Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

En fransk-britisk atomvåpenparaply for europeerne?

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskergruppen DIGICOM
Foto: Wikimedia Commons

Synet på europeiske atomvåpen har endret seg etter Donald Trump ble president på ny i USA. I denne 'Ukens analyse' skriver Franck Orban om fransk og britisk atomvåpenpolitikk.

Storbritannia startet sitt atomvåpenprogram under andre verdenskrig og ble en atommakt på 1950-tallet, med betydelig hjelp fra USA. Motivasjonen var dels britenes ønske om å sikre seg stormaktsstatus og dels frykten for at USA en dag skulle trekke tilbake sin atomvåpenparaply. Frankrike ble en militær atommakt litt senere, på 1960-tallet. De Gaulle mente at europeerne ikke kunne ta for gitt at USA alltid ville komme dem til unnsetning. En uavhengig atomkapasitet garanterte mot atomtrusler fra andre land og mot en for stor grad av avhengighet av USA. Den ga også rom for en ambisiøs utenrikspolitikk. I motsetning til Storbritannia forlot Frankrike NATOs militærkomité og NATOs kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG) i 1966, men forble medlem av Alliansen. Siden 1974 har NATO anerkjent at den britiske og franske atomavskrekkingen gjør det vanskelig å forutsi NATOs reaksjon på et mulig atomangrep. Franskmennene gikk tilbake til Alliansens militærkomité i 2009, men står fortsatt utenfor NPG for å sikre full råderett over sine atomvåpen. Siden Sovjetunionens fall har et arsenal på rundt 290 stridshoder blitt ansett som troverdig nok til å forårsake uakseptabel skade mot statlige aktører som truer vitale franske interesser. Frem til midten av 1990-årene hadde Frankrike evnen til å levere atomvåpen med luftfartøy, bakke-til-bakke-missiler eller ubåter. Fra og med 1996 ble bakkekomponenten lagt ned. Atomavskrekkingen har siden vært basert på sjø- og luftkapasitet. I dag er rundt 50 stridshoder kryssermissiler av typen ASMPA, som kan avfyres fra Rafale-jagerfly. De andre 240 stridshodene er ballistiske missiler som kan avfyres fra Frankrikes fire atomubåter.

Som Johannes Kibsgaard skrev i Aftenposten 7. mars, har franskmennene kontroll over alle ledd av atomverdikjeden og kan levere både via luft og sjø. Storbritannias avskrekking er annerledes. Atomvåpenprogrammet «Trident» har 225 atomstridshoder, hvorav 120 står klare til å bli avfyrt fra fire ubåter. Storbritannia er den eneste atommakten i verden med ett avskrekkingssystem. Britene er operativt uavhengige; beslutningen om å bruke atomvåpen er til syvende og sist deres dersom vitale britiske interesser er truet. Men landet, som deltar i NPG, er avhengig av USA for anskaffelse, vedlikehold og utvikling. I Frankrike går en betydelig andel av forsvarsbudsjettet til oppgradering og vedlikehold. Ifølge langtidsplanen vedtatt sommeren 2023, skal det brukes 54 milliarder euro på atomvåpen over syv år. Det utgjør 13 % av det totale forsvarsbudsjettet for perioden 2024-2030. Kostnadene ved å opprettholde Storbritannias kjernefysiske avskrekking er på sin side anslått til 6 % av landets årlige forsvarsbudsjett, eller ca. 3 milliarder pund i perioden 2023-2024. Slike prioriteringer har lenge skapt gnisninger mellom dem som ønsker å styrke konvensjonelle kapasiteter, noe som innebærer at atomvåpen må nedprioriteres, og andre som ønsker å opprettholde en troverdig kapasitet, igjen på bekostning av konvensjonelle kapabiliteter. Debatten tilspisset seg etter blokkavviklingen. Storbritannia og Frankrike ønsket blant annet å innkassere «fredens dividender» og reorientere forsvaret mot en tyngre satsing på multilaterale operasjoner. Invasjonen av Ukraina, Russlands autoritære revisjonisme i Europa og USAs allianseskifte gir britiske og franske atomvåpen en ny relevans med hensyn til egen og Europas sikkerhet.

Rundt 100 amerikanske atomstridshoder er utstasjonert i fem NATO-medlemsland i dag: Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia. Disse våpnene er ikke bevæpnet eller utplassert på fly. De oppbevares i underjordiske hvelv på nasjonale flybaser. Kodene som brukes til å bevæpne og aktivere dem holdes av amerikanerne. USA bestemmer om og hvordan disse våpnene skal brukes. Inntil nylig har europeiske NATO-land aldri vurdert fransk eller britisk avskrekking som et mulig alternativ til den amerikanske atomparaplyen. Slik er det ikke lenger. Den 7. mars 2025 uttrykte president Trump tvil om NATO-alliertes vilje til å ivareta kollektivt forsvar. Så sådde han tvil om USAs traktatforpliktelser og varslet at USA ikke nødvendigvis vil forsvare NATO-land som ikke bidrar nok til Alliansens forsvar. Artikkel 5 i Atlanterhavstraktaten fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på alle. Den eneste gangen denne artikkelen ble foreslått aktivert siden organisasjonen ble til i 1949, var i forbindelse med terrorangrepet mot USA i september 2001. Det var et forslag fra europeerne. De samme europeerne kjempet side om side med amerikanerne i Afghanistan mot al-Qaida. Flere europeiske land kjempet videre med USA i Irak i 2003 mot Saddam Hussein-regimet. Donald Trumps uttalelser om traktatforpliktelser kaster Alliansen og europeerne ut i en eksistensiell krise. Sjokket over å se USA gjøre en 180-graders vending bort fra NATO, støtten til Ukraina og motstanden mot Moskvas imperialisme, forsterker krisen ytterligere. Trump-administrasjonen har stilt spørsmål ved flere kjerneelementer i USAs militære engasjement i Europa. Det er likevel verdt å huske at atomgarantien til europeerne og utstasjoneringen av amerikanske atomvåpen så langt ikke har vært gjenstand for revisjon fra amerikansk side.

I februar 2022 brukte Tysklands forbundskansler Scholz begrepet «Zeitenwende» (tidsskifte) i en tale til Forbundsdagen som svar på den russiske invasjonen av Ukraina. Talen markerte et brudd med Tysklands forhold til Russland. Den 21. februar 2025 kom CDU/CSU-leder Friedrich Merz, som trolig blir Tysklands neste kansler, med en ny «Zeitenwende» som rettet seg mer mot USA. Merz slo fast at europeerne måtte gjøre en langt større innsats for å forsvare Europa på egen hånd. I etterkrigstiden har USA vært hjørnesteinen i tysk sikkerhet. Å åpne for oppbyggingen av et mer selvstendig europeisk forsvar, slik Paris har snakket varmt om lenge, representerer et jordskjelv i europeisk diplomati. Merz gikk enda lenger og uttrykte et ønske om diskusjoner med britene og franskmennene om hvorvidt en deling av de to landenes kjernevåpen, eller en atomgaranti, kunne gjelde for Tyskland. Som en følge av dette luftet president Macron tanken om at fransk og britisk atomavskrekking i fremtiden kunne brukes til å forsvare andre europeiske land. Polen, Danmark og Litauen uttrykte stor interesse for forslaget, som ble diskutert for første gang blant EUs ledere på EU-toppmøtet i Brussel 6. mars. Møtet ble avsluttet med følgende ord fra Det europeiske råds president António Costa: «Vi beveger oss resolutt i retning av et sterkt og mer suverent forsvar for Europa». Europeerne er klar over at det er et langsiktig prosjekt. Men et viktig steg er tatt.

Hva kan briter og franskmenn tilby? Det bilaterale atomsamarbeidet mellom dem er tuftet på Lancaster House-avtalene, undertegnet i 2010. Etter en alvorlig krise i september 2021, da Boris Johnson forhandlet bak ryggen på franskmennene om et partnerskap med USA for å levere atomdrevne ubåter til Australia på bekostning av en enorm kontrakt om å levere franske undervannsbåter, kom de to landene nærmere sammen igjen som følge av Russlands invasjon av Ukraina. I mars 2023 slo president Macron og daværende britisk statsminister Rishi Sunak fast at det ikke fantes noen situasjon der Frankrikes eller Storbritannias vitale interesser kunne bli truet uten at det andre landets interesser også ble truet. I dag opptrer de to landenes atomstyrker som et supplement til USAs utvidede avskrekking i Europa. Paris og London har sagt at de ikke ønsker å ta USAs plass som eneste atomgarantist. En slik uttalelse vil kunne utløse en selvoppfyllende profeti som ingen vil ha. Men et eventuelt «atomvakuum» i Europa som ville oppstå dersom USA frakter hjem sine atomvåpen, vil måtte tettes igjen på en eller annen måte over tid. Tilsammen gir Frankrikes og Storbritannias rundt 525 stridshoder en viss avskrekkingskapasitet. Det er likevel et godt stykke unna Russland (5580) og USA (5044). I tillegg er de to landenes atomvåpen kun «strategiske», dvs. at de har en rekkevidde på 5500 km eller mer og høy sprengkraft. De passer til store mål som byer eller strategiske installasjoner, og ikke til mindre og mer avgrensede mål. Verken Frankrike eller Storbritannia har taktiske atomvåpen med kort rekkevidde (opptil 500 km) og lavere sprengkraft, som kan brukes på slagmarken mot militære mål eller våpensystemer. Til sammenligning har Russland 1500 av slike atomvåpen, som Vladimir Putin truet med å bruke på slagmarken. Det gir Russland en fleksibilitet og et fortrinn når det gjelder evnen til eskalering og de-eskalering. Europeerne kan ikke forvente å oppnå en «substrategisk» avskrekking raskt. I ekstreme tilfeller finnes det ingen erstatning for NATO. For å få en slik kapasitet, må Frankrike og Storbritannia, enten alene eller med hjelp fra andre europeiske land, utvide sitt arsenal.

Kunne Frankrike og Storbritannia bruke sine strategiske atomvåpen mot et taktisk atomangrep i Ukraina, og dermed risikere en eskalering med Russland? I oktober 2022 avviste president Macron et slikt scenario. Strategiske våpen egner seg heller ikke mot større konvensjonelle angrep. En slik bruk vil kunne bryte med internasjonale normer og traktater. Det finnes andre utfordringer knyttet til integrasjonen av franske og britiske atomvåpen i en mer europeisk setting. Begge land har vært klare på at beslutningen om å bruke atomvåpen er et nasjonalt anliggende. Mens kjernefysisk avskrekking skal forsvare vitale britiske interesser og NATO fra Storbritannias side, vektlegger Frankrike forsvaret av vitale franske interesser, med en stadig klarere henvisning til en «europeisk dimensjon» fra 1960-årene til i dag. En bevisst grad av uklarhet beholdes likevel for å så tvil blant potensielle fiender, den såkalte «strategiske tvetydighet». Men det finnes ingen garanti for hvordan en fransk president eller en britisk statsminister vil tolke en akutt krise i Sentral-Europa. Hvor langt kan deres vitale interesser strekke seg? Ville europeerne tjene noe på å «bytte ut» en amerikansk garanti som har blitt mer usikker med en fransk eller britisk garanti som kan bli like hypotetisk? Noen mener at sjansen ikke er verdt å ta og at det kan bli en ny giv om fire år. Andre hevder at problemet er mer strukturelt og at verdifellesskapet med USA har blitt historie. Et annet problem er hvem som styrer Frankrike og Storbritannia i fremtiden. Kan man utelukke at det som skjedde i USA ikke forplanter seg videre på det europeiske kontinentet? Hva blir verdien av en fransk atomgaranti hvis Nasjonal Samling kommer til makten i 2027, snur ryggen til det liberale demokratiet og allierer seg med flere autoritære regimer på begge sider av Atlanterhavet?

I påvente av eventuelle dyptgående doktrineendringer kan Frankrike og Storbritannia ta noen praktiske skritt for å involvere europeiske allierte i større grad. Frankrike har kommet lengst med et tilbud om å delta i atomvåpenøvelser med eskortefly eller forsyningsfunksjoner. I 2022 deltok et italiensk tankfly i den franske øvelsen «Poker», som simulerte et atomangrep. Slike øvelser kunne gjentas med flere EU-land. Frankrike kunne også utplassere noen Rafale-kampfly med kjernevåpenkapasitet i allierte land hvis dette skulle bli nødvendig. Tyskerne kan også trekkes mer direkte inn. Deres grunnlov og ikkespredningsavtalen, som de har undertegnet, gjør at landet ikke kan bli en militær atommakt på lik linje med Frankrike og Storbritannia. Men Tyskland kunne bidra via økt teknologisk samarbeid, felles forsknings- og utviklingsinitiativer og masseinvesteringer i sensitive forsvarsindustrier. Dette kan styrke fransk og britisk atomkapasitet. Informasjonsinnhenting, overvåking og målgenerering er også områder som europeerne må styrke. I mars 2020 skrev jeg i Aftenposten at det kunne være lurt å høre på Macrons forslag om ikke å putte alle (atom)egg i samme kurv. I dag er europeerne ikke lenger avvisende til nye opsjoner. Samtidig finnes det en fare for at man i for stor grad regner med at franskmenn og briter skal kunne fylle et atomvakuum i Europa som ennå ikke har blitt et faktum, men som alle NATO-land frykter. Dette illustrerer hvor desperate og ensomme europeerne føler seg i disse dager.

For videre lesning: