Erdoğans nei: finsk og svensk NATO-medlemskap i skyggen av tyrkisk utenrikspolitikk

Overraskelsen var derfor stor da Tyrkia, et nøkkelland i NATO siden 1952, gikk imot felleserklæringen og truet med å nedlegge veto mot Finland og Sveriges søknad om NATO-medlemskap. Ifølge President Erdoğan kan ikke Tyrkia forsvare at forsvarsalliansen utvides ved å inkludere land som i hans øyne undergraver medlemmenes sikkerhet gjennom å støtte den forbudte kurdiske-PKK bevegelsen (Partîya Karkerên Kurdîstan) og dens søsterorganisasjon i Syria PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat). I Sverige, målet for Erdoğans kritikk, bor det i dag om lag 100 000 kurdere, blant dem støttespillere av både PKK og PYD. Dette til tross var Sverige i 1984 det første landet etter Tyrkia til å erklære PKK for en terrororganisasjon (etterfulgt senere av EU og USA). Da det kun bor 15 000 kurdere i Finland er situasjonen der ikke sammenlignbar med svenskenes. Dette til tross har finnene gjort det klart at de ikke akter å søke om NATO-medlemskap alene.

I tillegg til å kreve utlevering av opposisjonelle til Tyrkia presser President Erdoğan både Sverige og Finland om å løfte eksportrestriksjonene på våpen til Tyrkia som ble iverksatt etter den tyrkiske militærintervensjonen i Nord-Syria i 2019. (Som motsvar til intervensjonen oppfordret EUs ministerråd medlemslandene om å vise tilbakeholdenhet med eksport av ammunisjon til Tyrkia. Begrunnelsen var basert på kriterier om regional stabilitet, men det var kun Sverige som da tilbakekalte eksporttillatelsen). Den svenske regjeringen har vedtatt en tøffere antiterrorlov som vil tre i kraft 1. juli, men akter ikke å endre på svenske utleveringsbestemmelser. Statsminister Magdalena Anderssons regjering har den siste tiden hatt få manøvreringsmuligheter på hjemmebane grunnet presset for å forhandle frem en avtale med hensikt å forhindre et mistillitsforslag mot regjeringen. Denne avtalen innebærer blant annet et løfte om samarbeid mellom Sverige og det kurdiske partiet PYD i Nord-Syria, som Tyrkia anser som PKKs syriske gren.

Tyrkia-NATO: et vanskelig forhold

Det er ikke første gangen at Tyrkia befinner seg i sentrum av en slik krise. Grunnet det krevende forholdet til NATO-landet Hellas og den uløste Kypros-konflikten har forholdet mellom Tyrkia og NATO historisk møtt på flere utfordringer. Eksempelvis bremset Tyrkia i 2020 en forsvarsplan for Polen og Baltikum (Eagle Defender) med krav om at medlemslandene måtte terrorstemple PYD og militsen YPG/YPJ, som hadde vært kritisk viktige i kampen mot IS. Etter press fra et samlet NATO ble Tyrkia tvunget til å snu.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har ved gjentatte anledninger lovet at denne krisen vil bli løst slik også tidligere kriser med Tyrkia har blitt, men flere faktorer hemmer en enkel løsning. Den nåværende krisen har blitt forverret av Tyrkias anstrengte forhold til USA og økende samarbeid med Russland. USA ga i 2015 sin støtte til YPG/YPJ-militsens kamp mot IS i Nord-Syria. Militsen er forsvarsstyrken til PYD, som Tyrkia anser som del av PKK. Etter kuppforsøket i 2016 gikk relasjoner mellom USA og Tyrkia fra vondt til verre da Tyrkias regjering ikke fikk gjennomslag for kravene sine om utlevering av Fetullah Gülen, lederen for gruppen som angivelig sto bak kuppforsøket. Den stadig forverrede menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia har også utfordret samarbeidet mellom USA og Europa. På tyrkisk side har landets mottakelse av 3,7 millioner syrere skapt bitre følelser blant befolkningen, som mener de blir utnyttet av et Europa som selv viser liten vilje til å ta imot syriske flyktninger.

Forholdet mellom Tyrkia-NATO nådde et nytt bunnpunkt da Tyrkia i 2017 besluttet å gå til innkjøp av russiske S-400 luftvernmissiler, og følgelig ble utvist fra det amerikanske F-35 kampflyprogrammet som landet hadde bidratt til å produsere og finansiere. Tyrkias innkjøp av russiske S-400 resulterte også i at landet ble ilagt amerikanske sanksjoner i 2020 som følge av CAATSA-loven (Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act). Ut ifra behovet for å forbedre forholdet mellom USA og Tyrkia ble den tyrkisk-amerikanske strategiske mekanismen etablert i april 2022 for å formalisere jevnlige møter mellom utenriksministerne.

Langvarig negativ utvikling til tross støtter fortsatt 60% av den tyrkiske befolkningen opp om NATO ifølge en meningsmåling gjort av Metropol i mars 2022. Mens dette er en av de laveste skårene blant medlemslandene er det verdt å merke at målingen ble utført i en tid der tyrkisk media har tillagt mye av ansvaret for krigen i Ukraina på NATO. Forholdet til Russland er sammensatt, særlig grunnet økonomiske faktorer: Tyrkia er blant annet avhengig av russisk gass, og russiske turister gir en viktig inntektskilde for landet. Men til tross for den mye omtalte alliansen mellom Tyrkia og Russland har landene siden 2015 aktivt støttet motstridene styrker i Syria, Libya og Nagorno-Karabakh, noe som påvirker den tyrkiske tilliten til Russland. Forholdet mellom de to landene avhenger i stor grad av delte politiske og økonomiske særinteresser som er foranderlige over tid.

NATO utvidelsen: En mulighet for å fremheve Tyrkias sikkerhetspolitiske utfordringer

Ønsket om svensk og finsk NATO-medlemskap har gitt Erdoğan muligheten til å understreke Tyrkias regionale sikkerhetspolitiske utfordringer. Tyrkia har fått en plattform for å formidle landets sikkerhetsperspektiver, og med dette forberede allierte på nye militæraksjoner over grensen. Dette er en langvarig «sikkerhetisert» konflikt da kampene mellom den tyrkiske staten og PKK har vedvart i nesten 40 år med rundt 40 000 tapte menneskeliv som følge – de fleste kurdere. Kurdisk autonomi i Nord-Syria ses i sammenheng med denne kampen ettersom Tyrkia mener kurdisk uavhengighet vil styrke PKKs posisjon ved den tyrkiske grensen. I anerkjennelse av dette uttalte NATOs generalsekretær Stoltenberg nylig at «ingen NATO-land har opplevd flere terrorangrep enn Tyrkia.»

Denne trusselsoppfatningen har resultert i fire større tyrkiske militæroperasjoner over grensen til Syria siden 2016 samt flere mindre offensiver, også i Irak. I april 2022 tok det tyrkiske militæret seg inn i Nord-Irak i områder som PKK tidligere har brukt som angrepsposisjoner mot Tyrkia. Tyrkia har også økt operasjoner mot kurdiske mål i Nord-Syria, spesielt ved bruk av Tyrkias mye omtalte droner. Med Russlands oppmerksomhet rettet mot den pågående krigen i Ukraina gir NATO-utvidelsen Tyrkia et pressmiddel, og dermed nye muligheter for å oppnå dets sikkerhetspolitiske mål. Dette var tydelig den 23. mai da Erdoğan erklærte at Tyrkia ville iverksette en ny militæraksjon i Nord-Syria for å befeste kontrollen over den 30 kilometer lange sikkerhetssonen ved den tyrkiske grensen. Erdoğan har uttalt at utvidet kontroll i Nord-Syria vil tillate Tyrkia å returnere syriske flyktninger gjennom å bosette rundt 1 million syrere i landets nordvest. Denne «returretorikken» er populær på hjemmebane da syriske flykninger har blitt ilagt rollen som syndebukker for regjeringens mislykkede Syria-politikk.

Høyrenasjonalismen som velter over landet og militariseringen av utenrikspolitikken gjør at militære maktdemonstrasjoner ofte mottar stor støtte blant befolkningen. Det kan vise seg å være nyttig for regjeringen. Med kun et år igjen til valget i juni 2023, har Erdoğans parti AKP flere utfordringer på hjemmefronten. Landets økonomi lider av rekordhøy inflasjon beregnet til 73.5% av tyrkisk statistisk institutt i mai 2022. Uavhengige forskere mener tallet er mer enn det dobbelte. Etter to år med koronatiltak gjør dette livet ekstremt vanskelig for befolkningen. I en tid der tyrkere sliter med å brødfø seg er det er derfor usikkert hvorvidt en militæraksjon vil gi den uttellingen regjeringen ønsker, spesielt sett i sammenheng med frykten for en ny flyktningestrøm. Dette kan dermed bli det første valget siden 2002 hvor Erdoğans velkjente ess i ermet, økonomien, kan svikte ham.

Tyrkia og fremtidens NATO

I en tale til DNAK den 21. juni understrekte Professor Stephen Walt ved Harvard University at det i fremtiden vil være nødvendig med en jevnere fordeling av sikkerhetsbyrden blant NATOs medlemsland, spesielt gitt USAs økende strategiske fokus på den indopasifiske region. Dette vil kreve at USA aksepterer en utvidelse av europeisk strategisk autonomi innad i alliansen samtidig som NATO-partnerne tar et større ansvar i form av både økonomisk innsats og politisk vilje. Tyrkia, med NATOs nest største stående hær etter USA med snaut 355 200 soldater, er en av de ti øverste bidragsytere til alliansens forsvarsbudsjett og har, som vist, vilje til å utøve militærmakt. Politisk har Tyrkia som ambisjon å spille en større rolle både regionalt og internasjonalt, samt et behov for å markere seg på den globale arena. Den unektelige demokratiske tilbakegangen er forverret av tyrkiske forestillinger om isolasjon fra Europa og USA. Men innenfor dagens politiske virkelighet er det usannsynlig å tenke seg at Tyrkia vil foretrekke et svekket Russland over et styrket NATO som partner. Denne krisen kan dermed by på nye muligheter for å omforme forholdet mellom partene. Både for NATO og for Tyrkia er det viktig å finne konstruktive måter å oppfordre Tyrkia tilbake til NATO-sfæren.