EUs 16. sanksjonspakke mangler sanksjoner
Mandag 24. februar var det tre år siden Russland startet sin fullskala invasjon av Ukraina. Selv etter tre år med krig på det europeiske kontinent, hvor Europas stats- og regjeringssjefer har advart mot et stadig mer aggressivt Russland, fortsetter de å støtte oppunder president Putins krigsmaskineri økonomisk.
EU har lenge hatt en utfordring ved at de 27 medlemslandene i ulik grad har vært avhengig av import av russisk gass. Særlig Tyskland og de tidligere Sovjetstatene i Øst-Europa har vært knyttet tett til Russlands eksport av rørgass. Importen fra Russland har vært viktig for blant annet å opprettholde EUs produktivitet innenfor energikrevende industri og for å tilby billig oppvarming av privatboliger gjennom vinterhalvåret. Siden krigsutbruddet vinteren 2022 har EU for alvor tatt grep for å redusere sin importavhengighet av russisk rørgass. Dette er ingen ny utfordring, lignende tiltak ble allerede foreslått i «European Energy Security Strategy» som følge av Russlands annektering av Krym-halvøya i 2014. Den gang dekket russisk rørgass 39 prosent av EUs totale gassimport, og ble løftet frem som den største trusselen mot EUs energisikkerhet.
Import av energi fra Russland for over 200 milliarder siden 24. februar 2022
På nettsiden til Centre for Research on Energy and Clean Air (CREA) kan man følge hvor mye Russland har tjent på sin energieksport siden fullskala invasjonen av Ukraina i sanntid. Her kan man lese at EU, siden 24. februar 2022, har bidratt med 205,3 milliarder euro inn i den russiske krigsøkonomien (per 25. februar 2025). Omtrent halvparten av dette er olje (102,9 mrd) og halvparten er gass (98,8 mrd) med et lite tilskudd av kull (3,5 mrd.). Det er altså kun Kina, med sine 233 milliarder euro, som har handlet mer energi av Russland de siste tre årene.
Og EU fortsetter å importere russisk gass. Ifølge tall fra Rystad Energy importerte EU litt over 17 milliarder kubikkmeter (bcm) med russisk flytende naturgass (LNG) i 2024. Dette utgjør en tredjedel av EUs import av LNG i fjor. Samtidig som EU har redusert sin import av russisk rørgass, importerte de altså et rekordhøyt volum av LNG. For å sette dette i perspektiv har land som Spania, som både er medlem av Nato og EU, handlet russisk LNG for 1,84 milliarder euro siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina, men kun bidratt med støttepakker på 570 millioner euro til Ukraina.
EUs siste sanksjonspakke, som er den 16. i rekken, utelater fortsatt å sanksjonere importen av russisk flytende naturgass til medlemslandene. Dette viser hvor splittet EU er, og hvor store utfordringer EU har med å avslutte sin importavhengighet av russisk energi i sin helhet. Dette gjelder både interne utfordringer i Unionen, hvor pro-russiske Ungarn og Slovakia har stilt seg på bakbeina. Men også i stor grad på grunn av økonomiske hensyn, i frykt for økte gasspriser. Uansett grunnlag, sender EU feil signal, både til Ukraina og til Europas viktigste allierte – USA, ved å bidra i å opprettholde Russlands krigsøkonomi.
Hvilke muligheter har EU?
I opptakten til Natos toppmøte i Brüssel i 2018 anklaget Trump, på sin sedvanlige høyrøstede måte, Tyskland for å være et «gissel» for Russlands bruk av gass som pressmiddel. Trump påpekte videre noe som like gjerne kunne vært sagt i dag: hvorfor skal USA (gjennom Nato) bidra til å forsvare Europa mot Russland, når EU-land samtidig betaler milliarder av dollar til russisk økonomi? Dette bør EU ta til etterretning, særlig nå som tonen fra Washington har endret seg dramatisk siden Trump administrasjon 2.0 inntok Det hvite hus.
EU har tatt sikte på å kutte all import av russisk fossilt brensel innen 2027 og må derfor diversifisere sin import fra andre eksportører. USA er allerede den største leverandøren av flytende naturgass til EU, og har ambisjoner om å utvide sin eksportkapasitet. Med Trumps lovord «drill baby, drill» ferskt i minne, ville det vært høyst relevant for EU å erstatte store deler av sin import av russisk flytende naturgass med gass fra USA. Dette er et språk presidenten kjenner godt – å gjøre en god avtale.
USA har allerede kontraktfestet å erstatte en andel av den importen EU har av russisk gass. Ved å inngå ytterligere kontrakter med både amerikanske og andre leverandører kan EU sikre seg langsiktig stabilitet på produksjonssiden og energisikkerhet. Dette burde også kombineres med å øke importen fra andre land på kort sikt, om den samlede europeiske støtten til Ukraina skal forbli troverdig. Russland har vist seg å ha mange nok støttespillere, EU burde ikke være en av dem.
Må vise handlekraft
I et scenario hvor EU har oppnådd å bli uavhengig av import av fossilt brensel fra Russland innen 2027, står vi altså overfor i underkant av ytterligere to år hvor EU-landene direkte støtter Russlands krigsøkonomi. Samtidig graver mange av EU-medlemmene dypt i sine egne lommer etter nye støttepakker for å bistå Ukraina i deres kamp for selvstendighet. I et scenario hvor Trump unnlater å forhandle med Putin over hodet på Ukraina og Europa, kan EU stå overfor en vinn-vinn-situasjon om de velger å tilby amerikanerne en «deal». Gitt hvordan Trump ser på handelspolitikk, kan EU sikre seg et etterlengtet pusterom fra den amerikanske presidentens tordentaler ved å kontraktfeste økt erstatning av russisk gass med gass fra USA.
Dette vil være en god «deal» for USA, men også en sjanse for EU å vise at de tar den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor på alvor. Det burde være et enkelt valg for EU-landene, selv med Trump i Det hvite hus. En økt avhengighet av amerikansk gass er et bedre alternativ enn å fortsette å støtte Vladimir Putins brutale krig i Ukraina økonomisk.
Tips til videre lesing:
Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med maia@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.