Hva sier den statssponsede flykapringen i Hviterussland oss om Lukasjenko-regimets utvikling?

Protasevitsj har lenge vært aktivist og motstander av sittende regime i Hviterussland. Han har siden 2019 bodd i eksil og myndighetene i Hviterussland anser ham som en terrorist. Dette blant annet på grunn av sin deltakelse i Telegram-kanalen NEXTA, hvor han spilte en sentral rolle i organiseringen av fjorårets store demonstrasjoner mot president Aleksandr Lukasjenko som har sittet ved makten siden 1994. Demonstrasjonene startet etter presidentvalget 9. august 2020, som mange mener ble stjålet og førte til at en stor andel av den hviterussiske befolkningen tok til gatene for å kreve frie og rettferdige valg. At Protasevitsj arresteres nå, nesten ett år etter valget, føyer seg inn i rekken av flere svært inngripende og brutale angrep mot journalister og opposisjonelle i Hviterussland, også i de siste månedene. Den nådeløse behandlingen av regimekritikere har ført til at færre nå tør å uttrykke sin misnøye. Det er god grunn til å tro at dette vil fortsette under en Lukasjenko som er villig til å gå langt for å sikre sin politiske overlevelse.

I Vesten er det en bred fordømmelse av det som nå kalles en statssponset flykapring. I tillegg til allerede innførte sanksjoner mot Lukasjenko i kjølvannet av valget i 2020 har EU strammet ytterligere til. At EU reagerte raskt og resolutt, skyldes dels at unionens statsledere tilfeldigvis skulle samles til et rådsmøte dagen etter kapringen. Dels er det også et resultat av at sanksjonene har små konsekvenser for EU-landene selv og de var derfor enkle å bli enige om. Dette i motsetning til mer målrettede sanksjoner mot, for eksempel, olje og gass-sektoren. Slike sanksjoner vil også ramme enkelte EU-land hardt. Beslutningen ble derfor å forby EU-registrerte fly å fly over hviterussisk luftrom, og det statseide hviterussiske flyselskapet Belavia nektes adgang i flere europeiske luftrom. Norge har også sluttet seg til sanksjonene og i tillegg er det forventet en ny runde med sanksjoner fra EU og USA.

«Whataboutism» og informasjonskonfrontasjon

Ifølge president Aleksandr Lukasjenko handlet ikke flyhendelsen om å fange en dissident. Presidenten har hevdet at det var en nødvendig handling for å beskytte passasjerene fra en mulig bombetrussel sendt på epost fra den militante gruppen Hamas. I tillegg serverte han en noe mindre forståelig forklaring, nemlig at flyet fløy nært et av landets atomkraftverk da det brått måtte skifte retning mot flyplassen til Minsk. Dette kunne ifølge presidenten få fatale følger i tilfelle det var en bombe på flyet eller noe annet gikk galt. Sistnevnte gir flykapringen innenlands legitimitet under påskudd om at det også var et spørsmål om nasjonal sikkerhet, fordi som Lukasjenko retorisk la til: «var ikke Tsjernobyl nok?».

Hamas har nektet for at de har utstedt en slik trussel, og det sveitsiske selskapet som eier epostdomenet, Proton Technologies AG, kunne melde at trusselen ble sendt etter at pilotene fikk beskjed om å omdirigere flyet.

Som følge av de sterke reaksjonene på flykapringen har Lukasjenko beskylt vesten for utstrakt hybridkrigføring som et ledd i å forsøke å styrte regimet. Hviterussland er målskiven nå, men etter hvert ville samme metode blir brukt mot Russland, ifølge presidenten. I tillegg mener han at det er mistenksomt at flyet nesten ikke hadde rukket å lande i Minsk før identiske beskyldninger fra vestlige land kom rasende.

Pressetalskvinne for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, har også sagt at de er «overrasket over den velorkestrerte reaksjonen til disse hendelsene fra representanter av en rekke vestlige land og internasjonale organisasjoner, inkludert EU, NATO og OSSE». Videre har hun i et facebook-innlegg uttrykt at det sjokkerende er at «Vesten kaller hendelsen i hviterussisk luftrom for sjokkerende». Særlig hyklersk er reaksjonene med tanke på hvor lite debatt lignende flyhendelser har skapt tidligere, ifølge henne. Zakharova ser hendelsen som en del av en vestlig informasjonskampanje med politisk slagside. Gjentatte anklager om at også Vesten tidligere har tvunget ned fly, er ikke nødvendigvis uriktig i seg selv. Men som poengtert i en nylig artikkel i Aftenposten, skiller likevel hendelsen i Hviterussland seg ut. Særlig på grunn av den utrolige «bløffen de ser ut til å ha laget rundt det».

Samkjøringen av russisk og hviterussisk narrativ er del av den tettere integrering mellom landene, men også et resultat av at Lukasjenko ikke lengre kan spille på forhandlingskort han tidligere hadde vis-a-vis Vesten. Dette har gitt seg uttrykk i en rekke koordinerte beskyldinger rettet mot EU, NATO og USA, samt påstander tidligere i år om et planlagt militærkupp mot Lukasjenko med koblinger til CIA og FBI. Målet er å sikre informasjonsdominans, da særlig overfor hjemlige publikum i Russland og i Hviterussland. For Lukasjenko er et tilleggsmoment i samkjøring av informasjonsstrategier å blidgjøre Kreml.

Hva visste Kreml, og hva skjer nå?

Per i dag vet vi lite om hvorvidt denne beslutningen ble samorkestrert med russiske myndigheter. Til tross for Lukasjenkos avhengighet av Moskva er det fullt mulig at beslutningen om å tvinge ned flyet ble tatt på egen hånd. Det vi vet med sikkerhet, er at Lukasjenko har mottatt retorisk støtte i etterkant av hendelsen, og utenriksminister Sergej Lavrov har kalt hviterussiske handlinger for «en helt rimelig tilnærming».

Likevel stiller ulike analytikere seg i tvil til at Putin og sikkerhetsapparatet var helt uvitende. Dette særlig med tanke på den tette militære interoperabiliteten landene imellom og hvor integrert det russiske og hviterussiske luftforsvarssystemet er. Vi vil i tiden fremover sannsynlig få mer kjennskap til aktørene i flykapringsspillet.

Samtidig med furoren i Vesten møttes Putin og Lukasjenko i forrige uke til et «uformelt» møte i Sotsji hvor Russland innvilget del to av et større lån som holder hviterussisk økonomi i gang. I tillegg skal flere flyruter mellom Hviterussland og russiske byer opprettes. Begge elementene kan sees på som et mottrekk til Vestens sanksjoner.

Spørsmålet er, hva får Russland tilbake? Det er i hvert fall lite tvil om at landene integreres stadig tettere økonomisk, militært og politisk. Putin har ingen intensjoner om å la Hviterussland bli en vestligvendt stat og han vil heller ikke tillate at hviterussiske demonstrasjoner får tjene som inspirasjon for russiske regimekritikere. Om det betyr å sikre Lukasjenkos overlevelse, på tross at et til tider svært anstrengt forhold, så gjør Putin det. Dette er et geopolitisk og strategisk anliggende for Kreml, som ser Hviterussland som «en viktig buffersone i russisk interessesfære».

Vestlige land har flere sanksjonsmuligheter i ermet, men balansegangen er vanskelig. Jo hardere det strammes til, jo større blir Hviterusslands avhengighet av Russland, og et isolert Hviterussland tjener russiske interesser. Samtidig kveles ytringsfriheten og politisk frihet i Hviterussland, og det blir stadig vanskeligere for vanlige mennesker å forlate landet.

Flykapringen og fengslingen av Protasevitsj er nok et tegn i tiden på retningen Hviterussland tar. Der hvor klisjeen om «Europas siste diktatur» før ga trang til nyansering, begynner betegnelsen å få en skummel relevans.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.