DNAK Spør: Hva er status på krigen i Ukraina, to år etter invasjonen?

Oberstløytnant (p) Palle Ydstebø, Hovedlærer, Krigsskolen (KS)

Omtrent på dagen åtte år etter Russland initierte okkupasjonen av Krym og den påfølgende invasjonen av østre Ukraina, gikk Russland til en storskala invasjon igjen 24. februar 2022. Allerede en måned etter invasjonen endret krigens karakter seg til en utmattelseskrig da Russlands forsøk på å slå ut Ukraina i en stor operasjon.

I 2024 vil det være et krigsindustrielt kappløp mellom Ukraina og Vesten på den ene siden, og Russland med sine støttespillere på den andre. Russland har minst ett års forsprang, men har også langt svakere økonomi og industriell base enn USA, EU og Ukraina.

Russlands erobring av Avdijivka og vedvarende press ved flere frontavsnitt, skyldes i stor grad ukrainske mangel på friske styrker og artilleriammunisjon og våpen til å utstyre de med. Ukraina må nok stå han av til mer våpen og ammunisjon kan framføres. Vi ser derfor neppe noen ukrainsk landoffensiv med det første.

På sjøen har landmakten Ukraina satt en tredjedel av den russiske Svartehavsflåten ut av spill og fordrevet den fra Krym tilbake til Russlands østre kystlinje. Ukraina har dermed klart å gjenoppta eksport og import over sjøen og er nå oppe i samme nivå som før invasjonen i 2022. Denne trafikken er Ukrainas viktigste eksportinntektskilde og viktig for landets økonomi.

Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved Universitet i Oslo (UiO) og professor II ved FHS/Stabsskolen

Krigen i Ukraina vil vinnes av Russland med mindre USA kommer med mer ammunisjon. Europa kan ikke bygge opp krigsproduksjon av artillerigranater raskt nok. Men USA er dysfunksjonelt politisk nå, og Trump blokkerer for en løsning. Europa må derfor ta høyde for russisk seier i Ukraina, og også for amerikansk tilbaketrekning i NATO dersom Trump vinner. Dette er to enorme utfordringer for oss. Det første som må gjøres med en eneste gang, er å få forsvarsbudsjettet opp på 2-prosenten [av BNP] og gå videre mot 3 prosent fortest mulig, der vi var i den kalde krigen, og da uten oljepenger. Dette kan avverge amerikanske reaksjoner og er helt nødvendig for å avskrekke et seirende Russland. Deretter må vi i Europa endre 'mindset' til langvarig konfrontasjon med Russland, som består av 'containment', oppdemming gjennom sanksjoner og tiltak mot hybridkrig, samt militær avskrekking. Avskrekking betyr evne, dvs. militær styrke, men også vilje, altså motstandskraft og motivasjon. Her stiller Europa meget svakt; vi har suspendert realpolitikk for lenge siden som noe umoralsk og irrasjonelt.

Katarzyna Zysk, Professor ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS)

Situasjonen er sammensatt. På den ene siden støter Russlands fullskala invasjon på flere alvorlige utfordringer. Russland har ikke lyktes med å bryte Vestens vilje og evne til å støtte Ukraina, samtidig som NATO-land har fortsatt å øke forsvarsutgiftene og produksjonskapasiteten. Det kan være med på å gjøre forskjell på slagmarken i 2025. Den strategiske situasjonen i Østersjøregionen og Nord-Europa har blitt markant styrket til NATOs fordel med Finland og Sveriges medlemskap. Samtidig fortsetter sanksjoner og eksportkontroll-regimer å stramme til rundt Russlands økonomi. På slagmarken har Ukraina stort sett klart å holde frontlinjen, mens landet har betydelig redusert Svartehavsflåtens handlefrihet, og gjennomført en rekke vellykket angrep på russisk kritisk infrastruktur.

På den andre siden har Ukrainas offensiv i 2023 bremset opp, og Russland har presset på flere deler av fronten, til tross for svært høye omkostninger. Noen av årsakene er at Pentagons finansiering for Ukraina har tatt slutt, mens Biden-administrasjonen og Kongressen ikke har evnet å opprettholde militærstøtten. Den er nå innblandet i innenrikspolitiske kamper før presidentvalget i november. Forsvarsindustrien i NATO-land har heller ikke klart å nå nødvendige nivåer for å møte utfordringen. På hjemmebane har Putin klart å klore seg til makten og drive landet i en stadig mer totalitær retning. Russlands økonomi har prestert bedre enn forventet, drevet av historisk høye forsvarsutgifter, som har vært med på å regenerere deler av det russiske forsvaret fortere enn ventet. For å vinne krigen nøler ikke Putin med å undergrave Russlands fremtid: Det internasjonale pengefondet antar at Russlands andel av den globale BNP vil synke med over 11% i løpet av de neste 5 årene. Russlands ekspansive ambisjoner, som lå til grunn for angrepet på Ukraina, har ikke endret seg. Noe som gjør en betydelig endring i Russlands internasjonale atferd lite sannsynlig, uten en radikal endring i landets innenrikspolitiske kurs. Putin har bundet sin skjebne til krigens utfall.

Ingerid M. Opdahl, Førsteamanuensis, Institutt for Forsvarsstudier (IFS)

Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har så langt vist seg å være et strategisk feilgrep. Blant annet har krigen, som konsoliderte Ukraina som samfunn og stat, gjort landet – som Putin ikke anser som et selvstendig land – til en betydelig internasjonal aktør. I tillegg samlet Vesten seg i uventet grad om støtten til Ukraina, NATO har kommet nærmere Russlands grenser, og Russlands posisjon er svekket.

Samtidig er dette en krig som vil vare lenge, og utfallet er usikkert. I denne utholdenhetsprøven er Ukraina på defensiven med redusert vestlig militær støtte, mens Russland trolig vil være på sitt sterkeste militært i 2024–25. Det russiske regimet har alt å vinne på å svekke Ukraina på slagmarken og undergrave samholdet blant Ukrainas støttespillere før Russlands egne kostnader blir for store. Omleggingen til krigsøkonomi er i gang, og Russland klarer så langt å erstatte tapene på slagmarken i kvantitet, om ikke kvalitet. Regimet har til nå unngått de mest problematiske stegene, som opptrappet militær mobilisering og direkte statlig styring av økonomien. Gamle og nye problemer møtes med brutal undertrykkelse, økonomiske insentiver og legitimerende fortellinger om patriotisme og stormaktstatus. Det har virket til nå, men Russlands problemer vil bli særlig tydelige den dagen krigen på en eller annen måte avsluttes.

For Ukraina er den vestlige militære og økonomiske støtten avgjørende for krigføringen og dens utfall. Konsekvensene av krigen, og hvordan den ender, kommer til å prege europeisk sikkerhetspolitikk i resten av vår levetid.