Canadas nye forsvars- og sikkerhetspolitikk

Etter et tiår med konservativ regjering vant den relativt unge og uerfarne, men karismatiske Justin Trudeau og hans liberale parti valget høsten 2015. I valgkampen lovet Trudeau å vende Canada tilbake til sin stolte tradisjon som forkjemper for menneskerettigheter, revurdere innkjøp av jagerfly og marinefartøy, samt trekke tilbake canadiske jagerfly fra kamphandlinger i Midtøsten. Men hva har faktisk endret seg i Canadas forsvars- og sikkerhetspolitikk?

Et år senere begynner noen konturer å vise seg. Der hvor Harper-regjeringen (2006-2015) vektla «Canada First» (tittelen til langtidsplanen for forsvaret som kom i 2008) og inntok en tøff «ingen dialog»-linje etter anneksjonen av Krim, vektlegger Trudeau og utenriksminister Dion fredsbygging og ønsker samarbeid med Russland der det er nødvendig. I nordområdene, spesielt, kan det synes som at fokus vris bort fra suverenitetshevdelse og over mot såkalt myke prioriteringer, som levekår blant urbefolkning og miljøhensyn. Samtidig har den nye regjeringen allerede blitt kritisert for å ikke satse nok på landets nordlige områder i sin liste av prioriteringer (kun 2 av 360 angår Arktis). Trudeau valgte heller ikke å følge i Harpers fotspor og delta under den årlige arktiske beredskapsøvelsen Operation Nanook i august i år, noe som blir trukket fram som et tegn i tiden.

Det skal nevnes at for Canada historisk er det faktisk USA som har utgjort den største x-faktoren i nordområdene, ikke Russland. Disputt over Nordvestpassasjen og maritime grenser, samt en aktiv amerikansk militære tilstedeværelse, har preget forholdet. Hvilke grep USA gjør i nord, samt resultatet av valget 8. november, vil nok fortsette å definere Canadas egen nordområdepolitikk.

Foruten nordområdene, synes et skifte i Canadas internasjonale engasjement. Der hvor Harper-regjeringen ønsket å redusere tilstedeværelse i internasjonale operasjoner, har den nye regjeringen satt dette som en utenrikspolitisk hovedprioritering. Trudeau valgte riktignok å trekke jagerfly ut av anti-IS koalisjonen, selv om canadiske tropper fortsatt deltar med andre former for støtte i Midtøsten. Canada valgte derimot – etter direkte forespørsel fra USA – å ta ledelsen for en NATO-ledet styrke i Latvia i juni, 2016. Spørsmålet er om dette er et engangstilfelle etter press fra Obama, eller om det signaliserer en prioritering av NATO som arena for internasjonale operasjoner.

Canadas tilnærming til forsvars- og sikkerhetspolitikk ser ut til å nærme seg det som har vært normalen i Canada før Harpers-regjering styre, nemlig et fokus på multilateralisme og internasjonal tilstedeværelse. En ny langtidsplan for forsvaret er ventet tidlig neste år, etter en tre-måneders lang høringsprosess som pågikk fra april til juli i år. Denne vil nok sementere en del av disse trendene, samt tydelig definere hva Trudeau og hans regjering ønsker å oppnå under sin regjeringstid.

Anbefalt lesning:

• Sharp, Greg og Østhagen, Andreas (2016), «A new Canadian government… so what?».
• Hoel, Jan Petter (2013), «The true North strong and free: en sammenlignende studie av norsk og kanadisk sikkerhetspolitikk med særlig vekt på arktis.»

Andreas Østhagen er forsker under SNE-programmet (Security and Defence in Northern Europe) ved Institutt for forsvarsstudier, samt PhD-kandidat ved University of British Columbia i Vancouver, Canada. Han kan nås på aosthagen@ifs.mil.no