Hva skjer i Iran?

Det nye året ble innledet med omfattende demonstrasjoner i Iran, og først etter en uke var situasjonen under kontroll. Da var mer enn 20 menneskeliv gått tapt - et par tusen var havnet i fengsel. Dette er likevel lite sammenliknet med demonstrasjonene i 2009. Da var hendelsene direkte knyttet til presidentvalget, og de høylytte kravene om et mer åpent samfunn var politisk begrunnet. Lederne for ”den grønne bevegelsen” stod for (forsiktige) politiske, sosiale og økonomiske reformer, og ble i særlig grad støttet av en velutdannet middelklasse i storbyene. Slik ble det ikke denne gangen og forskjellene er interessante.

Denne gangen manglet demonstrantene både ledere og eget program. Det dreide seg om en høyst sammensatt gruppe som protesterte mot status quo, i første rekke mot raskt økende priser. Ett eksempel: prisen på egg steg med førti prosent på seks måneder. Den moderate presidenten Hassan Rouhani hadde lovet folket både økonomisk og sosial fremgang som et direkte resultat av atomavtalen med USA. At denne avtalen faktisk kom i stand i 2015 skyldes ikke minst et meget dyktig og velfungerende iransk diplomati. Økonomisk vekst fulgte da også umiddelbart - i 2016 var vekstraten på 6, 4 prosent– i klar kontrast til to prosent året før. Problemet var bare at gevinsten aldri nådde frem til folk flest. Arbeidsløsheten er fortsatt høy og for ungdom og kvinner ligger den rundt 40 prosent (offisielle tall er lavere). Forskjeller i velferd blir stadig mer synlig. Korrupsjonsskandalene i iransk oljeindustri lar seg ikke skjule, og jordskjelvet i november 2017 avslørte omfattende korrupsjon i byggebransjen hvor nye bygninger raste som korthus. Langvarige sanksjoner har dessuten skapt en undergrunnsøkonomi og forsterket en gammel bestikkelseskultur. Kort sagt, folks skuffelse og raseri over grådige finansfyrster og uansvarlig offentlig lederskap er lett å forstå. Det er heller ikke til å komme forbi at vestlig sanksjonspolitikk har rammet urettferdig, hardt og selektivt.

Rouhanis økonomiske politikk har kort og godt ikke fungert, og er blitt et farlig politisk angrepspunkt. Hardlinere i iransk politikk ønsker nettopp et oppgjør med presidenten og hans regjering. Det er neppe tilfeldig at demonstrasjonene denne gangen startet i den hellige pilegrimsbyen Mashhad nordøst i Iran. Ebrahim Raisi, overhode for den meget mektige, men ikke nettopp transparente religiøse stiftelsen Astan-e quds, var en av Rouhanis argeste rivaler ved presidentvalget i juni 2017.

Demonstrasjonene samlet denne gangen arbeidsløs ungdom, frustrerte arbeidere og fattigfolk flest. Iran har samtidig en stor og sofistikert middelklasse som nok ønsker sosial og politisk endring, men som med rette frykter uro og vold. Interne spenninger må også sees i lys av at Iran er en viktig aktør i regionen. Hvordan landet kommer til å møte disse utfordringene i året som kommer blir det store spørsmålet.

Anbefalt lesning

Al-Monitor: Rouhani’s bad news budget

Al-Monitor: 16 prominent Iranian Reformists urge support of protesters

Kari Vogt er professor emerita ved Universitetet i Oslo