«Nine-eleven» – tjue år etter

I 2021 er det 20 år siden det brutale terrorangrepet på USA, men konsekvensene og responsen på angrepet er ennå ikke historie. Fremdeles preges Afghanistan av væpnet politisk maktkamp, og i skrivende stund står det fremdeles internasjonale styrker i landet etter beslutninger som ble tatt for 20 år siden. Det finnes formodentlig ferske Afghanstanveteraner som ikke var født da denne konflikten startet.

Om vi legger Lawrence Freedmans observasjon til grunn, er strategi ofte mer preget av starten på et prosjekt enn av målet for det. Det gjelder i høyeste grad vår tilstedeværelse i Afghanistan. Det har vært mange mål og ambisjoner med vårt nærvær der i løpet av de 20 årene som har gått, men starten ligger fast, og det er den som er temaet for denne teksten. Gitt at operasjonene i Afghanistan har gått over lang tid, hvor ambisjoner og rasjonale har utviklet seg gradvis, kan det være lett å glemme bakgrunnen for hvorfor det internasjonale samfunnet engasjerte seg militært i Afghanistan høsten 2001. Hensikten var ikke å bedre kvinners kår eller å redusere analfabetismen. Slike ambisjoner kom senere.

Her er temaet hvordan det hele startet, og de vurderingene man gjorde seg innledningsvis. Disse beslutningene fikk store konsekvenser for de påfølgende 20 år. Siden det i dag har kommet en ny generasjon til siden 2001, legger denne teksten også vekt på å beskrive det som kan være kjent for dem som selv opplevde den dramatiske høsten 2001.

Denne teksten har sitt utgangspunkt i det såkalte Afghanistanutvalgets arbeid med NOU 2016:8 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001– 2014», som var en helhetlig evaluering av Norges totale sivile og militære engasjement i Afghanistan i perioden 2001–2014. Harald Høiback var medlem av Afghanistanutvalgets sekretariat, og denne teksten er i stor grad basert på det han gjorde der.

TEKSTEN LESER DU HER.