Fra eufori til uro i Putins Russland

I løpet av to tiår har Putin-regimet unngått store folkeopprør. Russland ble ikke tatt av bølgen av anti-totalitære fargerevolusjoner på 2000-tallet, og før de russiske protestbevegelsene på 2010-tallet ble til en trussel for det sittende regimet, ble de hurtig og effektivt fjernet. Det viste seg at kombinasjonen av en hard linje overfor demonstranter og opposisjonelle organisasjoner, og statlige mediekampanjer mot “antirussiske bevegelser” – var en effektiv måte å unngå dissens på. Samtidig har annekteringen av Krimhalvøya, krigen i Donbas og et vellykket militært eventyr i Syria, vært effektive avledningsmanøvrer. Disse har tatt mye av oppmerksomheten bort fra innenrikspolitiske spørsmål og holdt regimets popularitet ved like.

Etter fjorårets grunnlovsforandringer kan Vladimir Putin i teorien sitte som president til 2036, men problemene står i kø for den russiske presidenten, ved inngangen til hans tredje tiår ved makten.

Putins image som en sterk leder blir utfordret av en mer unison politikk vestfra. USAs nye president har signalisert en mer konfronterende russlandspolitikk enn sin forgjenger, og senest 29. april fordømte Europaparlamentet Russlands destabiliserende handlinger, og truet med alvorlige sanksjoner mot landet om adferden fortsetter. Revolusjonære tendenser i det totalitære nabolandet Hviterussland truer ikke bare posisjonen til Russlands siste allierte statsleder i Europa – Aljaksandr Lukasjenka – men har vist seg å være til inspirasjon for Russlands egne opposisjonelle.

For hjemme sliter Russland med økonomiske, sosiale og politiske problemer. I løpet av det første koronaåret krympet den nasjonale økonomien med 3,1%. Pandemien påvirker også den pågående demografiske krisen negativt. Samtidig har presidenten historisk lav oppslutning, og opposisjonen mot styresmaktene øker. Fjoråret ble farget av protestbevegelsen i Khabarovsk kraj – som raskt spredte seg fra Det fjerne østen til Sibir og til en rekke sentrale russiske byer.

Ingen har klart å utnytte misnøyen i landet så effektivt som opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj og hans Fond for bekjempelse av korrupsjon (FBK). Via jevnlige reportasjer om bestikkelser og korrupsjon blant landets mektigste, setter han fingeren på landets reelle problemer, noe som har skaffet ham mange mektige fiender. Kanskje var det ikke rart at han – etter å ha uttrykt støtte til protestene i Hviterussland og snakket om en kommende russisk revolusjon – ble utsatt for et attentat, som han så vidt overlevde.

Navalnyj kunne ha valgt å bli i Tyskland, der han ble behandlet etter forgiftningen, men han returnerte til Russland i januar i år, til tross for vissheten om at han ville bli arrestert. Det er tydelig at han så en gyllen mulighet til å rette nasjonal og internasjonal oppmerksomhet mot noen av Russlands største innenrikspolitiske problemer: Arrestasjonen og den påfølgende rettssaken illustrerte hvor autoritært og lite åpent for dissens Russland har blitt under Putin. Samtidig slapp han videoen “Et palass for Putin” – en graverende reportasje om den russiske presidentens korrupte liv og virke, som fikk ekstra oppmerksomhet på grunn av omstendighetene den ble publisert under.

Så langt har Navalnyjs mediestrategi vært vellykket. Russere over hele landet har trukket ut i gatene for å demonstrere til støtte for ham, og verdenssamfunnet fordømmer det russiske rettssystemet.

Regimet har reagert på den eneste måten det kan – ved å bruke mer makt. I løpet av de siste månedenes demonstrasjoner har mange tusen russere blitt arrestert. Navalnyjs nærmeste medarbeidere og støttespillere har blitt straffeforfulgt, sammen med journalister, advokater og menneskerettighetsaktivister. Og FBK er nå erklært en illegal og ekstremistisk organisasjon.

Det er i september duket for parlamentsvalg, hvor Putins parti sikter på å bli gjenvalgt, til tross for dårlig oppslutning. Men selv om myndighetene for nå har lykkes i å kneble Navalnyj, så vil misnøye fortsette å ulme under overflaten så lenge de fundamentale økonomiske, sosiale og politiske problemene i Russland består; og med dagens ustabile internasjonale klima, med pandemi, finanskriser og bølger av protester, er det langt fra sikkert at Putin vil sitte trygt ved makten helt til 2036.

Det avgjørende spørsmålet blir hvor langt han er villig til å gå for å bli der i de kommende femten årene.

Anbefalt videre lesning

Flikke, Geir (2020) Russlands rebeller: Protest og reaksjon i Putins Russland (2011–2020). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Hansen, Arve (2020) Slow Stagnation, Sudden Revolution? Post-Covid-19 Prospects for Political Change in Russia and Belarus. NUPI Policy Brief. https://www.jstor.org/stable/r...

Russia Events of 2020 (2021) Human Rights Watch. https://www.hrw.org/world-repo...

Yermakov, Alexander og Pertsev, Andrey (2021) Preemptive intimidation Meduza looks into the violent police response at last week’s Navalny protest in St. Petersburg. Meduza. https://meduza.io/en/feature/2...

Navalnyj, Aleksei (2021) Putin's palace. History of world's largest bribe. YouTube.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.