Forsvarskommisjonen: Tidsskille eller slag i luften?
3. mai presenterte Forsvarskommisjonen sin innstilling etter halvannet års arbeid. Kommisjonen tegner bildet av et forsvar med store svakheter etter tiår med mangelfull finansiering. Basert på en dyster analyse av den internasjonale situasjonen tar kommisjonen til orde for et krafttak for å styrke Norges militære evne.
Det er ikke småpenger kommisjonen ber om. Forsvarsbudsjettet anbefales løftet med 30 milliarder kroner fra gjeldende nivå, kombinert med ytterligere 40 milliarder kroner hvert år i en tiårsperiode. Etter denne perioden anbefales det et permanent tillegg på 10 milliarder kroner for å sikre balanse mellom investeringer og drift.
Et solid stykke arbeid
Kommisjonen har levert et overbevisende innspill. I motsetning til de fleste offentlige utredninger er rapporten meget velskrevet. Rådene er tydelige, faktagrunnlaget solid og argumentasjonen konsistent. Lanseringen var profesjonell og fikk stor oppmerksomhet. Kommisjonsleder Knut Storberget fremla innstillingen med klarhet og retorisk tyngde.
Kommisjonen etterlyser sterkere kriseforståelse og mener at norsk politikk ikke reflekterer alvoret i den nye sikkerhetssituasjonen. I debatter har medlemmene beskrevet inntrykk fra reiser til allierte land der situasjonen oppfattes mye mer presserende enn her hjemme. Vil kommisjonen lykkes i å etablere et stemningsskifte i Norge? Og viktigere: Vil den lykkes i å overbevise myndighetene om å omsette erkjennelse til handling?
De første offentlige reaksjonene virket oppmuntrende. Flere politiske partier indikerte vilje til et bredt forlik om å styrke Forsvaret. Media var positive. «Det er ingen vei forbi. Norge må ruste opp», fremholdt en lederartikkel.
Magne Lerø i Dagens perspektiv svingte i stedet svepen over kommisjonens forslag: «Regjeringen kan legge det meste av Forsvarskommisjonens svindyre, enøyde, fryktbaserte forslag i skuffen», fremholdt han. Men han var en ensom svale i ordskiftet.
Lange prosesser
Det vil imidlertid ennå ta lang tid før vi får se om det virkelig kommer større endringer i norsk forsvarspolitikk. På tross av den dramatiske forverringen i det internasjonale klimaet og en pågående brutal krig i Europa, holder nemlig norske myndigheter fast ved omstendelige beslutningsprosesser designet i en tid med dyp fred.
Norsk forsvarspolitikk rettledes av fireårige langtidsplaner. De utarbeides i Forsvarsdepartementet basert på flere faglige innspill. Stortinget får planene til behandling, og regjeringene har oftest søkt å etablere et bredest mulig politisk forlik for å sikre Forsvaret forutsigbare rammevilkår.
Ved siden av Forsvarskommisjonen, utgjøres grunnlaget for neste plan av en forsvarsanalyse fra Forsvarets forskningsinstitutt, innstillingen fra Totalberedskapskommisjonen, samt forsvarssjefens fagmilitære råd. Alle vil foreligge i løpet av våren. Men først neste år får Stortinget planen til behandling, og den vil gjelde fra 2025. Da er det tre år siden krigen i Ukraina brøt ut.
Regjeringen har fremskyndet én beslutning: Dagen før Forsvarskommisjonen fremla sin anbefaling, gikk regjeringen ut og lovte en opptrapping av forsvarsbudsjettene slik at de oppfyller målet om 2 prosent av BNP innen 2026. Det er likevel langt igjen til de summene kommisjonen anbefaler.
Frykten for ubalanse
Kontrasten til våre naboer er stor. Mange europeiske land preges av rask opprustning under inntrykk av den pågående krisen i Ukraina. I Norge har det politiske påtrykket vært begrenset, og heller ikke ledelsesnivået i forsvarssektoren har så langt presset på for en storstilt satsing på Forsvaret.
Historiske erfaringer kan ligge til grunn. Etter murens fall satt det norske forsvaret med en overdimensjonert organisasjon som ikke var finansiert. Ubalansen mellom ambisjoner og ressurser var lammende.
Det synes å være en frykt for at en satsing på Forsvaret kan bli et kortvarig blaff. Hvis budsjettene faller når krigen i Ukraina er over, kan Forsvaret på nytt slite med å drifte strukturen.
Bekymringen er forståelig hvis vi kun ser på tiårene etter den kalde krigen. Men som Forsvarskommisjonen viser, har Norge i mange tiår før dette brukt vesentlig større andel av både BNP og statsbudsjett til forsvarsformål.
Da Koreakrigen brøt ut i 1950, reagerte Norge med å tredoble forsvarsbudsjettene over tre år – i et land med vesentlig svakere ressurser og store behov i andre sektorer. Også i senere faser av den kalde krigen lå det norske forsvarsbudsjettet stabilt på et mye høyere nivå enn i dag.
Det kan også være en utfordring at mange i dagens øverste ledelse i forsvarssektoren ble formet da utfordringen var å reformere et stort og tilbakeliggende mobiliseringsforsvar til et mindre, mer profesjonelt og moderne innsatsforsvar – innen nøkterne budsjettrammer. Forventninger om store budsjettøkninger, større volum, økt utholdenhet og lagerbeholdninger, var i deres tidlige karriere regnet som tilbakeskuende og urealistisk.
Kriseforståelse
Med svære gassinntekter har Norge utvilsomt ressurser til å ta et krafttak for å styrke Forsvaret, selv om et stramt arbeidsmarked og høyt lønnsnivå vil være en utfordring for å rekruttere og holde på personell. Men det vil kreve politisk vilje til å prioritere Forsvaret over tid. Skippertak med påfølgende bratte fall i budsjettnivået vil føre Forsvaret inn i nye store problemer.
Hos våre allierte er opprustningen drevet av en utbredt krisestemning. Så langt synes norske beslutningsmiljøer å oppfatte trusselbildet som mindre urovekkende og behovet for styrking av Forsvaret som mindre presserende. Reaksjonene på forsvarskommisjonens rapport kan likevel signalisere at en endring er på gang.
For hundre år siden raljerte en satire over norsk politikk med at Stortinget i «vitale arméspørsmaal» alltid ville følge «den demokratiske mellemvej mellem næsten noget og absolut intet». En slik strategi fungerer ikke i en ulvetid for Europa.
I månedene som kommer skal Norge treffe beslutninger som vil ha store konsekvenser for vår fremtidige forsvarsevne. Frihet og fred koster. Norge må påta seg sin del av byrden for demokratienes felles sikkerhet.
For videre lesing og lytting: