EU holder pusten før valget i Polen

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

13. oktober går polske velgere til urnene. Resultatet har betydning langt utover Polens grenser.

I 2015 overtok Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) regjeringsmakten i Polen. De vant med en større stemmeandel enn noe parti siden kommunismens fall. Utenfor Polens grenser har debatten om landet etter PiS’ maktovertakelse først og fremst handlet som hvordan regjeringen bidrar til å skade etablerte demokratiske samfunnsstrukturer. Det er flere årsaker til dette. For eksempel, så var noe av det første regjeringen gjorde etter at de kom til makten i 2015, å bytte ut ansatte i statlig fjernsyn og radio med sine egne folk. Resultatet av dette ble at det som er Polens svar på NRK, nå fungerer som en ren propagandakanal for regjeringen.

Det mest skadelige anses likevel å være reformene av rettsvesenet. Den såkalte Artikkel 7-prosessen, som EU innledet i fjor, har sin begrunnelse i disse endringene. Også Den norske dommerforeningen er blant de mange internasjonale organisasjonene som har reagert sterkt. Dommere er byttet ut på flere nivåer, det er opprettet et eget disiplinærkammer i Høyesterett, og kanskje mest alvorlig: justisminister Zbigniew Ziobro er også blitt riksadvokat og sitter med en enorm makt over hele det juridiske systemet.

Til tross for dette ligger PiS an til å få fornyet tillit, kanskje også med flere stemmer enn sist – og over 40 prosent av velgerne bak seg. Hvorfor? Nøkkelen ligger i hva slags parti PiS er og hva de faktisk har gjort.

I verdispørsmål er PiS et ytterliggående høyreparti, som blant annet nå i valgkampen driver en hatkampanje mot homofile. Denne kampanjen er mer ekstrem enn den de drev mot migranter før valget i 2015. Partiet snakker også varmt om tradisjon, kjernefamilien og den katolske kirken, og de snakker mot gamle eliter og moralsk utglidning - noe som faller i god jord hos mange polakker, og da særlig hos dem på landsbygda. Men aller viktigst er likevel økonomien. PiS har fått en sterk sosial profil, og de har oppfylte sitt valgløfte om å innføre en barnetrygd på 500 zloty (nærmere 1200 kroner) for hvert barn fra barn nummer to. Dette er en svært populær ordning, og pengene har betydd mye for mange fattige familier, samtidig som det har kommet mer penger i omløp i innenlandsøkonomien. Nå i september ble ordningen utvidet til å gjelde også fra første barn. I tillegg til dette har partiet flere andre løfter ute, for eksempel et løfte om 75 prosents økning av minstelønnen, samt en 13. måned med pensjonsutbetaling.

Der spørsmål om maktbalanse og pressefrihet føles abstrakte og komplekse for mange, er en tykkere lommebok konkret og målbart. Samtidig har også konjunkturene vært på regjeringens side. Arbeidsledigheten er lavere enn noensinne, lønningene blir høyere og økonomien vokser jevnt og trutt.

Verdikampen har lenge vært intens i Polen, og at landet er dypt splittet er ikke noe nytt. Men polariseringen har nådd nye høyder. Politiske skillelinjer gjør at familiemedlemmer og venner mister kontakten med hverandre, og politikere fra PiS og det største opposisjonspartiet Borgerplattformen (ganske likt norske Høyre) møtes knapt til debatt. De snakker til hvert sitt publikum på hver sine TV-kanaler og skriver i hver sine aviser.

I kjølvannet av årets lokalvalg i Norge snakkes det om økt polarisering. Det politiske Polen er verdt å studere som en form for mulig fremtidsscenario, ikke bare for oss, men for hele Europa. Debattnivået er knapt til å tro, skjellsordbruk og anklager florerer og bidrar neppe til at den halvparten av polakkene som aldri går til urnene, lar seg friste i særlig grad.

Dersom PiS vinner igjen, vil de antagelig forsterke angrepene mot demokratiet. Partileder Jaroslaw Kaczynski, mannen som egentlig regjerer landet, har allerede kommet med løfter om å regulere mediene strengere. Enkeltmennesker som har vært sterke symboler for å opprettholde grunnloven og demokratiet, forsvinner dessuten ut: Sivilombudsmann Adam Bodnar – som mottok den norske Raftoprisen i fjor – er ferdig med sin permisjon, mens høyesterettsjustitiarius Malgorzata Gersdorf går av med pensjon. Begge disse vil bli erstattet med regjeringsvennlige personer.

Men er det så ingen lyspunkt? Jo, selvsagt. Økonomien er allerede nevnt. Folk flest har fått det litt lettere, noe som er en vesentlig utvikling i et land som har slitt tungt med fattigdom og har hatt (og har) et brutalt arbeidsliv. Dessuten ser trykket ovenfra ut til å møtes med at flere faktisk svarer med å bli mer liberale. Det er slik polarisering virker: mange som har vært på vippen, tar standpunkt. Én meningsmåling viste for eksempel at aldri før har så mange vært tilhengere av likekjønnede partnerskap. I det lange løp kan altså konflikten vi ser pågår nå, føre til at liberale standpunkter faktisk får mer fotfeste.

Ved valget i 2015 falt venstresiden helt ut av parlamentet. Nå ligger de an til å komme inn igjen, noe som også vil bidra til at flere føler seg representert. Spenningen før valget er skyhøy, og mange i opposisjonen føler det som et slags være- eller ikke-være-valg. De største opposisjonspartiene har uformelt blitt enige om en strategi for å erobre senatet: senatorene blir valgt i enmannskretser, slik at hvis det er PiS mot én annen, kan opposisjonen komme langt. Men hvor langt denne enigheten mellom opposisjonspartiene egentlig strekker seg, er uklart. I Warszawa har Borgerplattformen for eksempel valgt å stille med en kandidat som tidligere tilhørte PiS, og som regnes som så høyreorientert at mange velgere i den ganske så liberale storbyen har vanskeligheter med å stemme på ham.

Skal EU fortsatt måtte bruke politisk energi på å forsøke å presse ett av sine viktigste medlemsland til å overholde spillereglene landet sluttet seg til da de gikk inn i unionen? En seier for PiS vil også bli sett som en seier for høyrepopulister i andre land. Ingen steder pågår kampen mellom de nye autoritære bevegelsene og representanter for det vestlige liberale demokratiet så intenst som i Polen. Den 13. oktober vil både polakker og mange andre europeere holde pusten.

Videre lesing:

Szczerbiak, Aleks (2019) "Why is Poland’s Law and Justice party still so popular?", The Polish politics blog 23. September 2019

Godzimirski, Jakub (2018) “Polen mellom fortid, noted og framtid”, NUPI 23. juli 2018

Ingrid Brekke er forfatter og journalist i Aftenposten. Hun ga nylig ut boken Polen: Aske og diamanter.