Fredsprisen, krig og sultens retur

FN-organisasjonen Verdens matvareprogram (WFP) blir denne uken tildelt Nobels fredspris for 2020 i Oslo. Tildelingen er velfortjent premiering av verdens største humanitære organisasjon. Prisen er usedvanlig godt timet. «Famine is knocking at the door», sa WFP sjefen David Beasley i FNs Generalforsamling forrige uke, og advarte mot at verden i 2021 kommer til å se større humanitære behov enn noe annet år siden FN ble etablert i 1945. Sjelden har Nobelkomiteen truffet så godt med å hedre frontkjemperen i kampen mot et globalt problem som kun har internasjonale løsninger, og hvor nettopp oppmerksomhet må til for å vinne kampen.

Tildelingen er også smart støtte til multilateralt arbeid som svar på COVID-19. Det er en subtil henvisning til at sult kun kan bekjempes gjennom multilateralt samarbeid – Norges evige panacea. WFP er en av de organisasjonene som den avtroppende amerikanske administrasjonen ser ut til å verdsette høyest i hele FN-hierarkiet. Lederen Beasley ble også hentet inn fra Trumps rekker i 2017 for å opprettholde støtte fra Det hvite hus. Nobelkomiteen tok greit høyde for at prisen ville være populær hos amerikanske myndigheter uansett hvem som vant valget i USA.

Prisen er også en lissepasning til norske myndigheter. FNs Sikkerhetsråd erklærte i 2018 for første gang sammenhengen mellom væpnet konflikt og sult i resolusjon 2417. Siden 2015 har de globale tallene for sult sakte gått i feil retning. I 2020 ligger verden an til å være tilbake på 1998-nivå, en utvikling som bryter tvert med FNs andre bærekraftsmål Null sult innen 2030. Nobelprisen setter dermed fokus på et av svært få temaer som forener vetomaktene ved Sikkerhetsrådets bord, hvor Norge tar plass i januar. I Sikkerhetsrådet er det for tiden spent, også mellom våre tradisjonelle allierte. Det er et sentralt poeng at sult har en særlig posisjon i nyere historie både i Russland og Kina. Felles innsats mot sult er en samlende sak i Sikkerhetsrådet som er ideell for Norge å fronte. Victoria Terrasse bør være meget fornøyd med Nobelkomiteen i år.

Men legitimt behov for global oppmerksomhet og god tilpasning til norske utenrikspolitiske interesser, kvalifiserer på langt nær til den gjeveste av fredsprisene. Slik sett er kritikken mot sammenhengen mellom fravær av sult og fred på sin plass. Årsakssammenhengen er spuriøs. Empirien tilsier sågar at sultne mennesker ikke orker å krige. Det er først når maten kommer, at krigen gjerne intensiveres.

I år bommer likevel kritikken. Ifølge krigsstatistikken til Uppsala og PRIO er vi nå inne i en periode med flere væpnede konflikter i verden enn noen gang siden 1945. Det er ikke store kriger, men de er mange, og ikke-statlige aktører er fremtredende. De fleste av disse væpnede konfliktene er variasjoner av borgerkriger med internasjonal innblanding, gjerne på begge sider. Her ligger en viktig årsak til økningen av fordrevne de siste 10 år. I 2020 var det anslagsvis 80 millioner fordrevne i verden – nær en firedobling av anslagene fra 2010. Mange i denne krigsfordrevne befolkningen er alt rammet av matmangel. I 2021 vil matmangel blant dem trolig slå alle rekorder i moderne tid. Fredsprisvinneren er den aktøren på verdensbasis som er fremst i arbeidet med å begrense sult blant disse krigsofrene.

Sult er også i økende grad direkte knyttet til disse krigene. Krigføring kan ødelegge for lokal matproduksjon og hindre levering av mat og humanitær hjelp fordi det er for farlig eller fordi væpnede parter ikke samarbeider. I borgerkriger har humanitære organisasjoner ikke den samme ubetingede adgangen til sivilbefolkningen som i kriger mellom stater. Dermed må Sikkerhetsrådet handle. Per 2020 har Sikkerhetsrådet benyttet sanksjoner i seks borgerkriger for å presse igjennom humanitær hjelp (Somalia, Kongo, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Yemen og Mali). I Syria fra 2014 til 2021 besluttet Sikkerhetsrådet å begrense suvereniteten til syriske myndigheter når det gjaldt å besørge humanitærhjelp inn i opposisjonsområder fra naboland. Fredsprisvinneren er hovedaktøren som besørger mat fra verdenssamfunnet inn til sivilbefolkningen i disse situasjonene. For denne delen av WFPs arbeid er sammenhengen mellom krig og sult tydelig nok.

Også en enda mørkere side av krig er på vei tilbake - sult som våpen. Årelange beleiringer av byer, blokader av innfartsårer for mat, bevisst ødeleggelse av infrastruktur for matproduksjon samt økonomisk krig blir i kombinasjon et redskap for å presse motstandere gjennom å sulte ut fiendens sivilbefolkning. Syria fra 2012, Jemen fra 2016 og Sør-Sudan har gitt oss rystende eksempler de siste årene. Særlig foruroligende er det at denne strengt forbudte strategien tidvis synes å fungere for de krigførende partene. WFP står langt fremme i kampen for å bekjempe sult som krigsføringsmetode, og her er sammenhengen mellom sult og krig åpenbar. Nobelkomiteen har truffet blink.

Og da er vi tilbake ved Sikkerhetsrådets bord. Sult er en utbredt og uønsket effekt av våre dagers kriger. Bruk av sult som krigsmetode mot sivile er dertil krigsforbrytelser som ingen ansvarlige stater vil være seg bekjent. Det tjener ingen av de store maktene at sivilbefolkningen lider på denne måten «on their watch». Arbeid mot sult i krig er en humanitær fane som Norge bør ha mot til å holde høyt i stormaktenes selskap.

Videre lesning:

Daniel Gorevan (2020) Downward Spiral: the economic impact of Covid-19 on refugees and displaced people. Report. Norwegian Refugee Council, side 1-26

Susan Power (2016) "Siege Warfare in Syria: Prosecuting the Starvation of Civilians," Amsterdam Law Forum 8, no. 2, side 1-22

Laura Graham (2020) "Prosecuting Starvation Crimes in Yemen's Civil War," Case Western Reserve Journal of International Law 52, side 267-286

Conference Room Report (2019) “Situation of human rights in Yemen, including violations and abuses since September 2014”. Report of the detailed findings of the Group of Eminent International and Regional Experts on Yemen side 1-274.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.