NATO 70: syv tryggere tiår

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, er allerede på plass i Washington D.C. og har møtt med president Donald Trump – hovedrollen som under dette møtet ikke vil bli å se på skjermen. I dag, 3. april, talte også Stoltenberg til begge kamrene i Kongressen, som den første lederen for en internasjonal organisasjon noensinne. Den brede oppslutningen omkring NATO i USA virker udiskutabel.

"Ingen NATO-alliert har noensinne blitt angrepet av et annet land. Den kalde krigen endte uten at et eneste skudd ble avfyrt i Europa. Og vi har opplevd en enestående fredstid. Så NATO er ikke bare den lengstlevende alliansen i historien. Det er den mest vellykkede alliansen i historien." Det sa Stoltenberg under sin tale til Kongressen onsdag formiddag, lokal tid.

Også i Norge er støtten til NATO stabil. I Dagens Næringsliv skriver utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen om fordelene Norge har fått og får av samarbeidet i alliansen. Nøkkelordene her er; mer sikkerhet for pengene, troverdig og effektiv avskrekking, og større politisk handlingsrom.

Historien har vist at NATO var et godt svar på utfordringene norsk sikkerhet stod overfor i 1949. Men selv om fordelene ved norske NATO-medlemskap er tydelige i retrospekt, måtte det en intens prosess til for å bli enige om Atlanterhavspaktens innhold og etableringen av NATO. Grethe Værnø skriver godt om prosessen forut for signeringen av pakten, og om Norge og de nordiske landenes rolle i forhandlingene, i den første utgaven av Den norske Atlanterhavskomités publikasjonsserie Sikkerhetspolitisk innsikt som ble utgitt i mars 2018.

Like i forkant av 70-års markering ble det bekreftet av NATO at generalsekretær Stoltenberg har fått forlenget sin periode med to nye år – nok en gang. Han er nå den neste lengstsittende generalsekretæren alliansen har hatt. Hans arbeid for å ivareta samholdet innad i alliansen, samt innsatsen for at de europeiske allierte og Canada øker sine forsvarsutgifter og -investeringer, trekkes frem blant grunnene til Stoltenbergs støtte blant medlemslandene.

Nettopp økte forsvarsutgifter og nødvendigheten av jevnere byrdefordeling var ett av temaene generalsekretæren fremhevet under intervjuet med Stephen Sackur på BBC Hardtalk i slutten av mars – et argument Stoltenberg fremfører med stadig større troverdighet. Også konsekvensene av en hard Brexit for alliansen og USAs fortsatt sterke forpliktelse til NATO var blant temaene som generalsekretæren snakket om i intervjuet, som kan ses i sin helhet her:

Les også The Economist sin spesialrapport i anledning NATOs 70-års jubileum her.

Som Paal Sigurd Hilde skriver om i den nyeste versjonen av Ukens analyse, er det en noe nedtonet markering av 70-års jubileet, sammenlignet med de storslagne toppmøtene i forbindelse med 40-, 50- og 60-års jubileene. Da møttes de alliertes stats- og regjeringssjefer til høytidelige markeringer. Denne gangen er det "kun" medlemslandenes utenriksministere som samles.

En av grunnene til dette, som trekkes frem av flere, er den amerikanske presidentens oppførsel under de siste to toppmøtene, samt hans retorikk om NATO og allianseforpliktelsene. I ovennevnte Dagens Næringsliv-kronikk av utenriks- og forsvarsministeren understreker også de at samholdet i alliansen har vært under press. En gjentakende og etter hvert velkjent omtale er at NATO alltid er i krise, slik Johannes Gullestad Røe, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, skriver i sitt essay i Morgenbladet.

For det er på ingen måte kun indre uenigheter som har satt alliansen under press gjennom årenes løp. Den tydeligste utfordringen for NATO de seneste årene, som særlig siden 2014 har gjort at NATO igjen ser «hjemover», er Putins Russland. Slik Røe påpeker i Morgenbladet er forholdet mellom Vesten og Russland igjen preget av mistillit og rivalisering. Dette har gjort at atomvåpen, langtrekkende presisjonsvåpen og ukonvensjonelle midler igjen er blitt mer fremtredende.

Kommentator Sverre Strandhagen skriver i Dagens Næringsliv om to saker der vestlige land kunne gjort en større innsats for å forhindre utfordringen fra Russland som NATO i dag opplever; i større grad bistått i oppbyggingen av Russland etter Sovjetunionens fall, og unngått den tydelige erklæringen på NATO-toppmøtet i 2008 om at Georgia og Ukraina var ønsket inn i alliansen.

Den første generalsekretæren i NATO, Lord Hastings Ismay, er kjent for sin uttalelse om at alliansen ble grunnlagt for «… å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». I denne Stratfor-artikkelen argumenterer Ian Morris for at 70 år senere er nettopp det motsatte realiteten: russerne er inne, amerikanerne er ute og tyskerne er oppe.

Barry Posen argumenterte nylig i The New York Times for at 70-åringen nå bør pensjonere seg. Han skriver at NATO har gått fra å være en allianse som kun skulle avskrekke én militær trussel, til å bli et enormt prosjekt for å gjøre alle land i Vesten – og gjerne utenfor – trygge, liberale og demokratiske, et mål som er langt mer komplisert. Som følge av de europeiske alliertes underfinansiering av alliansen og USAs utfordringer både på hjemmebane og i Asia, er det nå dags for revurdere NATOs eksistens, avslutter Posen.

Hans Binnendijk gir i denne artikkelen svar på Posens dom over alliansen, når han fremhever fem konsekvenser av en verden uten NATO. Russisk aggresjon og miskalkulering, en reduksjon av USAs militære, politiske og økonomiske forsprang, økte splittelser i Europa, svekkede bilaterale allianser mellom USA og asiatiske land, og ikke minst en mulig kollaps av den liberale, internasjonale ordenen – og de allianser, avtaler, institusjoner og verdier det vil ta med seg i fallet – er hovedpunktene i Binnendijks dystre spådom.

Charles Kupchan argumenterer, stikk i strid med Posen, for at NATO blomstrer – selv med Trump som amerikansk president. Kupchan anerkjenner at det er utfordringer både utenfra og innenfra som preger alliansen, men konkluderer likevel med at NATO er i bemerkelsesverdig god form. Tilpasningsdyktigheten viser seg som stor, gang på gang. Flere øst-europeiske land har blitt løftet opp og frem som følge av NATO-medlemskap. Alliansen har etablert samarbeid med aktører over hele verden og gjennomført ambisiøse oppdrag utenfor medlemslandenes regioner. Og avskrekkingen mot Russland har blitt tydeligere og mer troverdig. Med det tar NATO fatt på sitt åttende tiår i en oppsiktsvekkende robust forfatning, avslutter Kupchan.

Slik utenriks- og forsvarsministeren skriver i Dagens Næringsliv, er NATOs artikkel 5 – solidaritetsprinsippet – velkjent. Én for alle, alle for én. Den utgjør selve bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig har særlig president Trumps inntreden i NATO-fellesskapet minnet alle på viktigheten av artikkel 3. Denne understreker medlemmenes ansvar for å opprettholde og utvikle eget forsvar og evne til å motstå angrep. Når NATO nå markerer nok et jubileum, er det viktig å minne om hva alliansen faktisk er bygget på. Vi oppfordrer derfor til å lese Atlanterhavspaktens 14 artikler her.

Den 3. april i programmet Torp på NRK 2, ble generalsekretær Kate Hansen Bundt intervjuet om sikkerhetspolitikk og 70 år med NATO. Sendingen er tilgjengelig på NRK nett-tv.

Alle disse artiklene – og mange flere med dem – viser at interessen for og debatten om NATO lever i beste velgående etter 70 år. Debatten tok også Den norske Atlanterhavskomité da vi, sammen med Institutt for forsvarsstudier, arrangerte en storslått markering på Kulturhuset i Oslo den 4. april. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, generalløytnant Erik Gustavson, stortingsrepresentantene Liv Signe Navarsete og Espen Barth Eide, professor Geir Lundestad og fremtredende ungdomspolitikere reflekterte over jubilantens tilstand og Norges rolle i alliansen. Se arrangementet i opptak her: