Etterretnings­tjenestens trusselvurdering og Russland som kapabel statlig aktør

Den 8. februar la våre tre største hemmelige tjenester frem sine trusselvurderinger. Det er første gang Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) holdt en felles presentasjon, og det var en viktig øvelse. Internasjonalisering av trusler, globalisering og teknologiutvikling har over tid påtvunget tettere samarbeid mellom etterretnings- og sikkerhetstjenester.[1] Den klassiske arbeidsdelingen er at E-tjenesten tar seg av sikkerheten utenfor våre grenser, PST passer på sikkerheten innenlands og NSM sikrer fysisk og digital infrastruktur. Arbeidsdelingen er fortsatt grovt gjeldende, men «nye» trusler som terror og cyber er sektorovergripende og krever dyp samhandling og tverrsektorielle tiltak. Dersom tjenestene ikke samarbeidet godt hadde de i dag gjort seg selv irrelevante – lik marshalen i en klassisk amerikansk film som avbryter forbryterjakten ved delstatsgrensen. Ikke bare presenterte de hver sine trusselvurderinger sammen, de fremstod koordinerte og henviste til felles berøringspunkt. De demonstrerte dermed å ha etablert et godt samarbeid, noe som blir bare viktigere i tiden fremover.

Her vil jeg fokusere på to temaer knyttet til spesielt E-tjenestens trusselvurdering. Det første er at trusselen fra statlige aktører er svært relevant, med vekt på Russland. Det andre er at arenaen for konflikt i hovedsak er flyttet over i det digitale domenet, hvor en ønsket endring i samfunnet er målet.

E-tjenestens rapport fremhever et endret sikkerhetspolitisk klima med økt stormaktsrivalisering og svekket internasjonalt samarbeid. Forholdet mellom USA og Kina vil i mindre grad bedres med den nye administrasjonen i Washington. De strukturelle interessemotsetningene er for store, til tross for utstrakt økonomisk samkvem. Relasjonen ser ut til å forverres mellom USA og et økonomisk svekket, men militært modernisert Russland. Tendensen siste tiår med økt russisk-kinesisk samarbeid vil dermed fortsette, noe som medfører økt utfordring for vestlige verdier og interesser globalt og regionalt. Det er en uheldig utvikling, men synes uunngåelig. Norge har i tillegg et anstrengt forhold til Russland, og til sammen vil overnevnte sette rammer for norsk sikkerhetspolitikk i årene fremover. Russland har de siste årene etablert nye kapabiliteter gjennom avanserte våpensystemer og fremviser bred kapasitet med volum av moderne våpenplattformer.[2] Mange av disse er strategiske og tiltenkt avskrekking overfor våre allierte. Vi er likevel sterkt påvirket av at Russland de siste årene har styrket sin militære tilstedeværelse i våre nærområder. Russland har utført militær aktivitet nær allierte som Storbritannia og USA, som igjen har svart med å øve nærmere Russland i Nordområdene. Norge må fremover balansere økt russisk og alliert militær aktivitet, og søke å være en beroligende og stabiliserende aktør. Norge er avhengige av våre allierte for et troverdig forsvar av eget territorium.

Konvensjonell krig regnes i dag som lite sannsynlig, men kan ikke utelukkes. Det betyr ikke at militærmakt er utdatert, men i endring. Militærmakt har blitt mer anvendelig for forskjellige typer konflikter i kombinasjon med ikke-militære virkemidler. Skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet blir dermed utydelig, ettersom konflikt føres på tvers av sektorer som ikke nødvendigvis ser hele bildet eller er tilstrekkelig koordinerte. Derfor er første poeng med økt samarbeid mellom våre hemmelige tjenester desto viktigere, men det gjelder også andre aktører i Norge som er del av Totalforsvaret. Hovedarenaen for konflikt har skiftet fra klassisk militær konflikt over på digitale plattformer hvor målet er å påvirke samfunnet. Mest effekt fås dersom det er en kombinasjon av virkemidler. Russlands involvering i Ukraina 2014 og tiden etterpå er et eksempel hvor Moskva har utnyttet et samfunns skillelinjer gjennom fornektbar militær aktivitet og ikke-militære operasjoner som cyberangrep og påvirkningsoperasjoner. Det er intet nytt i at en ønsket endring i samfunn er et mål og del av strategi overfor motstandere, det har vært del av militær strategi og spesielt russisk strategi lenge. Det nye er at det har vært en teknologisk utvikling hvor verktøyene har økt i omfang og hvor digitaliseringen av samfunnet er altomfattende og sosiale medier i økende grad er meningsdannende.

Demokratier som åpne samfunn er mer sårbare. I løpet av kort tid har Norge erfart to cyberangrep mot Stortinget, og en rekke øvrige angrep mot offentlige private og offentlige virksomheter. Norge trenger derfor å styrke sitt IKT-nettverk, men også å utøve profesjonell etterretning som kan gi kunnskap og motvirke slike angrep mot vårt samfunn.[3] Beste botemiddel for å bygge motstandskraft er opplyst offentlig debatt og påse at det er høy folkelig tillit til lover, våre institusjoner, valg og demokratiske prosesser. Til høsten er det Stortings- og Sametingsvalg, og alle de tre nevnte presentasjonene var noe bekymret for at cyberangrepene på Stortinget kan anvendes for å påvirke valgprosessen eller selve valgakten. Men innhentet informasjon har gitt verdifull innsikt om våre politikeres intensjoner, politiske ståsted og trolig personlig informasjon, som kan har et bredt anvendesområde for en statlig aktør. Russland ble av norske myndigheter attribuert for det første angrepet. Det er langt færre skillelinjer å spille på i Norge enn i Ukraina, men vi skal ikke være naive å tro at det norske samfunnet ikke kan påvirkes. Både Russland og Kina fremheves som aktive med sammensatte virkemidler, med Russland som den mest aktive overfor Norge.

Trusselvurderingene er mer samkjørte enn tidligere og klare på at trusselen fra statlige aktører vil øke med stormaktsrivalisering, og spesielt med konflikt innen det digitale domenet. Russland er en kapabel aktør som har betydelige sammensatte militære og ikke-militære virkemidler til disposisjon. Vi trenger kapable og profesjonelle etterretnings- og sikkerhetstjenester i balanse med åpenhet og personvernhensyn for å være rustet mot disse utfordringene. Norge må også styrke sin digitale infrastruktur for både private og offentlige virksomheter. Samfunnets motstandskraft beskyttes best gjennom åpent offentlig ordskifte, som derigjennom underbygger vår tillit til våre demokratiske prosesser og institusjoner. Det vil også være hensiktsmessig med dialog der det er mulig overfor Moskva, om det vi fortsatt kan samarbeide om.

Videre lesning

[1] Nyutgitt bok tar for seg viktigheten av etterretningsrelasjoner nasjonalt og internasjonalt: Røseth & Weaver (2020) Intelligence Relations in the 21st Century, Palgrave Macmillan.

[2] For mer informasjon om Russland som trusselaktør: Fokus 2021 (forsvaret.no), samt PST sin trusselvurdering, Nasjonal trusselvurdering 2021 (pst.no) og NSM sin risikoanalyse Risiko 2021 - helhetlig sikring mot sammensatte trusler - Nasjonal sikkerhetsmyndighet (nsm.no)

[3] Se forfatterens analyse av etterretningens rolle i en usikker tid: Hvorfor trenger vi etterretning? (stratagem.no)

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.