland ble nevnt i et par av svarene, men dels på en måte som har vist seg å være usedvanlig lite treffende – og et år senere gikk Russland til storangrep på Ukraina. At det er slik, burde ikke overraske: Det er for lengst påvist at prediksjoner som den jeg er invitert til her, statistisk sett knapt avviker fra rene gjetninger.

Noen utsagn er sikre, men har liten verdi, som at en krig mellom USA og Kina ville ha uoverskuelige konsekvenser, også i vår del av verden. Spredning av krigen mellom Israel og ulike palestinske grupper, ville også kunne få svært store konsekvenser. Problemet er at det er vanskelig å si noe begrunnet om sannsynligheten for at disse tingene skjer, og når det i så fall skjer.

Holder vi oss til vår del av verden, er det enklere å si noe sikkert: Vi vet hva som er den største sikkerhetsutfordringen, nemlig Russlands krig mot Ukraina. Vi kan også med stor sikkerhet si at denne krigen vil fortsette gjennom 2024 – med ett forbehold: At Russland overvinner motstanden og tvinger Ukraina i kne. Om dette skulle skje, vil Europa og Nato stå overfor et Russland som vil være dramatisk styrket økonomisk, demografisk – og på kort tid også militært.

Dette vil tvinge frem vestlige politiske og militære mottiltak. Vi vil få en situasjon som minner om den kalde krigen, men med den vesentlige forskjellen at Russland, i motsetning til Sovjetunionen etter at etterkrigsordningen ble fastsatt, har vist vilje til å bruke militærmakt til å tvinge frem territorielle og politiske endringer i Europa.

Skulle dette skje, vil det skyldes at Vesten i løpet av 2024 velger å la Ukraina gå under: Ukrainas evne til å motstå russisk materiell overmakt avgjøres av Vestens vilje til å gi landet den støtten det trenger for å kunne forsvare seg. Inntil sommeren 2023 var mønsteret at vestlig hjelp kom sent, men var tilstrekkelig til i det minste å opprettholde Ukrainas mulighet til å stoppe videre russisk fremgang. Siden da har vestlig støtte tørket inn, samtidig som Russland ikke viser tegn til å være avgjørende svekket på slagmarken. Om denne tendensen fortsette, vil et ukrainsk nederlag fremstå som en stadig mer truende mulighet.

For meg er derfor svaret på spørsmålet fra DNAK i år enkelt: Den største sikkerhetstrusselen i 2024 er at Vesten svikter sin rolle i Ukraina og lar Russland lykkes med sin aggresjon. For å forhindre at dette skjer, har også lille Norge et ansvar