NATO åpner døren for hele Norden

Russlands angrepskrig i Ukraina har på få uker endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norden. Regionens to alliansefrie land, Finland og Sverige, vil raskest mulig bli NATO-medlemmer. Kreml har med sin brutale angrepskrig oppnådd det motsatte av det Vladimir Putin krevde 17. desember i fjor: en ny sikkerhetsorden i Europa med stans i fremtidige NATO-utvidelser og tilbaketrekning av allierte styrker fra Øst-Europa. I stedet har han samlet NATO, styrket Alliansens militære tilstedeværelse nær konfliktområdet og fostret to nye NATO-medlemmer.

Som Finlands president Sauli Niinistö sa da han offentliggjorde sitt nye syn på finsk NATO-medlemskap 12. mai: «Hva som skjedde den 24. februar og fortsetter frem til i dag, den grusomme krigen i Ukraina har bestemt endret bildet. Hvis noen spør hvorfor Russland nå ser Finland slutte seg til NATO … sier jeg at de har brakt dette på seg selv. Se dere selv i speilet.» Niinistö som kjenner Putin bedre enn de fleste, benyttet allerede sin nyttårstale til å si klart ifra at sikkerhetspolitiske veivalg var opp til det suverene finske folket selv å ta. Ved årsskiftet var fortsatt en klar majoritet av finnene mot NATO-medlemskap. Derimot kunne finske parlamentarikere melde om et stort engasjement fra velgerne, som spesielt etter 24. februar tok kontakt og ønsket debatt om NATO-opsjonen. I siste meningsmåling fra 10. mai var hele 76% for medlemskap. Finnene har et meget pragmatisk og praktisk syn på NATO og mener det handler om trygghet fra et mer ustabilt Russland, som de deler en 1340 kilometer lang grense med. De har en helt annen historisk erfaring med Moskva enn svenskene. Finland erklærte seg selvstendige i 1917 i tumultene skapt av den russiske revolusjon og ble påført enorme menneskelige lidelser og tap av territorier i kampen mot Stalins Russland i perioden 1939-45. De ble deretter påtvunget en pakt om «vennskap, samarbeid og bistand» med Moskva, og forpliktet seg til alliansefrihet. Først med Sovjetunionens fall i 1991 kunne de søke EU-medlemskap. Som nå, samordnet de søknaden med Sverige. Og med begges EU-inntreden i 1995 opphørte i realiteten de to landenes nøytralitet. Derimot føler ingen av dem seg trygge nok kun med EU-Traktatens egen sikkerhetsgaranti artikkel 42 (7). For svenskene satt likevel NATO-medlemskapet langt inne. Det støter mot en identitet og et selvbilde landets 200 år lange alliansefrihet og fred har etterlatt. Men også her ble opinionen og sentrale politikere sterkt påvirket av Russlands aggresjonskrig i Ukraina, samt finnenes høye oppslutning om en NATO-søknad. Som statsminister Magdalena Andersson uttrykte da Riksdagen tok sin avgjørelse, ville det blitt svært vanskelig for Sverige å stå igjen alene som eneste utenforland i en stadig mer spent sikkerhetspolitisk situasjon. Legger vi til at Danmark trolig sier ja til å oppheve landets forbehold mot EUs forsvarspolitikk i en folkeavstemning i juni, ser Nordens strategiske kart meget annerledes ut om kun få måneder.

For Norden, Europa og NATO er finsk og svensk NATO-medlemskap en geopolitisk «gamechanger». Det strategiske «hullet» som har preget Norden vil tettes og erstattes av en strategisk «dybde» som vil gjøre det enklere å forsvare hverandre og de tre baltiske landene. Med alle fem nordiske stater i NATO, blir Østersjøen langt på vei et NATO-hav. Begge land er dessuten politisk stabile demokratier, velstående rettstater og relativt sterke militært. Deres medlemskap vil derfor styrke NATO som verdifellesskap og Nordens politiske tyngde i Alliansen vil øke. Begge landene har militære kapabiliteter som vil øke NATOs avskrekking og forsvarsevne i en strategisk viktig region for Alliansen. Rent militært er det enkelt å integrere finske og svenske styrker i NATO. Begge lands forsvar er allerede NATO-kompatible, ettersom de har deltatt i flernasjonale operasjoner og øvelser over flere tiår både på Balkan, i Afghanistan og på flere store vinterøvelser i Norge. Norge har deltatt på øvelser i Østersjøen og finske og svenske kampfly deltar jevnlig på felles luftmilitære øvelser på Nordkalotten. I fjor signerte Danmark, Norge og Sverige en avtale om felles forsvarsplanlegging i Sør-Skandinavia, og året før signerte Finland, Norge og Sverige en avtale om forsvarsplanlegging på Nordkalotten, hvor Russland har sin base for atomubåter. USA har bilaterale avtaler med begge land, og så vel USA som europeiske land har militære fotavtrykk i landene.

Et samlet Norden i NATO vil øke Alliansens militære kapasiteter og kollektive forsvarsevne. Samarbeid om etterretning vil bli langt enklere og skape bedre situasjonsforståelse. Et annet eksempel er at Norden i løpet av få år vil få en betydelig flåte av moderne kampfly. Samlet vil Norge, Finland og Danmark ha rundt 150 F-35 kampfly, mens Sverige vil ha et betydelig antall JAS 39 Gripen. Dette er en formidabel luftmilitær kampkraft med stor avskrekkende effekt. Dertil gir det et betydelig potensial for kostnadseffektivt samarbeid knyttet til baser, logistikk, kompetanseutvikling og trening. Legger vi til Tyskland, Nederland og Storbritannia som del av Nordsjøsamarbeidet, vil Nord-Europa ha et sted mellom 250-300 F-35, pluss svenske kampfly. Dette vil gi et helhetlig og robust regime for avskrekking i Nord-Europa og øke NATOs evne til å beskytte den transatlantiske forbindelseslinjen over Nord-Atlanteren mot russiske avskjæringsstrategier. Denne er helt avgjørende for å sikre at amerikanske styrker og forsterkninger kan nå Europa i tilfelle en stor krise eller sågar krig. Vi sier ofte at «Norge er NATO i Nord». Med Finland og Sverige i NATO, vil Norge som eneste Atlanterhavs-kyststat med felles grense til Russland og ansvar for et enormt havområde, syv ganger større enn landets territorium, få en betydelig ryggdekning.

Russland misliker selvfølgelig de to landenes medlemskapssøknad sterkt. Begge har antydet at de, som Norge, vil knytte beroligende elementer til sitt medlemskap. Blant disse er fravær atomvåpen og permanente baser på eget territorium i fredstid. Likevel vil vi på kort sikt kunne forvente økt spenning, men Moskva har begrenset militær mulighet til å påvirke NATO-prosessen. En stor andel av russiske militære styrker er bundet til krigen i Ukraina. Men de har hybride virkemidler som flere advarer mot. Dette kan være en blanding av cyber-angrep, grensekrenkelser, i luftrommet eller i Østersjøen, samt spredning av falske nyheter og informasjon med sikte på å skape frykt og usikkerhet. Man kan heller ikke utelukke at Moskva kan forsøke å påvirke ratifiseringsprosessen i NATO ved å legge press på enkelte NATO-land. Hvorvidt et slikt press ligger bak Tyrkias plutselige innvending mot en hurtigbehandling av de to landenes medlemskapssøknader samtidig som de ble levert 18. mai, er vanskelig å vite. Selv hevder tyrkerne at Sverige og Finland er hjem til kurdiske terrorister og stiller en rekke krav før de vil godta et medlemskap og sikre den hurtigbehandling av søknadene som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har tatt til orde for. Det har nemlig vært stilt spørsmål ved sårbarheten til de to søkerlandene i perioden etter at søknaden er levert, frem til ratifiseringen er fullført i alle NATOs 30 medlemsland. Først da kan de formelt tilbys medlemskap og den kollektive sikkerhetsgarantien (artikkel 5), som var selve hovedårsaken til at de to landene, som i realiteten er «semi-medlemmer» av Alliansen etter mange års operasjonelt samarbeid, søkte om fullt medlemskap. Uansett, i Norge ønsker vi dem hjertelig velkomne!

Denne artikkelen ble først publisert på tysk på International Politics and Society sine nettsider.