De viktige spørsmålene «DRONE» burde tatt opp

Filmen «DRONE» har de siste ukene vært å se på norske og utenlandske kinolerreter og høstet mye positiv omtale. I denne ukens «Ukens analyse» etterspør Gjert Lage Dyndal (Luftkrigsskolen) et mer nyansert bilde av drone-problematikken, samtidig som han peker på en viktig problemstilling han mener at «DRONE» burde ha tatt opp: Hva skjer når de militære og politiske tersklene for å bruke makt endres? Analysen er skrevet i samarbeid med Audun Reiby (DNAK).

Den norske prisbelønte filmen «DRONE» av Tonje Hessen Schei har mottatt en rekke priser siden sommeren 2014. Dronene er blitt selve symbolet på den amerikanske «krigen mot terror» og jakten på ledere og mellomledere i det som har blitt betegnet som terrororganisasjoner. Det er mange problemstillinger å diskutere om denne dronebruken og fremveksten av teknologien. Selv har vi ved Forvarets stabsskole startet et forskningsprosjekt også som diskuterer de politiske, etiske og juridiske konsekvenser. Jeg er opptatt av temaet, og det var derfor med stor forventning jeg gikk for å se denne prisbelønte filmen.

Jeg ble noe skuffet over at «DRONE» ikke lykkes med å nyansere argumentene sine bedre: «DRONE» bygger opp under påstander om «videospill»-mentalitet og fjernhet til krigsskueplassen, at dronebruk er brudd på krigens folkerett, og at beslutningsprosesser går utenfor politisk kontroll. Nyere forskning (bla "Remoteness, Risk and Aircrew Ethos" av Peter Lee, Analyzing the Drone Debates (James Deshaw Rae og John Crist, 2014) og "The Case for Ethical Autonomy in Unmanned Systems" av Ronald C. Arkin) setter spørsmålstegn ved alle disse tre påstandene: Det er verken gitt at drone-operatører er mer mentalt distansert fra krigsskueplassen enn «tradisjonelle» piloter, at dronebruk er brudd på krigens folkerett (mer enn «tradisjonell» maktbruk), eller at droner i seg selv i større grad må være unnlatt fra politisk kontroll.

Viktigere er det kanskje at jeg opplever at det er flere moralske og politiske problemstillinger som skulle vært viet mer plass: Jeg savner for eksempel fokus på at både militære og politiske terskler for å bruke droner og for å skyte mot droner ser ut til å endres når flyene ikke lenger bemannes: Det blir lavere terskler for å bruke makt – og dermed for å gå til krig – i fremtiden. Dette må diskuteres videre.

Likevel, filmen har en positiv hensikt: Den tar opp et viktig tema, og vi får debatt om krig og krigføring. Filmen lykkes med å fremkalle emosjoner hos seeren: Emosjoner er viktige, og de bør påvirke oss og bevege rettspraksis og regler.

Les Dyndals bidrag til Sikkerhetspolitisk bibliotek "Fremveksten av autonome droner: påvirkning på «krigføringen» og problemstillinger for videre debatt" her!

Oberst Gjert Lage Dyndal er avdelingssjef for «Militærmakt, strategi og doktrine» ved Forsvarets stabsskole. Han jobbet før det som ledende forsker og prosjektleder innen arktisk teknologiutvikling i Statoil. Han har tidligere vært hovedlærer i luftmakt- og teknologistudier og dekan ved Luftkrigsskolen i Trondheim. Dyndal har i tillegg til militær utdannelse sivil M.Phil. i krigsstudier og Ph.D. i moderne historie fra Centre for War Studies, University of Glasgow. Blant publikasjonene hans finner vi fire fagbøker, hvorav Land-based Airpower or Aicraft Carriers?(London: Ashgate, 2012) er den viktigste til dette tema. Han har utgitt flere fagartikler og bokkapitler innen sikkerhetspolitikk, strategi og teknologiutvikling.

Audun Reiby er informasjonsrådgiver i Den norske Atlanterhavskomité der han blant annet er redaktør for skriftsseriene og er ansvarlig for kommunikasjon. Han har fra før en mastergrad i statsvitenskap fra UiO (2012), samt en mastergrad i Chinese Studies fra SOAS/UoL (2013).