Fem utfordringer for Ukrainas nye president

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Siden Euromajdan-revolusjonen i 2013-14 har ukrainere vært drevet av et ønske om å slå ned på korrupsjon, minske oligarkenes innflytelse på ukrainsk politikk og å skape et nytt demokratisk samfunn basert på den europeiske modellen.

Til tross for krigen i Donbas har mye positivt skjedd i landet. I løpet av de siste fem årene har det foregått en omfattende reformeringsprosess av flere av Ukrainas mest korrupte områder, blant annet politiet, helsevesenet og utdanningssektoren. Økonomien er på vei oppover og presidentvalget i april viser at samfunnet har blitt mer demokratisk: Valget hadde en stor tilstedeværelse av internasjonale observatører, det ble gjennomført fritt og rettferdig – uten vold, og det ble attpåtil arrangert en debatt mellom de to presidentkandidatene.

En av hovedårsakene til at så mange ukrainere likevel valgte nykommeren Zelenskyj framfor sittende president Petro Porosjenko, var at reformprosessene i mange ukraineres øyne gikk for sakte. Som en del av valgkampen har Zelenskyj også kritisert Porosjenko for at prisene har økt og for at han ikke har fått slutt på den destruktive krigen i Donbas. Zelenskyj får imidlertid ikke en lett oppgave som president og han står overfor en rekke utfordringer.

Utfordring 1: Ukrainsk politikk er ikke som på TV

Zelenskyj har bygget opp navnet sitt i Ukraina siden slutten av 1990-tallet som komiker i satireprogrammet 95. kvartal. I 2015 fikk karrieren hans et nytt løft da TV-serien Folkets tjener ble lansert. I serien spiller Zelenskyj den partiuavhengige og ukorrupte historielæreren Holoborodko, som blir filmet i skjul mens han leverer engrov tirade om det sittende styret til en kollega. Spøkefulle elever publiserer så videoen på YouTube dager før presidentvalget, og én morgen våkner Holoborodko opp uvitende om at han er valgt som Ukrainas neste president. Den unge idealisten benytter seg av utradisjonelle metoder for å rydde opp i systemet mens han sloss mot søkkrike oligarker og opportunistiske politikere som konstant prøver å korrumpere ham.

Seriens første sesong parodierer mange av problemene ukrainere kjenner godt, men serien er på flere områder i sterk kontrast til den ukrainske virkeligheten. For det første er ikke Russlands okkupasjon av Krimhalvøya eller hybridkrig i Donbas et tema i Folkets tjener. Dermed har serieskaperne utelatt en av presidentens største utfordringer. For det andre er det en stor kontrast mellom Holoborodkos handlekraft i serien og Ukrainas parlamentariske system. Presidenten er i virkeligheten avhengig av støtte i parlamentet for å få gjennomslag for prosjektene sine og Zelenskyjs første utfordring er dermed å finne en måte å jobbe med parlamentet på.

Zelenskyjs løsning var å oppløse parlamentet så fort han ble sverget inn som president, og han har framskyndet parlamentsvalget fra oktober i år til 21. juli. De siste meningsmålingene viser at det nye partiet “Folkets tjener” ligger an til å få nærmere 40 % av stemmene, men det kan bli krevende å få folk til stemmeurnene midt under fellesferien.

Utfordring 2: Oligarkiet

Et av Ukrainas mest fundamentale problemer er den lille finanseliten som skaffet seg enorme formuer i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps i 1991. De nyrike ukrainerne har brukt posisjonene sine til å kjøpe seg større og større politisk makt og resultatet er at økonomi og politikk i dag er så godt vevet sammen at det er vanskelig for ukrainere å se på politikere som annet enn representanter for en eller flere oligarker. Zelenskyjs andre utfordring blir å vikle finanseliten ut av politikken.

Forskjellen mellom Zelenskyj og Holoborodko er imidlertid stor. For mens den fiktive presidenten var en uavhengig idealist, blir den ekte presidenten anklaget for å ha et tett forhold til Ihor Kolomojskyj – en av Ukrainas mektigste oligarker. Kolomojskyj eier TV-kanalen Zelenskyj kommer fra og han var en av Zelenskyjs viktigste støttespillere under valgkampen. Om den nye presidenten vil beholde sin troverdighet som en motstander mot oligarkiet må han vise at han er uavhengig av Kolomojskyj og villig til å ofre støtten hans for politiske reformer.

Det er imidlertid lite som tyder på at dette er tilfellet. Zelenskyjs valg av Kolomojskyjs tidligere advokat som leder for den nye presidentadministrasjonen viser at presidenten – som så mange andre ukrainske politikere – er i et avhengighetsforhold til oligarkiet.

Utfordring 3: Reformprogrammet

Etter revolusjonen i 2014 ble det satt i gang et omfattende reformprogram i regi av EU. Disse reformene er kostbare og Ukraina er avhengig av lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) for å gjennomføre programmet. Kravet fra IMF var at prisene på gass, strøm og varmtvann i Ukraina måtte opp til markedsnivå, fordi subsidier på kommunale avgifter satte statsbudsjettet i ubalanse. Porosjenko godtok kravet fra IMF og gjorde seg dermed svært upopulær blant de millionene med ukrainere som nå sliter med å betale sine faste utgifter.

I valgkampen kritiserte Zelenskyj politikken til både Porosjenko og IMF, og han har lovet at prisene på kommunale avgifter skal gå ned. Den nye presidentens tredje utfordring er dermed hvordan han skal senke prisene uten å stoppe reformprosessene i landet.

Utfordring 4: Den russisk-ukrainske konflikten

Rett etter at Euromajdan styrtet president Viktor Janukovytsj, benyttet Russland seg av det politiske kaoset til å okkupere og annektere Krimhalvøya. Påskuddet for intervensjonen var å beskytte den russisktalende befolkningen på Krim fra det som i russisk media ble beskrevet som ukrainske anti-russiske nasjonalister. Samtidig dukket det opp separatistbevegelser i en rekke regionale hovedsteder øst og sør i landet som i perioder har fått militær støtte fra Russland.

Selv om konflikten er roligere nå enn den var i 2015, skjer det jevnlig trefninger mellom de to partene og det skal lite til for at konflikten blusser opp igjen. I november 2018 stoppet Russland Ukrainas tilgang til Svartehavet via Azovhavet ved å blokkere Kertsj-stredet, og fra i mai i år skrives det ut russiske pass til ukrainske statsborgere i Donbas-regionen. Slike provokative handlinger er ment som demonstrasjoner på at Russland kan eskalere konflikten om de ønsker det, og Kreml bruker trusselen som et pressmiddel mot Ukraina.

Zelenskyjs fjerde og kanskje største utfordring er å finne en løsning på denne konflikten. Problemet er å gjøre det uten å få den ukrainske befolkningen mot seg. For til nå har krigen drevet over en million ukrainere fra sine hjem og minst 13.000 mennesker har mistet livet i konflikten – noe som har skapt mange vonde følelser til Russland.

Zelenskyj fikk selv se hvor potensielt eksplosiv konflikten er for ukrainsk innenrikspolitikk da store folkemengder samlet seg i protest foran presidentadministrasjonen, mandag 10. juni. Bakgrunnen for protestaksjonen "Nei til kapitulasjon" var at presidentens forhandlingskomité nylig foreslo å heve Ukrainas blokade av de separatistokkuperte områdene. Komiteen foreslo også at ukrainske soldater skulle få forbud mot å svare med ild på provokasjoner fra separatistene. Hendelsen viser at enhver form for kompromiss fra ukrainsk hold vil bli svært negativt mottatt i Ukraina.

Utfordring 5: Majdan

Flere tiår med en dysfunksjonell politikk har skapt mye mistillit til det politiske systemet i Ukraina. Flere ganger har hundretusenvis av ukrainere tatt til Uavhengighetsplassen i Kyiv for å protestere mot urett og maktmisbruk. De to store protestene i 2004 og 2013-14 endte som revolusjoner og Majdan har blitt til en sikkerhetsventil i det politiske systemet: Føler folket seg forbigått av ledelsen tar de til Majdan for å kreve forandringer.

Foreløpig surfer den nye presidenten på gode meningsmålinger, men med et ustabilt innenrikspolitisk klima, og med mange sterke og motstridende krefter, både i og rundt landet, vil Zelenskyj før eller senere fornærme noen. Presidentens femte utfordring er derfor å unngå en ny stor Majdan. Sist revolusjon endte med et hundretalls drepte, og siden den gang har tusenvis av unge mennesker fått militær erfaring og blitt radikaliserte av kamphandlingene i Donbas. Våpen er også lettere tilgjengelig nå enn i 2014, så det er liten grunn til å tro at neste revolusjon vil gå fredelig for seg.

2019-2024

Ukrainas nye president vil snart erfare at det ikke er en enkel jobb å styre Europas nest største land, men det positive med Zelenskyj er at han representerer en mye større andel av befolkningen enn noen annen president før ham har gjort. Han er sentrumsnær, pragmatisk og som de aller fleste ukrainere veksler han mellom å snakke ukrainsk og russisk. Mange er også positive til valgløfter om å slå ned på korrupsjon, bygge opp demokratiske institusjoner og stoppe krigen i Donbas.

Nå gjenstår det bare for Zelenskyj å vise at han kan få det til.

Videre lesning:

Hansen, Arve. Majdan 2013–2014: Plassen, protestene, drivkreftene. UiT, Munin. 2015.

Hansen, Arve. Majdan Nezalezjnosti: symbolikk og funksjon. Nordisk østforum. 2016.

Kramer, Andrew E. Oligarch’s Return Raises Alarm in Ukraine. The New York Times. 16. mai 2019.

Suprun, Marko og Taras Kuzio. Taras Kuzio: “The hybrid war, the information war, did not begin in 2014”. Hromadske radio. 29. september 2017.

Talant, Bermet. Election Watch: Newcomers, veterans will vie for seats in parliament. Kyiv Post. 14. juni 2019.

​
Arve Hansen er stipendiat i russlandstudier ved Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet. Blant hans forskningsinteresser er den ukrainske revolusjonen og nyere ukrainsk, hviterussisk, moldovsk og russisk politikk.