DNAK spør: Hva blir de største sikkerhets­utfordringene i 2025?

Kenneth Ruud

Administrerende direktør, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

2025 markerer starten på implementeringen av en tverrpolitisk forankret, langsiktig plan for Forsvaret. Planen vil på sikt sørge for å dekke de fleste gap i forsvarsstrukturen, også gitt det mer krevende sikkerhetspolitiske landskapet. Forsvaret har sammen med de andre etatene laget et plan og et rammeverk for implementering av planen som legger godt til rette for å prioritere de tiltak som gir størst effekt for forsvarsevnen og for en god gjennomføring. Dette vil styrke Norges forsvarsevne og Natos evne til avskrekking, og dermed gi økt trygghet for Norge og for alliansen. Samtidig går teknologiutviklingen hurtig, og vi må evne å tenke nytt og møte et trusselbilde i stadig utvikling. Det vil kreve fleksibilitet og tilpasning i implementeringen av planen og de løsninger som velges for å nå effektmålene.

Det ingen tvil om at også 2025 vil bli et krevende sikkerhetspolitisk år. Situasjonen i Midt-Østen har blitt ytterligere forverret, men det gjenstår å se hvilke konsekvenser regimefallet i Syria får for regionen. I tråd med Forsvarssjefens klare anbefaling, må vi fortsatte å støtte Ukraina, dette er viktig for Norges sikkerhet. Samtidig vil et svekket Russland som ikke opplever fremgang i krigen og som i økende grad merker effektene av internasjonale sanksjoner og isolasjon kunne bli stadig mer risikosøkende, noe som vil utfordre vår evne til å avskrekke og motstå økt bruk ulike virkemidler for å destabilisere nasjonen og svekke vår støtte til Ukraina.

Forskning og teknologiutvikling blir i stadig større grad en integrert del av det geopolitiske maktspillet. Det krever dels at vi evner å beskytte viktig kunnskap og teknologi, men også at det investeres i forskning, utvikling og innovasjon for å bidra til at vi i fremtiden har unik verdensledende teknologi og forskning som både møter nasjonale behov, bidrar til å bygge opp en stabil næringsaktivitet på viktige områder og som er internasjonalt etterspurt. Dette vil kunne bidra til stabilitet, tilgang til kritisk teknologi og internasjonal støtte fra allierte, noe som er viktig for et lite land i en verden som i økende grad vil preges av stormaktsrivalisering.

Iver Neumann

Direktør, Fridtjof Nansens Institutt (FNI)

Russlands angrepskrig mot Ukraina vil sannsynligvis gå inn i en ny fase. Russland har vist at de vil beholde det det har tatt og vel også ta resten av de fire fylkene som nå står omtalt som «russiske» i landets grunnlov, nær sagt hva det enn måtte koste. Ukraina synes ikke å kunne motstå dette, selv med en del fortsatt støtte fra USA. Moskva vil også ha et demilitarisert og nøytralt Ukraina. Her synes imidlertid Ukraina å kunne stå imot. Ingen av partene vil få det som de vil, resultatet vil sannsynligvis bli en frossen konflikt. Påtroppende president Trump er den ukjente X her. Mannen er beryktet for sin personlige nærtagenhet. Om han vil oppleve Russland som respektløst, vil det kunne ha en befordrende virkning på hans gavmildhet og Ukraina vil kunne komme bedre ut av krigen enn det nå ser ut til at landet vil. I Midt-Østen synes Iran så langt å ikke ville ha en direkte krig med Israel, til tross for Israels fremrykning på opptil flere fronter. Regimet Netanyahu har gått i et modus der tiltagende internasjonal paria-status ikke synes å spille særlig rolle. Vil fremrykningen toppes med et angrep på Iran? Iran selv fortsetter sitt atomprogram. Om krigen ikke kommer, hvilket vel tross alt er det sannsynlige, hvor mye nærmere vil Iran være målet om et år? Kina fortsetter å konsolidere sin posisjon som verdens supermakt nummer to. En invasjon av Taiwan i 2025 er ikke sannsynlig, men forblir en mulighet.

Kjell Inge Bjerga

Direktør, Institutt for forsvarsstudier (IFS)

Den største sikkerhetspolitiske utfordringen i 2025 er Russlands angrepskrig mot Ukraina, som går inn i sitt fjerde år. Den vestlige verden viste i løpet av 2024 at den ikke har vilje til å støtte Ukraina til å bygge opp en militær og sivil motstandskraft som vil gjøre det klart at denne krigen ikke kan vinnes, og at den heller ikke kan avsluttes i form av en russisk diktatfred. Dette gjelder i høyeste grad også den norske regjeringen. Også internasjonalt, deriblant i Ukraina, er det mange som har pekt på misforholdet mellom den norske statskassens gigantiske ekstrainntekter og vår tilbakeholdenhet i å støtte Ukraina. Hva tilbakeholdenheten skyldes, er uklart. Regjeringens linje gjør det uansett klart at den ikke kan ha tatt innover seg hvilke katastrofale konsekvenser en russisk seier vil ha for Norges sikkerhet.

Lite tyder på at situasjonen vil bedre seg i 2025. Ved inngangen til det nye året ser vi klare tegn på krigstretthet i Europa og USA, noe som forsterkes av at krigen i Ukraina overskygges av mange andre konflikter og kriger langt unna Europa og Norge. Vi har Midtøsten, som vekker sterkt engasjement, senest med den dramatiske utviklingen i Syria. Vi har Afrika, og på det storpolitiske plan har vi rivaliseringen mellom USA og Kina, med Taiwan i brennpunktet. Krigen i Ukraina skiller seg ut ved at den er i vårt nærområde, og aggressorstaten er vår nabo. Det sentrale spørsmålet i norsk forsvarspolitikk burde være hvordan vi mest effektivt kan bidra til å styrke vår og Vestens militære posisjon vis-a-vis Russland. Svaret er enket: Ved å støtte Ukraina i den grad vi i det hele tatt har mulighet.

Ingen vet hvordan den nye Trump-administrasjonen vil forholde seg til alle disse spørsmålene, ei heller til USAs rolle i den transatlantiske alliansen, men det er et ubestridelig faktum at USAs utenrikspolitiske veivalg fremover i stor grad vil påvirke resten av verden, og dermed også Norge og norsk sikkerhet direkte. Etter alt å dømme har vi flere store sikkerhetspolitiske overraskelser i vente, og per nå ser 2025 ut til å bli et – om mulig – enda mer usikkert år enn 2024.

Én vesentlig lærdom fra 2024 er, som så ofte tidligere, at utviklingen tar retninger som ingen hadde forutsett og som flere hadde utelukket. Jeg tenker selvsagt på Assad-regimets plutselige kollaps i Syria. For et land som Norge er lærdommen av dette enkel: Vi vet ikke hvordan situasjonen i verden eller våre nærområder faktisk vil utvikle seg. Noen mener å vite at Ukraina ikke kan vinne, andre at det er Russland som ikke kan vinne denne krigen, andre at den må slutte på den ene eller andre måten. Slikt er tankespinn. Langt viktigere enn å spå om fremtiden, er derfor å gjøre vårt for å bidra til at utviklingen går i en retning som ivaretar våre mest fundamentale interesser. For et lite land som Norge er det å bidra til sikkerhet i våre egne nærområder. Det er der vi har mulighet til å gjøre en forskjell.

Janne Haaland Matlary

Forfatter og professor i internasjonal politikk ved UiO

I 2025 blir det svært utfordrende for Europa. Det er to store problemer: Trumps politikk og Putins krigføring. Putin er motivert for å vinne militært og har fremgang i felt, og Trump vil ha slutt på krigen. Det kan bli på russiske premisser: Nøytralt Ukraina, eventuell sikkerhetsgaranti med europeiske soldater (her blir det neppe kø for å stille) og rask marginalisering av hele problemet fordi Europa ikke vil ta ledelse. USA kommer til å prioritere Kina, les Elbridge Colbys meget gode bok The Strategy of Denial. Han blir nr 2 i Pentagon. Trump vil kreve at Europa tar ansvar for avskrekkingen i Europa, men ingen her er forberedt på det. Og i Europa er det mye kaos politisk - ytre høyre vinner frem med regjering i Østerrike, Le Pen kan bli president i Frankrike, AfD i Tyskland pushes av Musk, og britene viker unna militær lederrolle under Starmer.