Tre forhold å følge med på foran søndagens valg i Tyskland!

Til helgen skal godt over 60 millioner tyske stemmeberettigede velge ny Forbundsdag. Den nye nasjonalforsamlingen velger så hvem som skal etterfølge Angela Merkel som forbundskansler. Merkel har stilt til gjenvalg fire ganger siden 2005, hun blir i år historisk som den første tyske kansler som ikke stiller til gjenvalg. Hennes vinnerslogan har vært «dere kjenner meg!», men nå er det slutt. I tre såkalte «TV-trieller» har de tre kanslerkandidatene kristeligdemokraten Armin Laschet, sosialdemokraten Olaf Scholz og De Grønnes Annalena Baerbock, kjempet om å vinne størst oppslutning. Pussig nok har de alle forsøkt å fremstå som mest mulig «merkelsk». Alle tre vet at velgerne søker stabilitet. Derfor vinnes tyske valg normalt i sentrum – in die Mitte – hvor 80 prosent av velgerne ender opp.

En knapp uke før valget er tyske velgere fortsatt på vandring, og selv om SPD ligger et knapt hestehode foran på meningsmålingene, har mange ennå ikke bestemt seg. Valgresultatet er derfor mer spennende enn på lenge. Mye tyder på at det kan ta lang tid før en ny koalisjonsregjering er på plass. Dersom ikke regjeringskabalen går opp før 17. desember, kan Tysklands første kvinnelige og østtyske kansler, også bli Tysklands lengst sittende. Da har hun sittet lenger enn gjenforeningskansler Helmut Kohl (1982-1998) og grunnlovsfader Konrad Adenauer (1949-1963). Ifølge meningsmålingene kan dette også bli første gang tyske politikere må forhandle med hele tre partier for å få flertall bak en koalisjonsregjering i Forbundsdagen. Tyskerne ønsker blant annet av historiske grunner ikke mindretallsregjeringer. Her er tre forhold det kan være verdt å følge med på frem mot valgnatten.

1. Hvor stor blir avstanden mellom de to styringspartiene kristendemokratene (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD)?

Som i flere andre europeiske land er Tysklands to store styringspartier, kristeligdemokrater (CDU/CSU) og sosialdemokrater (SPD), som tidligere kunne vinne rundt 40 prosent av stemmene hver, i tilbakegang. Noe av grunnen er en mer generell trend i fremveksten av flere særinteressepartier og en fragmentering av partisystemene. En annen er utviklingen under Merkel, hvor hun i 12 av 16 regjeringsår, har regjert sammen med sin tradisjonelle partipolitiske motpart, i en såkalt «storkoalisjon». En slik koalisjon er det ingen som ønsker å videreføre. Avstanden mellom partiene lå lenge på over 10 prosent i kanslerpartiet CDUs favør, mens juniorpartner SPD slet med avstandstaken til den sentrumspolitikken de begge hadde ført i Merkels regjering. Rett etter sommeren byttet de to plass på meningsmålingene. Mens SPD under ledelse av sin stadig mer populære kanslerkandidat, nåværende visekansler og finansminister, Olaf Scholz, klatrer kjapt oppover på målingene, tapte CDU terreng under ledelse av sin stadig mer upopulære kanslerkandidat, nåværende statsminister i delstaten Nordrhein Westfalen, Armin Laschet. Laschets vei frem til kanslerkandidaturet ble utfordret av flere motkandidater i eget parti. Det har blitt tøft for ham å løfte arven etter Merkel etter noen slette mediasendte opptredener som har rammet hans omdømme. Den siste uken har likevel kristendemokratene bitt fra seg og avstanden mellom de to folkepartiene, er krympet til ca. 4-5 prosent. Dette er knapt utenfor feilmarginene i et politisk system med fem prosent sperregrense. Det store spørsmålet er om kristendemokratenes innhenting vil fortsette, eller om sosialdemokratene klarer å holde stand. Deres kanslerkandidat Olaf Scholz ligger langt foran sine to motkandidater i popularitet. Det er viktig å huske på at Tyskland ikke har direkte kanslervalg, så valget avgjøres av hvilket parti som klarer å vinne flest stemmer de siste dagene. Deretter må de folkevalgte finne noen å regjere med. Det er opp til det største partiet å lede koalisjonsforhandlingene.

2. Hvor godt vil De Grønne og de liberale Fridemokratene (FDP) gjøre det?

Hvem blir Tysklands tredje største parti? De Grønne lå lenge skyhøyt på meningsmålingene og var sågar Tysklands største parti noen uker på vårparten. Etter flere avsløringer om plagiat og CV-juks av kanslerkandidat Baerbock, er de havnet på ca. 16-17 prosent oppslutning. Dette er likevel en dobling av resultatet fra forrige valg, og det skal vanskelig la seg gjør å danne regjering uten dem. Det gjelder både under sosialdemokratene og kristendemokratenes ledelse. De Grønne sitter i dag i 11 av Tysklands 16 delstatsregjeringer og har gjennom mange år vist at de kan samarbeide både til høyre med CDU/CSU og til venstre med SPD. Til forskjell fra mange andre europeiske miljøpartier har De Grønne et sterkt verdikonservativt innslag. Kanslerkandidat Baerbock har dessuten drevet valgkamp blant tyske næringslivsledere og i en tysk industri som vet at de må omstille til en mer miljøvennlig drift skal de forbli konkurransedyktige. Partiet er imidlertid klinkende klare i sitt hovedkrav: de ønsker å kutte klimautslippene med nær 90 prosent innen 2040. Tyskland skal bli et foregangsland i klimapolitikken også i EU. Dette skal realiseres ved hjelp av Tysklands sterke økonomi. Den stramme budsjettpolitikken Merkel og hennes storkoalisjon har ført, må opphøre og offentlige midler må settes inn i kampen for å omforme tysk næringsliv til å bli mer klimavennlig. De Grønnes politiske gjennomslagskraft i den nye regjeringen, vil mest sannsynlig avhenge av oppslutningen om de liberale Fridemokratene (FDP).

FDP kalles ofte den borgerlige «lillebror» og har tradisjonelt vært «Kongsmakeren» i tysk politikk, ved å regjere i hovedsak med CDU/CSU. Riktignok har de også regjert med SPD og kan samarbeide både til høyre og venstre. Det var et sjokk for partiet da de etter fire år i regjering med Merkel falt ut av Forbundsdagen for første gang i Forbundsrepublikkens historie i 2013. Nå er de sterkt tilbake med rundt 12 prosent på meningsmålingene, og mye tyder på at velgerne også ønsker FDP i regjering. Det kan imidlertid by på problemer å forene De Grønne og SPDs dyre valgløfter med FDP konsekvente løfte om skattekutt, privatisering og balanserte budsjetter i Tyskland så vel som i EU. FDP støtter ikke en videreføring av kollektive låneopptak i EU, slik SPD og De Grønne har tatt til orde for. Flere i FDP mener at De Grønne er deres hovedkonkurrent og henviser til at det finnes sosiologiske undersøkelser som viser at de to partiene henvender seg til det samme segmentet av moderne, velstilte, utdannede storbyvelgere. Skattekuttpartiet FDP finner dessuten støtte i en årlig undersøkelse, publisert i september, som viser at tyske velgere er mest redd for skatteøkning Selv om FDP helst vil ha en kansler fra CDU, er de klare til å innlede sonderinger med sosialdemokratenes Olaf Scholz og De Grønne, hvis SPD blir største parti. En slik «trafikklys-koalisjon», oppkalt etter partienes farger, er trolig det mest sannsynlige utfallet etter dagens opinionstall.

3. Vil SPD og De Grønne regjere med Die Linke?

De to ytterpartiene på henholdsvis venstre og høyrefløy i tysk politikk har aldri sittet i regjering. Mens det høyreradikale Alternativ for Tyskland (AfD) er utelukket fra regjering, fordi ingen partier vil samarbeide med dem, er det ikke like opplagt for Die Linke. Sosialdemokratenes Olaf Scholz har da heller ikke utelukket et samarbeid mellom dem, De Grønne og Die Linke. En såkalt rød-rød-grønn koalisjon vil kunne få flertall selv om die Linke kun har 6-7 prosent på målingene. Igjen kan feilmarginene avgjøre. Die Linke er ingen yndet regjeringspartner, med sin fortid som arvtaker til DDRs kommunistparti SED, ispedd omdiskuterte avhoppere fra SPD og enkelte mindre ekstreme venstre partier. De er radikale i sin økonomiske utjevningspolitikk og ønsker sterkere statsdrift og betydelig økt beskatning av de «rike». De er EU- og NATO-motstandere, vil trekke Tyskland ut av NATO til fordel for en «bredere allianse» blant annet med Russland. De er mot enhver tysk utenlandsoperasjon og flere representanter i Forbundsdagen stemte mot å sende soldater til Kabul for å hjelpe til med evakueringen av tyskere og afghanere med tysk tilknytning.

Kristendemokratene og Armin Laschet har også brukt Die Linkes utenrikspolitiske uansvarlighet og kontroversielle ståsted i debatten mot SPD og Scholz for alt det er verdt. Sistnevnte har likevel ikke latt seg presse til å avskrive et slikt samarbeid, men har understreket at han ikke vil regjere med NATO-motstandere. Han holder derfor døren til venstre åpen, formodentlig av forhandlingstaktiske årsaker. Det gjenstår å se om Scholz, som selv tilhører høyrefløyen i et sosialdemokratisk parti med en mer venstrevridd partiledelse og grunnplan, vil åpne for den rødeste regjeringen i det gjenforente Tysklands historie. Selv få dager før valget er det fortsatt såpass mange ubestemte velgere, at man ikke kan utelukket at skremslene fra borgerlig side, kan få betydning blant trygghetssøkende tyskere som fortsatt har en viss sympati for 1950-tallets valgslogan «Keine Experimente!».

Søndag 26. september inviterer Den norske Atlanterhavskomité, Tankesmien Agenda og Willy Brandt-stiftelsen til tysk valgvake på Kulturhuset i Oslo. Arrangementet er åpent for fysiske deltakere og vil i tillegg bli strømmet i våre sosiale medier. For mer informasjon, se her: https://www.atlanterhavskomite...

Facebook-event: https://www.facebook.com/event...