Det irske problemet er fortsatt her

Alle ønsker seg en avtale – om ikke annet, for å bli ferdige med det. Opinionsmålerne i YouGov kom i forrige uke med ferske tall som viste at bare en av seks britiske velgere støtter en No-Deal-løsning når Storbritannias medlemskap ebber ut ved nyttår. Flertallet for en avtale er tydelig i alle velgergrupper, også blant de som støttet Leave i 2016.

Målingen ble offentliggjort idet forhandlingene mellom London og Brussel møtte en politisk veisperring. Det dreier seg om spørsmålet om Nord-Irland – enda en gang. Lenge har fisk og konkurransevridning vært problemene det har vært snakket om. EU ønsker tilgang til britiske farvann, og Storbritannia ønsker sjølråderett i møte med EUs begrensninger på statsstøtte og næringsfavorisering. Problemene er reelle nok, og de forsterkes av at partene har så forskjellig syn på hva forholdet post-brexit skal være. Men i forhandlingene er de for humper i veien å regne sammenlignet med det irske problemet.

Nord-Irland sto helt sentralt i skilsmisseforhandlingene med EU og var medvirkende til daværende statsminister Theresa Mays havari. Og det har ikke blitt borte siden. I realiteten var den grunnleggende ugreien den samme da som nå. Idet brexit trer i kraft, blir grensen mellom republikken Irland og den britiske provinsen Nord-Irland også EUs yttergrense. Den linjen kan trekkes over åker og eng, og den er ikke ment å være stort mer enn det. En myk grense er del av den skjøre irske freden.

En tydeligere grense er imidlertid hva som behøves når Storbritannia trer ut. Theresa Mays regjering foreslo å holde Storbritannia inne i EUs tollunion inntil en løsning for grensespørsmålet ble løst. Det ble oppspillet til en sørgelig sorti idet Underhuset gikk inn i en langdryg og ødeleggende tvekamp med statsministeren. Den indre opposisjonen i det konservative partiet jublet da Boris Johnson tok over i juli 2019. Johnson landet da også en avtale med EU i november samme år og gikk triumferende ut av det hjemlige parlamentsvalget i desember.

Dokumentet han signerte den gang var en skilsmisseavtale, med enighet om hvordan boet skulle fordeles og et grunnriss av hvordan det fremtidige samarbeidet skulle se ut. Om partene i dette tilfellet ikke har felles barn, så har de de den grønne øya. Nord-Irland-protokollen som Johnson signerte ga EU både samværs- og forvaltningsrett. Slik vil en del av britisk territorium holdes innenfor EUs tollunion og samordnes et stykke på vei med EUs indre marked.

En vesentlig del av grensekontrollen mellom Storbritannia og EU flyttes til Irskesjøen. Og her vil varer som sendes fra britisk side til Nord-Irland for mulig videretransport bli særlig gransket. På den måten vil EU stagge risikoen for at varer som ikke er godkjent i unionen føres inn på det indre marked gjennom Irland. Dersom Storbritannia får en ambisiøs handelsavtale med EU, vil ikke denne kontrollen bety så mye i praksis. Blir det en middels avtale, vil det merkes mer.

Alt dette har vært kjent i grove trekk, men politisert har det ikke blitt. Det er det nå, etter at den britiske regjeringen har presentert et lovforslag som overkjører avtalen med EU. Johnsons minister for Nord-Irland, understreket selv i Underhuset at forslaget «bryter med internasjonal rett på en spesifikk og begrenset måte». Oppstyret blant parlamentarikerne blåser muligens forbi, men det gjør lite med barrieren som ligger i veien for forhandlingene.

Kan den forseres? I så fall er det grunn til å tro at den britiske regjeringen må erkjenne noen ubehagelige realiteter.

Det mest sannsynlige er at Storbritannia aksepterer at grensen mot EU delvis forstås som en grense i Irskesjøen og innretter seg deretter. Det innebærer forskjeller i markedsregime mellom Nord-Irland og Storbritannia, og i et større historisk perspektiv kan det leses som en håndsrekning til de som ønsker et forent Irland. Men alternativet, å underlegge hele Storbritannia EUs tollunion og håpe på bedre tider, er politisk dødt, og i alle fall for det prosjekt som Boris Johnson representerer.

Han ble valgt på en lovnad om å få brexit gjort, og nå er det ikke mer enn drøyt tre måneder til Storbritannia er ute. Men skjer det uten noen avtale, er det lite som løser seg av den grunn. Det vil snarere legge stein til byrden i en pandemi-rammet britisk økonomi, og det vil altså neppe ha noen stor appell blant velgerne. Verst av alt: Partene må uansett tilbake til forhandlingsbordet for å enes. Vil man virkelig seg selv så vondt? Mange fraskilte kan nok ha ett og annet å si om det.

Anbefalt videre lesning

"Boris Johnson accuses EU of threatening Northern Ireland with food blockade”, the Brussels Times, 12. september. https://www.brusselstimes.com/news/131043/boris-johnson-accuses-eu-of-threatening-northern-ireland-with-food-blockade/

Ferguson, Amanda & William Booth: "Fear in Northern Ireland, as Boris Johnson threatens the E.U. over Brexit”, the Washington Post, 15. september. https://www.washingtonpost.com/world/europe/brexit-northern-ireland/2020/09/15/05a90dcc-f6a8-11ea-85f7-5941188a98cd_story.html

Øivind Bratberg er førstelektor på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, redaktør i britiskpolitikk.no, redaktør i British Politics Review og faglig ansvarlig i British Politics Society, Norway. Hans forskningsinteresser inkluderer britisk politikk og sosialdemokrati.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.