Arktisk råd og sikkerhetspolitikk

I kjølvannet av et klima i endring har Arktis igjen fått en plass på den internasjonale dagsorden. Det er i Arktis de globale klimaendringene er mest merkbare. Høyere temperaturer og mindre is endrer rammebetingelsene for aktører med interesser i regionen. Teknologisk utvikling har samtidig gjort det mulig å utvinne ressurser i områder som tidligere var utilgjengelige. Den kommersielle aktiviteten øker og de arktiske statene har alle ambisjoner om å være med på å forme det «nye» Arktis. Parallelt har flere og flere ikke-arktiske stater aspirasjoner i regionen. Denne interessen har også ført til at mange har etterspurt en arena for sikkerhetspolitisk samarbeid i nord, hvor også Russland er inkludert.

I denne sammenheng blir Arktisk råd ofte nevnt. Alle de arktiske statene beskriver rådet som det viktigste internasjonale forumet for dialog og samarbeid om arktiske utfordringer og muligheter, og som en avgjørende arena for kunnskapsutvikling i og om en region i endring. Miljøutfordringer og klimaendringer i nord har toppet dagsorden når de arktiske statene har møttes. Spørsmålet er om Arktisk råd også bør diskutere sikkerhetspolitikk. Jeg er skeptisk.

På 1990-tallet pågikk en diskusjon om hvorvidt Arktisk råd skulle behandle spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter. Finland og Canada var blant talsmennene for et mer omfattende samarbeid. Forslaget har blitt diskutert gjentatte ganger også i nyere tid, blant annet i 2016 hvor den amerikanske tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS) publiserte en rapport hvor forfatterne hevder at rådet i for liten grad har behandlet sikkerhetspolitiske spørsmål. Det bør man gjøre noe med, hevder de. Rapporten fikk lunken mottakelse da den ble presentert i Washington i april 2016.

Våren 2016 ble dette også diskutert i Danmark i forbindelse med at den danske diplomaten Peter Taksøe-Jensen la fram en rapport til den danske statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren. Han luftet lignende ideer. Igjen var den politiske ledelsen nokså tilbakeholden. Et siste eksempel er fra Canada hvor tidligere utenriksminister Loyd Axworthy mente at dette var veien å gå, men igjen ble ballen liggende død. Grunntanken fra de som har fremmet dette forslaget, har vært at det å etablere en møteplass for å diskutere de «vanskelige» temaene i nord, kan være med på å dempe et potensielt økende konfliktnivå i regionen. Argumentene for en slik utvidelse av rådets portefølje har også blitt satt i sammenheng med at store deler av utfordringene og særlig miljøutfordringene i Arktis er nært koblet til de arktiske statenes militære kapasiteter, både som potensielle kilder for forurensning, men også som verktøy for å rydde opp (for eksempel Kystvakten).

På den andre siden har flere argumentert for fordelene av å ha en arena for samarbeid om felles utfordringer som ikke er koblet til sikkerhetspolitikk. Det er nettopp det at Arktisk råd ikke behandler sikkerhetspolitiske spørsmål, som har gjort at samarbeidet har blitt videreført også i turbulente tider. Et nærliggende eksempel er at alt sikkerhetspolitisk samarbeid mellom NATO og Russland ble frosset i etterkant av annekteringen av Krim. Hvis Arktisk råd hadde hatt sikkerhetspolitikk på sin dagsorden, ville det samme skjedd her. Det er langt fra sikkert at man hadde klart å skille mellom overvåkning av miljøgifter og samtaler om militære kapasiteter.

Poenget er at man gjennom Arktisk råd har etablert en møteplass hvor blant annet amerikanerne og russerne har mulighet til å møtes i en geopolitisk anstrengt tid. Med dette som utgangspunkt kan ikke Arktisk råd være en arena for sikkerhetspolitikk. Da hadde det vært noe annet, og kanskje ikke-eksisterende i dag. Erkjennelsen er at rådet ikke opererer utenfor logikken i internasjonal politikk, men kan fungere som en alternativ arena. De er det viktig å pleie i vanskelige tider.

Videre lesning:

Svein Vigeland Rottem (2018). Hva er Arktisk råd? Oslo: Novus forlag

Svein Vigeland Rottem har doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Tromsø og arbeider i dag som seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). Hans forskningsinteresser inkluderer internasjonale relasjoner i Arktis, Arktisk råd og polarstrategiene til arktiske- og ikke-arktiske stater. Rottems seneste bokutgivelse Hva er Arktisk råd? tar for seg rådets historie og dets styrkede plass på den internasjonale dagsorden, samt hvilken rolle rådet har som arena for samarbeid og diskusjon om utviklingen i det «nye» Arktis.