Dagens forsvarsstruktur ved veis ende?

Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret plager meg. Det minst ambisiøse strukturalternativet i Forsvarssjefens fagmilitære råd forutsatte en årlig budsjettvekst på 3 milliarder kroner i perioden 2021-2024. Den økonomiske rammen regjeringens forslag til langtidsplan la opp til, var en årlig nominell budsjettvekst på 2 milliarder kroner. I realiteten utgjør dette en budsjettvekst på bare på 1,5 milliarder, halvparten av forsvarssjefens minst ambisiøse forslag, fordi Forsvaret er pålagt en årlig «effektiviseringsgevinst» på 0,5 milliarder.

At regjeringen la seg så langt under Forsvarssjefens laveste nivå var skuffende, men ikke helt uventet. Det som plager meg er at jeg tror at denne kostnadsrammen er et noenlunde presist uttrykk for hva som er politisk mulig og forsvarlig å bruke på militært forsvar i Norge.

I mai sendte Stortinget langtidsplanen i retur til Forsvarsdepartementet, og det kan godt være at Stortinget vil øke rammen noe når planen skal behandles på nytt i høst. Økningen vil i beste fall være stor nok til at drift av planforslagets forsvarsstruktur kan fullfinansieres i løpet av perioden, skjønt jeg tviler på det. Og den vil uansett ikke være stor nok til å øke antall enheter og avdelinger til et nivå som gir nødvendig reaksjonsevne i krise og krig og tilstrekkelig utholdenhet i strid, ettersom ingen av forsvarssjefens alternativer forutsatte at det skulle skje før etter 2024. Forsvaret vil dermed heller ikke etter denne planperioden framstå som troverdig og en faktor å regne med både sett med allierte og med russiske øyne.

Det er med andre ord ikke den økonomiske rammen som er planens hovedproblem, men at norske myndigheter har lagt seg på et forsvarskonsept, og valgt en forsvarsstruktur, som ikke lar seg finansiere innenfor en økonomisk ramme det vil være politisk mulig for Stortinget å vedta. Det har gjort at antall hovedkomponenter er så lite at det nesten ikke har noen militær mening. I motsetning til land som f.eks. Finland, får vi derfor svært liten forsvarseffekt igjen pr. krone investert i forsvar. Investering i høyteknologiske våpensystemer som er så dyre at vi bare har råd til å anskaffe et meningsløst lite antall av dem, og som vi heller ikke har råd til å omsette i stridsevne fordi de er for dyre i drift, er penger rett ut av vinduet!

Konsekvensen av en så liten forsvarsstruktur er at Moskvas fristelse til å anvende militære midler mot Norge i en krise under utvikling blir større, og alliertes vilje til å komme Norge til unnsetning militært, blir mindre. Manglende evne til substansiell norsk militær tilstedeværelse i nordområdene skaper et vakuum som uvegerlig vil bli fylt av vår stormaktsallierte. Dermed øker spenningsnivået. Potensialet for utilsiktede episoder som kan føre til konflikt blir større. Norsk politisk handlingsrom blir mindre, og Norge blir i større grad et rent objekt for stormaktenes politikk.

Å endre dette, å utvikle en annerledes forsvarsstruktur som lar seg fullfinansiere innenfor realistiske økonomiske rammer, er tvingende nødvendig, men er dessverre ikke på dagsorden. Det ville kreve et grunnleggende brudd med gjeldende tilnærming til forsvar, hensikten med det, og hvordan småstatsforsvaret bør utformes, ikke for å seire i krig, men for å bidra til å forebygge krig, og dessuten gi regjeringen mest mulig politisk handlingsrom i en krise- og krigssituasjon, og det er noe annet. Det ville innebære et grunnleggende brudd med de doktriner og konsepter som til nå har vært styrende for utviklingen av det norske forsvaret, doktriner og konsepter utviklet i stormakten USA for stormaktens behov og krav, og som også har vært styrende for utformingen av NATOs styrkemål. Det ville kreve at det ble oppnevnt en ny forsvarskommisjon som, med utgangspunkt i allmenn militærteori, og frakoplet stormaktsalliertes ønsker og behov, fikk i oppdrag å tenke «forsvar på norsk».

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.