Diplomatiske stolleker

Tyrkisk utenrikspolitikk er sjelden kjedelig. Også når det ikke er dramatiske militære trefninger i Syria eller andre steder, er det stadige nyhetsverdige opptrinn. Man kan se dette som en konsekvens av at profesjonelle – diplomater, embetsmenn, rådgivere – har mindre innflytelse på utformingen og utførelsen av utenrikspolitikken. Ellers kan man se det som en delvis gjennomtenkt strategi for å holde opinionen distrahert for innenrikspolitiske problemer. Uansett har det den effekten at Tyrkia fremstår som stadig mer aparte på internasjonale arenaer, med en rekke unødvendige gnisninger. I skrivende stund varmer det opp til en konfrontasjon over Bidens anerkjennelse av folkemordet på armenerne, men det er ennå for tidlig å si hvordan den vil utspille seg.

Den forrige episoden hendte i begynnelsen av april, da tyrkerne i et tydelig brudd på diplomatisk kutyme lot Tyrkia Europakommisjonens president Ursula von der Leyen bli igjen uten egen stol i sitt møte med Recep Tayyip Erdoğan. I den lettere absurde stolleken som fulgte, endte von der Leyen opp med å sitte i en sofa. Man kan selvsagt tenke at dette var en glipp, men ingen bør undervurdere det tyrkiske diplomatiets profesjonalitet. Dersom ingen intervenerer fra politisk hold, er det de som tar seg av denne biten av møtene. Mediesirkuset som fulgte hadde den polariserende effekten Tyrkias lederskap har spilt på gjennom snart nitten år ved makten. Samtidig som det neppe er lurt av Erdoğan å fremmedgjøre EU ytterligere, har EU få virkemidler til rådighet for å legge press på Tyrkia. Flyktningavtalen de to partene inngikk i 2016 gir Tyrkia bukten og begge endene.

Forholdet mellom Tyrkia og EU har lenge vært preget av at EU later som at Tyrkia er kandidat for EU-medlemskap, mot at Tyrkia later som at de forbedrer demokrati og menneskerettigheter. Denne gjensidige dobbeltmoralen har vært fundamentet i over ti år, og gir lite rom for en realitetsorientering. Som et ekteskap bygget med løgn på løgn, er det vanskelig å vite hvor man ville ende dersom en av partene begynte å si sannheten. Derfor fortsetter de små stikkene, som stolleker og ukvemsord.

Tyrkias lederskap har mye å distrahere sine velgere fra. Blant annet har det blitt kjent at 128 milliarder dollar av Den tyrkiske sentralbankens valutareserver ikke kan redegjøres for. Dette, eller kanskje hele 165 milliarder dollar, er brukt på støttekjøp av den tyrkiske liraen de siste to årene. Opposisjonen mener det er brukt til å forsvare liraen i forkant av valg, for å påvirke opinionen og få den demokratiske politikken til å virke bedre enn den er. Ettersom regjeringspartiet AKP i løpet av sine nitten år ved makten har klart å fylle de fleste kontrollfunksjoner med lojalister, er det lite offentlig tilsyn med bruk av statens midler eller overtredelser av demokratiske spilleregler. Samtidig begynner det å bli vanskelig å skylde på sine forgjengere eller opposisjonen, ettersom det er tydelig for alle hvem som har ansvaret for den økonomiske politikken.

Den nyeste bølgen av den globale pandemien har også rammet Tyrkia særlig hardt. Landet klarte seg godt gjennom det første året, mye fordi helsepolitikken ser ut til å være blant de få politikkfeltene fremdeles har vært overlatt til den teknokratiske tyrkiske staten. Helseministerposten er, tradisjonen tro, besatt av en lege, og Tyrkia har hatt smittetall som til tider har vært sammenlignbare med Norge. For å begrense smitte var tyrkiske myndigheter tidlig ute med munnbindanbefalinger og -påbud, og de har gjort utstrakt bruk av portforbud. De økonomiske konsekvensene har imidlertid vært store – blant annet fordi turismen har lidd store tap gjennom 2020-sesongen – og den sosiale uroen og misnøyen ulmer. For å bygge opp støtten rundt President Erdoğan har regjeringspartiet derfor organisert en rekke massemønstringer. På disse massemønstringene kan man si at kravene til smittevern har vært dårlig ivaretatt. I forrige uke var de oppe i 62 000 per dag, hvilket er sammenlignbart med over 4000 per dag i Norge, om vi skulle ta befolkningsstørrelse i betraktning. Når Tyrkia nå har blant de høyeste smittetallene i verden, setter kritikere dette i sammenheng med massemønstringene. Selv det neppe er så enkelt, bygger det opp under inntrykket av politisk uansvarlighet.

Tyrkias president har lenge opprettholdt sin posisjon ved hjelp av enorme infrastrukturprosjekter og fordeling av statlige goder til lojalister. Ofte har disse også symbolske aspekter. I hans regjeringstid har man bygget en tredje bro over Bosporos, tunnel under Bosporus, og en enorm ny flyplass i Istanbul. Kontraktene for disse prosjektene går til venner og politiske støttespillere, som nyter godt av statlige lånegarantier og gode betingelser. Den nyeste og muligens største av disse infrastrukturprosjektene er Kanal Istanbul – en kanal som skal gå parallelt med Bosporus og avlaste skipstrafikken gjennom stredet. Prosjektet, som kritikere mener er en økologisk katastrofe, har også en svimlende økonomisk kostnad. De som vil tjene mest på dette er de støttespillerne som får kontraktene, samt alle de som ved hjelp av politiske kontakter har klart å posisjonere seg som eiere av land langs kanalen. Disse eiendommene er tenkt å bli veldig mye verdt i det som sannsynligvis er blant de større eiendomsutviklingsprosjektene de senere år. Dermed går fordelene av kanalen til private interesser med tilknytning til presidenten, mens kostnaden bæres av staten.

Tyrkia preges for tiden av en stadig kortere planleggingshorisont og at stadig mer av de offentlige godene tilflyter de med politiske forbindelser. For å opprettholde støtte til presidenten trenger man derfor saker som kan gi inntrykk av at han beskytter «Tyrkias ære» og har tyrkeres ve og vel i tankene når han utformer politikken. Når Italias statsminister Mario Draghi så klarer å lire av seg i etterkant av von der Leyen-fadesen at Erdoğan er en diktator, eller når Biden anerkjenner folkemordet på armenerne, hjelper de Erdoğan med akkurat dette. Blant nasjonalistiske og konservative velgere er et angrep på Erdoğan er et angrep på Tyrkia og et angrep på dem selv. Dermed spiller knuter på tråden med EU rett i hendene på et tyrkisk styre som er langt forbi «best før»-datoen.

Videre lesning

Turkey's ruling Islamists dogged by mounting corruption claims: https://www.al-monitor.com/ori...

Ankara in risky geopolitical gamle in Black Sea: https://www.al-monitor.com/ori...

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.