Verden etter korona
Hva blir konsekvensene av korona-pandemien for den internasjonale verdensordenen, det liberale demokratiet og nasjonalstaten? For å få svar på dette tredelte spørsmålet har Minerva snakket med Asle Toje, Iver B. Neumann, Øystein Tunsjø, Nikolai Hegertun, Anders Romarheim og generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité, Kate Hansen Bundt. Under kan du lese generalsekretærens svar.
Artikkelen, som ble publisert på Minervas nettsider 26.03.20, kan leses i sin helhet her.
Det er foreløpig for tidlig å identifisere konkrete sikkerhetspolitiske endringer av COVID-19. Men det faktum at viruset skaper politisk og økonomisk kaos, usikkerhet om globalt lederskap og mistillit mellom stater, kan forsterke eksisterende endringstrekk i det internasjonale systemet, i form av en ytterligere forskyvning av makt i retning av det autoritære Kina og Russland, som bruker krisen til egenpromotering som handlekraftige og usårbare stater.
I Russland benytter Putin verdens manglende øyne på seg til å forsterke egen maktposisjon internt og til å så splid mellom allierte i Vest, gjennom påvirkningsoperasjoner og ved å spre desinformasjon. Kina forsøker å skylde på USA for viruset, og å «kjøpe» seg inn i kriserammede land spesielt i Europa med medisinsk utstyr og korona-bistand. Mens EU sprekker langs sine nasjonale grenser og nøler med å hjelpe naboen, har Kina bistått land som Italia, Spania, Polen, Serbia og Iran. Og i den «største krisen siden Annen verdenskrig», som Angela Merkel kalte den, glimrer USAs globale lederskapsrolle med sitt fravær. I stedet brygger det opp til en alvorlig nasjonal helsekrise internt, som følge av en president som fortsetter å vakle mellom helse- og markedshensyn, og leder ved hjelp av «blame games».
De økonomiske effektene av europeiske lands nedstenging, vil neppe lette målet om forsvarsbudsjetter på 2 % av BNP i NATO innen 2024. Når regningen skal plukkes opp etter massekonkurser, økt arbeidsledighet og en helsesektor i kne, vil EUs frynsete solidaritet settes på prøve. Krisen vil dessuten forsterke det dype skillet mellom det økonomisk sterke nord og langt fattigere sør, som allerede fulgte i kjølvannet av eurokrisen og er blitt forsterket av flere flyktningkriser. Mens koronakrisen har rammet Italia, Spania og til dels Frankrike hardest, har Tyskland muskler til å sprøyte inn nesten ett norsk oljefond, 800 (!) milliarder euro, i egne helsetiltak og økonomi. Hvordan skal Italia komme seg på bena igjen uten utstrakt hjelp? Hvem hjelper landene på Balkan? Kina?
Akkurat nå produseres det meste verden trenger nettopp i Kina. Mange spår at dette vil endres etter COVID-19. Globaliseringen med dens mangenasjonale produksjonskjeder vil slås tilbake, hører vi. Men noe av problemet er kanskje at globaliseringen ofte forståes som et binært fenomen; enten av eller på! Det er den nødvendigvis ikke; den har kanskje bare gått altfor fort, for dypt og i en, østlig retning. Koronakrisen tvinger verden til å tenke gjennom hvorvidt vi kan bremse litt på denne utviklingen, også ut fra rene sikkerhets- og beredskapshensyn. Det betyr at alle nasjoner må ha evne til egenproduksjon av enkelte kritiske varer for å møte fremtidige kriser, om de er skapt av biologiske, digitale eller militære våpen.