DNAK spør: Hva har NATO betydd for Norge?

Ine Eriksen Søreide

Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité

NATO er selve ryggraden i norsk sikkerhetspolitikk. Helt siden Norge var med på å stifte NATO for 75 år siden, har vi bygget sikkerheten vår sammen med allierte. Lærdommen vår etter krigen var at vi ikke kunne stå alene. Og med den dramatiske sikkerhetspolitiske situasjonen rundt oss, er det helt åpenbart at denne sikkerhetsgarantien er fundamentet for oss og våre allierte. Det er ikke Norges evne til dialog med Russland i nord som har gitt oss trygget og sikkerhet – det er det NATO-medlemskapet vårt som har gjort og fortsetter å gjøre. Med NATO i ryggen kan vi være trygge på at Norge fortsetter å være fritt, selvstendig, uavhengig og udelelig. Trygghet og sikkerhet er en forutsetning for all annen politikk vi driver. Det historiske valget Sverige og Finland på veldig kort tid tok om å bli med i alliansen viser nettopp at når det spisser seg til og Putin for alvor blottlegger sine imperialistiske ambisjoner og angriper et naboland, er det også våre naboers vurdering at NATO er den aktøren som skal til for å garantere for landenes sikkerhet. Jeg mener at det var et klokt valg, og det stadig tettere nordiske forsvarssamarbeidet kan nå realiseres fullt ut - innenfor NATO, ikke som et alternativ til NATO.

Rolf Tamnes

Professor emeritus, NUPI

Norsk tenkning om krig og fred etter andre verdenskrig bygde på erfaringene fra krigen og innvarslet viktige endringer sammenliknet med tiden før 1940. Viktigst var forestillingen om at Norge nå var strategisk utsatt og ville bli angrepet på bred front i en stormaktskonflikt. Derfor trengtes både et sterkt nasjonalt forsvar og omfattende militær hjelp utenfra, som måtte forberedes i fred for å være effektiv i krig. NATO ble svaret: En forsvarsgaranti nedfelt i 1949-pakten, som i første rekke bygde på USAs ressurser – en bilateral garanti innenfor en kollektiv ramme; et integrert forsvarssamarbeid, som tok form etter utbruddet av Koreakrigen i 1950, og som innebar at NATO ble satt opp i fred for å håndtere angrep på kort varsel: et felles kommandoapparat, felles forsvarsplaner, samordning av styrker og etter hvert forhåndslagring for allierte styrker for å kunne bringe dem til Norge ganske raskt. Mye av dette forvitret etter den kalde krigen, men er i ferd med å gjenetableres i ny tapning under inntrykk av den russiske nyimperialismen.

Kollektivt forsvarssamarbeid betyr samtidig at det enkelte land må føye seg for å passe inn i et felles prosjekt formet fremst av amerikanerne. Det har skapt mye politisk tvil og voldt smerte. Fast alliert nærvær av allierte stridskrefter og atomvåpen i fredstid ble avvist, men grensesettingen var mest politisk uten avgjørende militær betydning. Norsk deltakelse i uteoperasjoner fra 1990-tallet skjedde uten stort engasjement, men det var nødvendig å være «en god alliert» av hensyn til alliert solidaritet og byrdefordeling.

Mye er i endring, spesielt geopolitisk og teknologisk, men det rokker ikke ved disse ganske bestandige elementene i norsk forsvar og sikkerhetspolitikk.

Sverre Strandhagen

Kommentator i Dagens Næringsliv

Nato har helt siden 1949 sørget for sikkerhet og stabilitet for Norge – gjennom kald krig, så en periode med avspenning, før det ble ny polarisering og varm krig i Europa.

Nato-samarbeidet er satt sammen av en rekke bilaterale og regionale avtaler. Uten disse avtalene ville Nato fungert dårligere, og uten Nato ville vi trolig ikke hatt bilaterale avtaler.

Viktigst for Norge har vært samarbeidet med USA, som har sørget for betydelig forhåndslagring av våpen, kjøretøyer og ammunisjon. Særlig viktig har vært amerikansk bidrag til å bygge opp norsk etterretning. Nato-penger har også sørget for å bygge opp infrastruktur som flyplasser. Norge har etter hvert overtatt størstedelen av disse kostnadene.

Samarbeidet med USA og Storbritannia har vært en nøkkel til forsvaret av Norge. Det skjer i en Nato-ramme, men det er rask alliert hjelp fra amerikanere og briter som gjør at Norge er bra sikret mot russisk overfall. Samtidig oppstår trusler i økende grad i gråsoner, særlig i det digitale rom. Det vil kreve stadig mer egen forsvarsinnsats, ikke minst fra totalforsvaret. Utfordringen er at USA er mest opptatt av Kina og utvikler seg i retning av en dysfunksjonell supermakt. Det skaper tvil om viljen og evnen til å komme Europa til unnsetning.

Øyvind Østerud

Professor i statsvitenskap ved UiO

«NATO har vært ankerfestet for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk siden 1949. Med Atlanterhavspakten ble en geostrategisk realitet formalisert og organisert - at forsvaret av Europa var i amerikansk egeninteresse og samtidig imøtekom de europeiske medlemmenes ønske om å traktatfeste USAs militære støtte og avskrekking mot angrep. Europa var sentralfronten mellom Øst og Vest. Nordområdene var kjerneområder i amerikansk rakett- og marinestrategi. Utplassering av amerikanske styrker og rakettsystemer fortalte både Sovjetunionen og vestlige NATO-land at alliansens forsvar var ett forsvar. Arbeiderpartiet hadde en NATO-kritisk venstrefløy, og Norge fikk aksept for et politisk kompromiss med beroligende tiltak om baser, atomvåpen og øvelsesrestriksjoner. Det norske invasjonsforsvaret var basert på en «holdetid» opp mot en uke ved angrep, før allierte styrker var på plass. Forhåndslagring av amerikansk utstyr skulle garantere rask hjelp, med Midt-Norge som nok et politisk kompromiss.

Etter Den kalde krigen oppsto det usikkerhet rundt mange av disse forutsetningene. Var NATO egnet for en ny tid uten den dominerende Øst-Vest-konflikten? USAs sikkerhetsinteresser forskjøv seg i større grad mot det østlige Asia og Kina; uten at det ble sagt høyt, skapte en rekke nye NATO-land usikkerhet rundt artikkel 5-garantien; isolasjonistiske strømninger i USA kom gradvis til overflaten på nytt, særlig i det republikanske partiet; Tyrkias balanseøvelser var en ny utfordring på sørflanken. Samtidig var Norge mer avhengig av allierte garantier enn noen gang, ikke minst fordi invasjonsforsvaret var avviklet. Med nye og ukonvensjonelle krigsformer, ble det usikkert om noen utfordringer var for små for NATO, men for store for Norge alene. Utfallet av amerikanske presidentvalg ble viktigere for Norge og de europeiske NATO-allierte enn noen gang tidligere i etterkrigstiden. Samtidig varslet det svenske og finske NATO-medlemskapet om et mer samordnet Norden enn under Den kalde krigen. En drøm fra de første etterkrigsårene gjenoppsto i ny form og som en utilsiktet følge av krigen mellom Ukraina og Russland.»

Asle Toje

Statsviter og nestleder av Nobelkomiteen

NATO er det store unntaket i norsk utenrikspolitikk. Flertallet av norske historikere ser en utenrikspolitisk tradisjon der norsk motvilje mot å inngå i formelt samarbeid av forpliktende karakter er fellesnevner. I Olav Ristes utsyn over norsk utenrikspolitikk fra 1905 var det først og fremst er de utvendige rammene for norsk utenrikspolitikk som skifter. Mens de underliggende realitetene har «i heile perioden vore nesten forbløffande stabile». I dette ligger at Norge satte sin lit til at en av stormaktene – først Storbritannia, siden USA – «i eigen interesse ville sikre Norges sjølvstende overfor andre stormakter». Linjen går fra alliansefrihet (1905–1914) til nøytralitet (1914–1918) til kollektiv sikkerhet (1918–1940) til krigsallianse (1940–1945), brobyggingspolitikk (1945–1949); kaldkrigsallianse (1949–1989) og intervensjonisme (1990-2024). Under den kalde krigen var NATO et jernkorsett som tøylet autoritære og proteksjonistiske impulser innenfra og styrket landets stilling vis-a-vis sine natoland. Siden ble NATO en kostnads-besparer og katalysator for den norske engasjementspolitikken. Alliansens skjeve byrde - og maktfordeling der de allierte bytter suverenitet med sikkerhet, hva Geir Lundestad kalte ‘Empire’ by invitation’ har smertet Oslo mindre enn andre hovedsteder: Fordi fordelene ved tett og asymmetrisk allianse har vært større enn ulempene. For Norge forblir alliansen innpakningspapiret som amerikanske sikkerhetsgarantier kommer i.

Håkon Lunde Saxi

Professor, Forsvarets høgskole/Stabsskolen

«Et lite land som er nabo til en supermakt har ikke mange valgmuligheter. Enten må en tilpasse seg supermaktsnaboen, eller en må allierer seg med en annen supermakt. Norge valgte det annet av disse alternativer». Dette skrev Norges mangeårige utenriksminister Knut Frydenlund i 1982 (Lille land – hva nå?, s. 85). For en småstat som Norge har det å skape balanse gjennom egne krefter til vår stormaksnabo i øst ikke vært en mulighet – valget har derfor stått mellom alliansepolitikk i NATO eller en tilpasningspolitikk ovenfor Moskva. Norge har, gjennom den såkalte beroligelse-politikken, forsøkt å ta hensyn til sovjetrussiske sikkerhetsinteresser, men norske beslutningstakere har gjort dette fra en trygg sikkerhetspolitisk forankring innenfor NATO.

Denne sikkerhetspolitiske ryggdekningen i Vest har gitt Norge frihet og suverenitet. Norge har dermed unngått Finlands skjebne under den kalde krigen. Begrepet «Finlandisering» betegner en situasjon hvor en stormakt får stor innflytelse over et mindre naboland. Når Moskva har lagt press på norske myndigheter, har NATO-medlemskapet gitt muligheten til å håndtere maktasymmetrien i det tosidige forholdet. Som Frydenlund oppsummerte erfaringene med sovjetrussiske trusler mot Norge etter Hopen-ulykken i 1978: «Det er da i slike situasjoner at en utenriksminister setter pris på å være medlem av en forsvarsallianse» (s. 100).