Arctic Challenge Exercise: komplekse luftoperasjoner og nordisk integrasjon
Fra 29. mai til 9. juni i år møttes luftstyrker fra 13 allierte land til Arctic Challenge Exercise (ACE) i norsk, svensk og finsk luftrom. ACE ble første gang gjennomført i 2013, som et samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland. ACE har siden da blitt gjennomført annethvert år, og de tre landene bytter på å lede planlegging og gjennomføring. Øvelsen har over tid blitt en av Nord-Europas største luftøvelser.
Operasjonene foregikk fra Ørland i Norge, Kallax i Sverige, og Rovaniemi og Tampere-Pirkkala i Finland. I tillegg deltok amerikanske B-1 bombefly [1] fra Storbritannia og F-18 kampfly fra hangarskipet USS Gerald R. Ford[2] under deler av øvelsen. Totalt deltok 150 kampfly og støttefly, i tillegg til luftvern og koordinering og ledelse av operasjoner.
50 av flyene opererte fra Ørland, der Norge, USA, Nederland og Italia opererte F-35, mens Belgia og Tsjekkia opererte henholdsvis F-16 og JAS-39 Gripen. Årets ACE var den første store øvelsen for femte-generasjons kampflyet F-35 i Europa.[3]
Denne analysen tar kort for seg øvelsens betydning som arena for å øve sammen i større forband og dens betydning for utviklingen av nordisk luftmakt.
Taktisk øving i større forband
Moderne luftvernsystemer legger begrensninger på hvordan luftressurser kan brukes i krig. Krigen i Ukraina illustrerer hvordan luftvern har forhindret begge sider fra å operere effektivt i luften siden de mangler tilstrekkelig utstyr, trening og konsepter til å håndtere en slik trussel.
Operasjoner mot en fiendes luftvern krever som regel spesialtilpassede plattformer og våpen, nøye planlegging, høy og spesialisert kompetanse, samt store formasjoner som jobber sammen under oppdraget. Dette kommer ikke av selv, og etter flere år med lavintensitetskrig er det behov for å styrke NATOs evne til å håndtere de mest kompliserte operasjonene.[4] ACE er én øvingsarena som av flere grunner kan bidra til å gi verdifull erfaring.
For det første tilbyr Norge, Sverige og Finland et luftrom på tvers av landegrensene av en størrelse som gjør dette til en unik treningsarena. Luftrommet legger svært godt til rette for å trene store sammensatte formasjoner med få restriksjoner. Til sammenligning er luftrommet over det europeiske kontinentet svært fortettet. Dette gjør den nordlige regionen til en attraktiv øvingsarena, både i og utenfor rammen av ACE.
I tillegg bidro øvelsens omfang og innretning til realistisk og relevant trening. Kombinasjonen av reelle luftvernsystemer utgruppert sammen med treningssystemer som kan simulere motstanderens luftvern, gjør at de flyvende enhetene får bryne seg på et helhetlig og krevende trusselbilde. Dette er essensielt for å kunne trene realistisk. Samtidig gir et slikt oppsett luftvernet god trening i å beskytte viktige mål mot en stor lufttrussel.
F-35 er designet nettopp for å håndtere de mest krevende scenariene.[5] Årets øvelse gav derfor mulighet til å operere F-35 i større formasjoner i oppdraget flyet primært er tiltenkt. Kombinasjonen av lavsignatur (stealth) og svært gode sensorer, gjør at flyet vil spille en nøkkelrolle og utgjøre spydspissen i en innledende fase av en krig. Øvelser som ACE er derfor viktige, fordi de legger til rette for at alliansens F-35 operatører kan dele erfaringer, knytte bånd og sammen finne de beste måtene å hente ut potensialet i de nye kampflyene. Denne relasjonen og erfaringsoverføringen er særlig viktig mot våre nærmeste allierte.
Samtidig vil mange av våre allierte fortsette å operere såkalte fjerde-generasjons kampfly som Jas-39 Gripen på lang sikt. Dette er også svært kapable kampfly, og for å utnytte hele alliansens beholdning av luftressurser er det viktig å utvikle taktikker og konsepter som også henter ut potensialet som ligger i samspillet mellom forskjellige typer plattformer.
Nordisk luftmakt i alliansen
Et svensk og finsk NATO-medlemskap innebærer at Norge, Sverige og Finland samlet vil operere en luftstyrke på opp mot 250 kampfly.[6] I tillegg kommer luftvern, overvåkningsfly, ledelseselementer og en radarkjede som strekker seg over hele regionen. Et tett nordisk samarbeid gir de tre landene mulighet til å finne helhetlige løsninger for samarbeid på tvers av landegrensene og å ta større ansvar for forsvar i luften. Det pågår blant annet diskusjoner om man bør etablere et regionalt forankret luftoperasjonssenter som kan ta et større ansvar for å lede allierte luftoperasjoner i den nordligste delen av alliansen.
Norge, Sverige og Finland har samarbeidet tett på luftsiden over mange år, selv om de to sistnevnte ikke har vært medlem av NATO. ACE er en del av dette bildet, der en felles planprosess og ledelse av øvelsen har bidratt til å skape tette bånd mellom landenes organisasjoner og personell. I tillegg har de nordiske landene flere kulturelle fellestrekk. Selv om landene også har interesser som ikke sammenfaller like godt, er utgangspunktet for et mer formalisert samarbeid i fremtiden svært godt.
Det er viktig at nordisk luftmakt ikke sees i isolasjon, men snarere som en del av alliansens helhet. Norge vil fremdeles være avhengig av luftstøtte fra nære allierte som USA og Storbritannia, og det er særlig viktig at vi er i stand til å trekke til oss ressurser som kan bidra på et tidlig stadium av en konflikt.[7] Det sentrale er derfor hvordan nordisk luftmakt kan passe inn i og komplementere det større bildet, ikke hvorvidt det ene skal erstatte det andre.
Siden årets ACE hadde deltakere fra en rekke land som opererte fra fire baser i Norden, i tillegg til Storbritannia og hangarskip, ga øvelsen viktig erfaring i å lede et bredt spekter av allierte luftstyrker som opererte spredt. Dette er en realistisk måte å operere på, særlig i tilspissede situasjoner. Det er derfor viktig at hovedkvarterene har gode systemer for- og jevnlig øver på å lede og planlegge distribuerte operasjoner. Erfaringer med å integrere strategiske ressurser som amerikanske bombefly er også viktig, fordi disse ressursene har betydelig ildkraft som kan komme i spill svært hurtig. Dette må imidlertid øves regelmessig for å unngå tap av tid når det gjelder som mest.
Oppsummering
I sum vil øvelser som ACE bidra til å styrke norsk avskrekking og forsvarsevne. Gjennom å øve og demonstrere NATOs evne til å håndtere russisk luftvern og kontrollere luften, bidrar man til å utjevne et russisk komparativt fortrinn som ofte beskrives som en betydelig militærstrategisk og operasjonell ufordring. I tillegg viser øvelsen at nordisk luftmakt er i stand til å yte samlet og koordinert motstand fra første dag av en konflikt, og at denne innsatsen hurtig kan utvides til å involvere enda tyngre allierte ressurser. Potesialet i nordisk og alliert luftmakt i nordområdene er stort. Dette blir nok godt lagt merke til i Moskva.
For videre lesing: