Ett år med konvensjonell storkrig i Europa
I etterkrigstiden har vestlig utenriks, sikkerhets - og forsvarspolitikk først og fremst dreid seg om hvordan man skulle unngå å komme under innflytelse av Sovjetunionen/Russland. Kjerneproblemstillingen har hele tiden vært hvordan sikre suverenitet, demokrati og frihet samtidig som man deler det europeiske kontinentet med et aggressivt og totalitært Russland.
Denne utfordringen er på ingen måte av nyere dato. Fyrstedømmet Moskva kom ut av den mongolske perioden som det klart sterkeste og mest betydningsfulle. I 1547 ble Ivan den grusomme kronet til den første tsar. Fra da av ble den russiske tradisjonen med et særlig brutalt styresett overfor egen befolkning og vedvarende imperialistiske kriger mot sine naboland nærmest satt i system.
I et historisk perspektiv er Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina mer normalen enn unntaket. Likevel trodde de færreste at Putin ville starte en storkrig i Europa. Det var for de fleste observatører åpenbart at dette bare kunne ende opp med å svekke Russlands strategiske stilling på alle måter. Det er nå gått ett år siden Putin igjen reintroduserte konvensjonell storkrig som politisk virkemiddel i Europa. Ingen vet når og hvordan krigen ender, men mange flere enn for ett år siden tror dette kan bli langvarig.
Det er verdt å reflektere litt over hvor dramatisk Russlands brudd med alle etablerte forestillinger er, og hvilken dyptgående krenkelse det er av bl.a. FN-pakten, krigens folkerett og hele avtaleverket tilhørende Helsingforsprosessen. Russland er én av verdens to store atomvåpenmakter og er ett av fem permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet med vetorett. Russland driver en særlig brutal og folkerettsstridig angrepskrig mot Ukraina, og de russiske styrkene begår jevnlig bestialske krigsforbrytelser i et slikt omfang at flere eksperter på internasjonal rett mener at denne adferden rammes av FNs Folkemordskonvensjon og i tillegg kommer under Rome Statute som definerer forbrytelser mot menneskeheten. Og legg til at Putin og andre russiske ledere ofte har kommet med dårlig skjulte trusler om bruk av atomvåpen.
Det er derfor ingen vei tilbake til den verdensanskuelsen som i store trekk var gjeldende før 24. februar. Det er på tide å erkjenne at å møte russisk aggresjon med forslag om sikkerhetsavtaler og ettergivende adferd har feilet spektakulært. Russland førte to kriger i Europa og hadde flere ulovlige okkupasjoner gående mens de var en del av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sin sikkerhetsarkitektur. Denne la mer eller mindre eksplisitt til grunn to forutsetninger som aldri har eksistert; at den politiske virkeligheten i Moskva ikke var så forskjellig fra andre hovedsteder og at også Russland hadde inkarnert idéen om fred som den foretrukne tilstand mellom stater (consensual peace). Putin har imidlertid i minst 10 år snakket om en verden uten regler, om en permanent kamp for ressurser og at bare 4-5 land i verden er helt selvstendige og kan treffe sine beslutninger suverent uten å måtte ta hensyn til andre. Og i forbindelse med «anneksjonstalen» i september hevdet Putin at ingen regler gjelder for Russland siden landet er en «spesiell sivilisasjon».
Selv om krigen har gått dårlig for Russland, er det absolutt ingenting som tyder på at Putin ser for seg en snarlig avslutning. Russland har så langt ikke ytret ett ord som kunne fremstå som en seriøs invitasjon til reelle forhandlinger. Kreml har ingen utsikter til et suksessfullt endelikt på krigen, men likevel kan den ikke avsluttes. Krigen har for lengst blitt en kamp for Putin-regimets overlevelse. Moskva kan ikke kaste kortene uten å ha oppnådd vinninger som kan rettferdiggjøre de enorme tapene, både av menneskeliv og materiell. Og i fravær av virkelig fremgang må det skapes håp om at den vil komme, dvs. bare en fortsettelse av krigen kan sannsynliggjøre en drøm om suksess. Det finnes ikke lenger noe tenkbart kompromiss som kan avslutte krigen og samtidig medføre at Putin-regimet overlever. Så lenge krigen pågår omtrent som nå er det mulig for Putin å holde på makten, og holde masken.
Russiske styrker er klart svekket sammenlignet med 24. februar for ett år siden, men Russland har mange mennesker som kan brukes som «kulefangere». Putin har for lengst akseptert at for hans regime går det ingen vei tilbake, krigen må som et minimum holdes i gang. Det samme bør legges til grunn også fra vestlig side når krigens fremtid og mengden av støtte til Ukraina diskuteres. Det er bare et tydelig russisk strategisk militært nederlag som vil kunne lede til at krigen avsluttes. Den politiske ambisjonen bør være at alle russiske styrker skal forlate internasjonalt anerkjent ukrainsk territorium. Vil dette kunne ta mer enn ett år? Ja, dessverre.