Merkel mellom Kina og USA

EU trenger en felles Kina-strategi. Dette har vært Merkels formannskapsplan. EU-landene skulle koordinere sin Kina-politikk, fremlegge en samstemt investeringsavtale og fremstå samlet på et toppmøte mellom Xi Jinping og EU-medlemmenes 27 stats- og regjeringssjefer i Leipzig medio september.

Møtet er nå avlyst. På grunn av Covid-19, tja? Indirekte, for er det noe den globale pandemien har vist, så er det at EU ikke er samlet i sin Kina-politikk, at Kina systematisk utnytter splittelsen til egen fordel og at rivaliseringen mellom Kina og USA, EUs sikkerhetspolitiske garantist, har tiltatt. «Kina er i ferd med å bli en trussel mot Europas åpne samfunn og menneskerettigheter, ved siden av Russland», sa NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Brussel tidligere denne uken.

Få betvilte at generalsekretæren her speiler det viktigste NATO-landets oppfatning. Stoltenberg gjentok at Kinas fremvekst endrer den globale maktbalansen fundamentalt og tok til orde for å gjøre NATO til en global allianse. Det er ingen ny erkjennelse at Kina har globale maktambisjoner, men Corona-krisen har fordypet og akselerert allerede eksisterende trender i det internasjonale maktskiftet.

Diskusjonen om forholdet mellom USA og Kina preges av de som ønsker en frakobling og isolering av Kina, og de som ønsker fortsatt økonomisk samarbeid, handel og globalisering. Dette har etterlatt EU og formannskapslandet Tyskland i skvis mellom sin sikkerhetspolitiske garantist USA og fremste handelspartner Kina.

For Tyskland er dette komplisert. Tyskland handler mer med Kina enn noe annet EU-land, men er mer avhengig av USAs sikkerhetsgarantier enn andre europeiske stormakter. De har ikke egne atomvåpen, som Storbritannia og Frankrike.

Og fortsatt ser mange tyskere helst at landet opprettholder etterkrigsperiodens status som et større «Sveits»; en rik, nøytral «handelsstat», uten større militært engasjement. Den holdningen vinner ikke frem hos landets fremste allierte, tretti år etter at gjenforeningen ga Berlin full nasjonal suverenitet.

Tyskland har lenge vært Trumps prygelknabe. Kombinasjonen av verdens største handelsoverskudd, utstrakt energisamarbeid med Russland og lave forsvarsbudsjetter i NATO-sammenheng (1.37 prosent av BNP), har vært krevende å forklare for Trump.

Han har som sine forgjengere krevd at NATOs medlemmer oppfyller målet om å avsette to prosent av BNP til forsvar. Det er neppe bare de lave forsvarsbevilgningene som forklarer Trumps siste utspill om å trekke ut 9 500 av USAs 34 500 soldater stasjonert i Tyskland. I Europa og Berlin er Trumps unilaterale utspill tolket som nok et bevis på at Trump ikke verdsetter Alliansen.

I Moskva og Bejing er tolkningen neppe annerledes. Og europeerne er engstelig for at Washington vil avkreve Europa et ultimatum angående Kina: enten er dere med oss, eller mot oss! Tyskland er ikke rede til å isolere Kina eller «frakoble» Kina, sier Merkels økonomiminister Peter Altmaier, til Der Spiegel. Det er på ingen måte i Tysklands økonomiske egeninteresse. Den er nemlig blitt vevet tett sammen med Kinas vekst under Merkels 15 år lange regjeringsperiode.

Merkel har selv besøkt Kina hele 12 ganger som kansler. Det var også østover den eksportrettede tyske industrien vendte seg etter finanskrisen og etterspørselsvikten i EU i 2008. Kinas sterke vekst skapte marked for tyske biler, hvitevarer og andre elektriske husholdningsartikler til en voksende kinesisk middelklasse, skapt av et økonomisk mirakel, som nyttiggjorde seg tyske innsatsfaktorer, som maskinvarer og sofistikerte verktøy.

Nær halve det tyske BNP, 47 prosent, tjenes ved eksport. Og for fjerde året på rad var Kina i fjor Tysklands største handelspartner. Tysklands store bilprodusenter som Daimler, BMW, Volkswagen henter nær en tredjedel av sin fortjeneste i Kina. Den raskt reduserte produksjonskapasiteten og kjøpekraften i Kina under coronakrisen, satte søkelys på tyske bedrifters sterke avhengighet av giganten i øst. Krisen har slik synliggjort en sårbarhet som tysk og europeisk næringsliv lenge har undervurdert betydningen av.

Da verden slapp Kina inn i WTO i 2001, forutsatte man at Kina ville bli en ansvarlig deltaker i det internasjonale systemet og følge de spilleregler andre gjorde. Denne oppfatningen hadde gradvis begynt å endre seg før corona. EU omtalte i mars 2019 Kina både som en «strategisk partner» og en «systemisk rival», og fikk følge av NATOs ledermøte i desember 2019.

Likevel har Kina gjennom investeringer og handel innen rammene av sitt «Silkevei-prosjekt», og forumet «17+1» for møter mellom Kinas statsledere og europeiske venner, klart å sette EU-landene opp mot hverandre de senere år. Landets «maskediplomati» midt under pandemien, ble spesielt godt mottatt i Sørøst-Europa. Når Kina kjøper nye Airbus-fly stiller selv Frankrikes president opp som ydmyk selger. Og fortsatt nøler tyske Telecom med å avgjøre hvem som skal utvikle det tyske 5G-nettverket.

Merkels utfordring starter slik hjemme: i Tyskland og EU. Dernest bør hun på vegne av EU strekke en arm ut over Atlanteren.

Hva kan så være grunnlaget for felles opptreden over Atlanteren? Hvis man kan legge til grunn at «kunden alltid har rett», burde det faktum at både USA og EU har enorme importoverskudd i varehandelen med Kina, telle. Summen burde gi kundene en sterk forhandlingsposisjon, hvis man klarte å opptre sammen. Både USA og EU er opptatt av de samme problemene – intellektuelle rettigheter, valutamanipulasjon, beskyttelse av egne borgeres investeringer i Kina, statsstøtte, dumping, kinesiske oppkjøp av strategiske bedrifter, med mer.

Her handler det om et sammenfall av egeninteresser, slik at felles opptreden burde være mulig – selv med Trump. Kanskje kan Covid-19 være en «game-changer»?

Coronakrisen er en sterk fellesopplevelse. Den har synliggjort behovet for å sikre strategiske varer og industrier i et mer balansert forhold til Kina. Den levner heller ingen tvil om at Kina søker global makt, og systematisk omsetter økonomiske avhengighetsbånd til politisk innflytelse.

Spørsmålet er om ikke Merkel burde avslutte det tyske EU-formannskapet senhøstes med å invitere et annet statsoverhode til toppmøte i Leipzig for å finne en felles Kina-plattform. Hvis støysendingene fra Det Hvite Hus fortsetter etter 3. november, er et alternativ å benytte lavmælt diplomati på et lavere nivå. NATO-samarbeidet kan her tjene som eksempel.

For ett er sikkert: EUs relasjon til Beijing vil ha avgjørende strategiske og økonomiske konsekvenser i årene som kommer.