Helt jevnt i USA
Kamala Harris har fått en kanonstart, men det er ingen grunn til å undervurdere støtten til Donald Trump. Han kan fremdeles vinne i november.
Presidentvalgkampen 2024 føles allerede som en evighet. Det startet med at vi fikk «omkampen» velgerne ikke ville ha. Den 27. juni skulle Joe Biden under CNNs presidentdebatt med Donald Trump overbevise velgerne om at han ikke var for gammel for presidentjobben. Det stikk motsatte skjedde, og utløste en helt forståelig panikk innad i partiet. Etter debatten var Biden i realiteten ferdig, men han trakk seg først 21. juli. På det tidspunktet lå Donald Trump særdeles godt an. Åtte dager tidligere hadde han overlevd et attentatforsøk, for deretter å gjennomføre et solid republikansk landsmøte i Wisconsin.
Så kom Kamala Harris på banen.
Det var ikke åpenbart at Kamala Harris skulle bli den som etterfulgte Biden, selv om hun er visepresident. Noe av årsaken til at Biden var motvillig til å trekke seg, var tilsynelatende hans manglende tro på at Harris kunne vinne mot Trump. Og han var ikke alene. Mange demokrater var dypt skeptiske til Harris. Hun imponerte ingen i primærvalget i 2020, og hun ga seg før Iowa som følge av vedvarende liten støtte på meningsmålingene. Hun har også slitt som visepresident, særlig i starten, hvor hun fikk et særlig ansvar for innvandringspolitikken. Det løste hun dårlig, og intervjuet med Lester Holt i NBC i juni 2021 var eksepsjonelt dårlig. Nettopp derfor var det flere av demokratene som tok til orde for en slags mini-valgkamp og såkalt åpent konvent i august, og bruke anledningen til å utpeke en presidentkandidat.
Men slik gikk det ikke.
Biden var, tross sine mulige innvendinger, rask til å peke på Harris, og partiet fulgte etter. I løpet av få dager hadde hun konsolidert støtten innad i partiet, ettersom alle potensielle utfordrere stilte seg bak Harris sitt kandidatur. Og for en første måned hun har hatt! Jeg har aldri tidligere observert et så tydelig stemningsskifte i USA. I løpet av kort tid har demokratene gått fra panikk og krise til entusiasme og energi.
Hva kan forklare Harris sine første uker?
For det første var lettelsen over at Biden trakk seg så stor, at enhver kandidat automatisk ville fått et ekstra løft i begynnelsen. For det andre hadde Harris fordel av lave forventninger. Av de ovennevnte grunner var det ikke veldig vanskelig for henne å «slå» forventningene gjennom sine valgkampmøter og taler. For det tredje har byttet fra Biden til Harris gjort Trump til den «gamle» kandidaten. Harris har så langt lyktes godt med å fremstå som «change»-kandidaten, til tross for at hun er visepresident.
Det store spenningsmomentet fremover er hvordan Kamala Harris vil håndtere situasjoner uten manus; TV-intervjuer, pressekonferanser, town halls - og ikke minst debatten med Trump på ABC 10. september.
Hva så med Donald Trump?
Trump har ikke hatt sine beste uker etter at Joe Biden trakk seg. Han føler seg «lurt», ettersom han hadde forventet en duell med Biden. Han er betydelig mindre komfortabel med Kamala Harris og finner ikke helt ut av hvordan han skal angripe henne. Samtidig fokuserer Trump (til republikanske rådgiveres store frustrasjon) på helt feil ting. Han er besatt av størrelsen på publikum, han angriper den republikanske guvernøren i Georgia, Brian Kemp, som han er helt avhengig av for å vinne delstaten. Og han forsetter sin tirade om hvordan valget i 2020 ble «stjålet». I så måte demonstrerer Trump daglige eksempler på at han har et problematisk forhold til virkeligheten.
Det Trump burde gjøre, er å fokusere på økonomiske spørsmål og stille velgerne et enkelt spørsmål: «Hvor mye betalte du for varene i 2020, og hva betaler du i 2024?». Ved å hamre inn dette økonomiske budskapet ville Trump 1) sette søkelyset på et spørsmål velgerne er opptatt av, 2) få økt troverdighet 3) fremstille Harris som relativt svak.
Men problemet er - og har alltid vært - at Trump er sin egen verste fiende. Han evner simpelthen ikke å være disiplinert. Likefullt skal vi ikke undervurdere Trump eller støtten han har. Kamala Harris må fremdeles bevise at hun kan takle situasjoner uten manus. Det er usikkert hvordan hun vil evne dette. I tillegg forsøker Trump-kampanjen å etablere et narrativ om «den mest venstrevridde kandidaten» i amerikansk historie. Dette er en potensiell fare for henne. I så måte var Harris sin positive omtale av pris-kontroll (såkalt Price gouging) en risiko. En ting er at det er et tiltak som er lite hensiktsmessig, i politisk forstand risiker hun å forsterke Trump-kampanjens budskap om Kamala Harris som en veldig venstrevridd kandidat.
I skrivende stund leder Kamala Harris på de nasjonale målingene, men i de såkalte vippestatene, delstatene som de facto avgjør valget, er det helt jevnt. I så måte er det grunn til å minne om den gamle kinesiske forbannelsen: «Måtte du leve i interessante tider».
Vi lever i interessante tider.
For videre lesning: