Reisebrev fra London

Da vi gikk ut i Londons gater tidlig om morgenen den 24. juni, var stemningen til å ta og føle på. Etter å ha besøkt både Chatham House og LSE dagen før, hadde vi, som de fleste andre, blitt ganske overbevist om at remain-kampanjen var den som kom til å juble natt til fredag. Slik ble det altså ikke. I løpet av de neste dagene kan vi forvente oss forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk. Vi opplevde raskt at folk har forskjellige kjernesaker som avgjorde hvilken side de valgte å støtte. Mange av taxi-sjåførene vi snakket med stemte for eksempel ”leave,” fordi de fleste Uber-sjåførene i London er innvandrere.

En av flere ting vi tok med oss fra de ulike institusjonene vi besøkte er at debatten som har blitt ført i forkant av folkeavstemningen i liten grad har vært basert på gode, saklige argumenter. Den har nesten utelukkende handlet om innvandring og økonomi, og den har i stor grad spilt på folks følelser. Videre har det sikkerhetspolitiske aspektet så å si ikke blitt diskutert i det hele tatt. Som Derek Chollet sa til Foreign Policy i artikkelen anbefalt nedfor: ”They are drinking copious amounts of vodka in the Kremlin today.”

Fra de ulike besøkene våre i London lærte vi mye om de mulige konsekvensene av Brexit, som ingen forøvrig trodde skulle bli reell, men det ble svært lite snakk om akkurat hva som var Brexit-kampanjens konkrete plan, dersom de faktisk skulle vinne. De fleste potensielle konsekvensene av fredagens resultat avhenger av hva slags avtale som blir inngått mellom britene og EU når evt. dersom artikkel 50 blir aktivert. Dette vil med andre ord være det viktigste å følge med på i tiden fremover. Dette kan ikke minst bli spennende fordi han eller hun som skal forhandle frem denne avtalen med EU mest sannsynlig vil være en Brexiteer, som ikke vil nyte godt av det samme sosiale nettverket i Brussel som Cameron.