EU alene i sikkerhets- og forsvarspolitikken?

Nok en transatlantisk krise?

Er det noe det finnes nok av i den internasjonale faglitteraturen om transatlantiske relasjoner, er beskrivelser av «kriser» i disse relasjonene. Slike kriser har oppstått både i forholdet mellom USA og de europeiske allierte, men også mellom de europeiske allierte innenfor det atlantiske samarbeidet siden Nato ble etablert i 1949. Eksempler på slike kriser fra den kalde krigens tid er Suez-krisen i 1956, Frankrikes uttreden av Natos integrerte kommandostruktur i 1966 og striden omkring utplassering av kjernefysiske mellomdistansevåpen på 1980-tallet. Etter den kalde krigen var «krigen mot terror» i form av angrepet på Irak i 2003 den viktigste. Men for å forstå det atlantiske samarbeidet innenfor Nato, er det viktig å ta i betraktning at transatlantiske relasjoner rekker langt videre enn bare den militære alliansen mellom USA og Canada på én side og de europeiske allierte på den andre.

Transatlantiske relasjoner er derfor et vidt begrep som refererer til de historiske, økonomiske, strategiske, kulturelle, politiske og sosiale relasjonene som eksisterer mellom landene i Nord-Amerika og Europa. Når kriser har inntruffet, har en ofte stått overfor valget mellom å omforme samarbeidet og løse samarbeidsbehovene på nye måter, eller så har en tilpasset samarbeidet til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser. I slike tilfeller har partene på begge sider av Atlanterhavet kommet fram til enighet om å reforhandle de grunnleggende reglene for samarbeidet og å utvikle nye normer for mellomstatlig opptreden innenfor dette fellesskapet. I slike tilfeller har partene kommet til enighet om regler for samarbeid, selv når uenigheter oppstår. Det er nettopp dette som har kjennetegnet det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet i etterkrigstiden som stabile forventninger om fredelig konfliktløsning. Dette innebærer en forpliktelse til fortsatt å opprettholde de institusjoner og normer som har lagt til grunn for det transatlantiske samarbeidet.

I dag står vi imidlertid i en ny situasjon og som ofte blir omtalt som den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden 1945. Dagens kriser i forholdet mellom USA og Europa kan ikke sammenlignes med tidligere kriser, ikke minst fordi vi står i en situasjon med en pågående krig i Europa. Det som åpenbart skiller den nåværende situasjonen fra tidligere er at Trump-administrasjonen avviser forestillingene om en liberal verdensorden. Dette skiller den nåværende administrasjonen fra tidligere amerikanske presidentadministrasjoner i etterkrigstiden. Det betyr at Trump-administrasjonen avviser amerikansk eksepsjonalisme som grunnlag for amerikansk utenrikspolitikk. Denne avvisningen av eksepsjonalisme legger i dag grunnlaget for USAs masterstrategi overfor sine europeiske allierte, der USA opptrer mer på lik linje med andre stormakter i det internasjonale systemet. Med Trumps tilbakekomst som president, er det som ble kalt Pax Americana borte. Det betyr at de europeiske allierte står overfor et annerledes USA, som stiller seg kritisk til sine forpliktelser overfor sine europeiske partnere. I økende grad ser vi et USA som avviser opprettholdelsen av en institusjonalisert europeisk sikkerhetsordning og dermed det euroatlantiske sikkerhetsfellesskapet.

Hva betyr europeisk strategisk autonomi i dag?
Krigen i Ukraina og USAs stadig mer usikre posisjon i Europa, fører derfor til en mer intensivert debatt om EUs rolle på forsvars- og sikkerhetsområdet. Dette betyr blant annet hvordan EU skal utvikle en tydeligere rolle, uten at det skal gå ut over de transatlantiske relasjonene og Natos fundamentale betydning for det kollektive forsvaret.

EUs rolle som forsvars- og sikkerhetsaktør har det tatt år å utvikle, ikke bare med utgangspunkt i EUs formelle traktatgrunnlag i Lisboa-traktaten, men også som følge av viktige sikkerhetspolitiske begivenheter det seneste tiåret. Den russiske annekteringen av Krym-halvøya fra Ukraina i 2014, Storbritannias beslutning om å gå ut av EU i 2016 (Brexit), og valget av Donald Trump som president første gang også i 2016, har spilt en stor betydning for EUs utvikling. USAs krav om at de europeiske allierte må ta et langt større ansvar for egen sikkerhet spiller dessuten en svært stor rolle. Betingelsene fra amerikansk side er at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke skal ta bort grunnlaget for Nato og slett ikke duplisere Natos oppgaver. Fra amerikansk hold har betingelsen også vært at EU ikke skal diskriminere de Nato-medlemmer som ikke er medlemmer av EU.

Utviklingen av EUs strategiske autonomi i dag betyr derfor ikke et brudd med Nato og de transatlantiske relasjonene. Snarere betyr utviklingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk at unionen tar i bruk hele sin utenriks- og sikkerhetspolitiske verktøykasse for å kunne møte de utfordringer og trusler unionen står overfor. Det vi ser er at sikkerhet i økende grad gjennomsyrer all EU-politikk, og at EU-solidariteten gjennomsyrer all sikkerhetspolitikk. Strategisk autonomi strekker seg derfor langt videre enn den mer snevre sikkerhets- og forsvarspolitiske betydningen.

I den mye omtalte Hvitboken for europeisk forsvar som ble lagt fram av Europakommisjonen og EUs Høyrepresentant for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken 19. mars, Joint White Paper for European Defence Readiness 2030, blir det understreket at vi i dag står i en mer intens geopolitisk situasjon preget av forsterket stormaktkonkurranse. Derfor må EU være i stand til å kunne møte enhver utfordring og være klar for selv for de mest ekstreme militære scenarioene, inkludert væpnet angrep. Det betyr frigjøringen av enorme summer som skal tette kapabilitetsgap i europeisk forsvar og styrke den europeiske forsvarsteknologiske industribasen.

Konkret innebærer dette opp mot 800 milliarder euro fram til 2030 og at en tar i bruk unntaksbestemmelser i Lisboa-traktaten for å sikre finansieringen av denne satsingen. En forsterket europeisk støtte til Ukraina er en integrert del av disse bestrebelsene. Styrking av europeisk forsvar og en integrering av Ukraina i det politiske Europa er nå blitt to sider av samme sak. Dette vitner om de eksistensielle utfordringene og truslene Europa i dag står overfor. Et overordnet formål med det hele er derfor å utvikle den europeiske forsvarsteknologiske industribasen for derigjennom å sikre europeiske forsvarsforsyningskjeder. Dette skal garantere tilgang til forsvarsprodukter, komponenter og reservedeler i tider med kriser, konflikt og krig.

EU trenger partnere
Til tross for denne store satsingen, kan ikke EU bygge europeisk sikkerhet alene. EU trenger partnere. Både Nato, Storbritannia og Norge er slike partnere, der alliansen forblir hjørnestenen for det kollektive forsvaret av medlemmenes territorium. Norge er en partner, både på grunnlag av partnerskapsavtalen som ble inngått i mai 2024, men også fordi Norge bidrar til EUs budsjett. Vi ser også at Storbritannia knytter seg stadig tettere til EU i en bred forstand som omfatter alt i fra krisehåndtering til forsvarsindustripolitikk.

Hele denne tilnærmingen må derfor forstås i lys av en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon der de europeiske allierte tar et langt større ansvar for europeisk sikkerhet. Mot en slik alvorlig bakgrunn blir det forestående Nato-toppmøtet i Haag i juni utvilsomt avgjørende for alliansens videre rolle i europeisk sikkerhet, samt hvordan EU og Nato i fellesskap kan bidra til å bygge europeisk sikkerhet i tidene som kommer.