Hvilken rolle kan det nye Europaparlamentet spille?

Da det første direktevalgte Europaparlamentet kom sammen i Strasbourg i 1979, valgte det den franske politikeren Simone Veil til sin president. Den gang var det fortsatt mange av EUs frontfigurer som hadde kjent krig på kroppen. Veil var en av disse. Selv var hun 16 år da hun ble deportert, til Auschwitz-Birkenau, og derfra til Bergen-Belsen. Senere ble hun helseminister, og sentral i prosessen som i 1974 ledet til avkriminalisering av abort i Frankrike. I Europaparlamentet minnet Veil om utfordringene som Europa stod overfor. Det handlet om å bevare freden, som i Europas blodige historie var unntaket, og slett ingen regel. Det handlet om å bevare friheten, i en tid hvor «øyer av frihet» var omgitt av totalitære regimer. Og, det handlet om å opprettholde befolkningens levekår i en tid preget av dyp økonomisk krise. I dette arbeidet tilla hun Europaparlamentet et særlig ansvar. 35 år senere, og i en tid hvor alt Veil kjempet for er under press, er det flere grunner til å spørre hvilken rolle det nye Europaparlamentet kan spille. En av disse er at Europaparlamentet over tid har utvist evne til å utvide sin egen myndighet, til stadig nye områder.

Europaparlamentet er en av EUs opprinnelige institusjoner, og den som over tid har utviklet seg mest. Det har en historie som går tilbake til 1952 og opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapets Fellesforsamling. Den gang ble ikke representantene valgt, men utnevnt, av sine nasjonale parlament. Opprettelse av parlamentarikerforsamlinger var et vanlig trekk ved datidens internasjonale samarbeid. Vestunionen fra 1948 hadde en rådgivende forsamling, og det hadde også Europarådet fra 1949. Fellesforsamlingen skilte seg samtidig fra andre parlamentarikerforsamlinger i samtiden i kraft av å ha formell myndighet – den skulle kontrollere, korrigere, og balansere den overstatlige Overmyndigheten, forløperen til dagens Europakommisjon. I dag er den utnevnte Fellesforsamlingen et direktevalgt parlament med 720 seter. Tilsynsmyndigheten har økt. Det er Europaparlamentet som godkjenner EUs budsjett, og på mange av de områdene som i dag engasjerer EUs innbyggere mest, som migrasjon, miljø og marked, er Europaparlamentet lovgiver, på like fot med Rådet. At Europaparlamentet over tid har fått en stadig mer innflytelsesrik rolle i EU-systemet er tett forbundet med utviklingen av overstatlig politikk på stadig flere områder. Det er en utvikling som ikke kan tilskrives én aktørs innsats alene. Europaparlamentets eget arbeid for å utvide sin makt − et arbeid som har vært både kreativt og utrettelig − er allikevel en sentral del av forklaringen på hvorfor denne institusjonens rolle i EU i dag går langt utover det som EUs grunnleggende traktater opprinnelig la til rette for (Ripoll Servent, 2018).

Selv om EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk formelt sett er et mellomstatlig politikkområde, har Europaparlamentet også på dette området fått mer myndighet over tid. I dag kan for eksempel EU ikke inngå internasjonale handelsavtaler uten Europaparlamentets samtykke. Budsjettet for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken må godkjennes av Europaparlamentet, og EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk har plikt til å møte i Europaparlamentet minst to ganger i året for å informere og svare på spørsmål. Europaparlamentet har også indirekte blitt en viktigere aktør i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, som følge av at Kommisjonens rolle på det samme området er blitt større (Rieker m.fl. 2023). Årsaken er at Europaparlamentet, som alltid har hatt myndighet til å avsette Kommisjonen, siden 1992 også skal godkjenne Kommisjonen før den kan utnevnes. Oppfatningene av Europaparlamentets reelle innflytelse er samtidig varierende. Carlos Closa har vist hvordan Europaparlamentet, med utgangspunkt i retten til å godkjenne Storbritannias utmeldingsavtale fra EU, evnet å spille en sentral rolle, også under forhandlingene (Closa, 2019). Da Europaparlamentet i vår forsøkte å bruke sin myndighet til å føre kontroll med EUs budsjett til å fremtvinge mer støtte til Ukraina, ble det imidlertid avskrevet som parlamentarisk teater (Politico, 2024). Andre har pekt på at Europaparlamentet, fordi det ikke er forpliktet til å stille seg bak de utøvende institusjonenes politikk, står friere til å utvikle en egen utenrikspolitisk identitet, og at Europaparlamentets arbeid for å fremme demokrati og rettsstat i EU primært utføres via uformelle kanaler (Bajtay, 2015).

Simone Veil kalte Europaparlamentet «vårt demokratiprosjekt» (Rye, 2022). Fra et historisk perspektiv er det vanskelig å argumentere mot at Europaparlamentet har vært EU-systemets progressive kraft. Det var Europaparlamentet som, stilt overfor utsikten til en søknad fra det fascistiske Spania på begynnelsen av 1960-tallet, startet arbeidet med å formulere krav om demokratisk styresett til land som ønsket en relasjon til det som da het EEC. Det var press fra Europaparlamentet som noen år senere førte til at EF, etter militærjuntaens kupp, valgte å fryse assosieringsavtalen med Hellas. Det var Europaparlamentet som i 2018 stemte for å aktivere Lisboa-traktatens artikkel 7 mot Ungarn, som en reaksjon på landets brudd på EUs grunnleggende prinsipper. Og, det var Europaparlamentet som i fjor sommer gikk hardt ut mot EUs samarbeid med Tunisia for å redusere migrasjon over Middelhavet. Det er ikke gitt at Europarlamentet vil fortsette å være EU-systemets progressive stemme.

Krig og dyrtid har endret EU-velgernes prioriteringer. Dette har, som forventet, gitt partiene til høyre for den konservative EPP-gruppen rekordhøy oppslutning. Utsikten til ytre høyres fremgang har, i kombinasjon med, blant annet, bondeopprørene, allerede satt preg på EUs politikk. Rammeavtalen med Tunisia fra 2023 er et eksempel på at arbeidet med å redusere migrasjon prioriteres opp. At Kommisjonen i februar i år trakk et omstridt forslag om nytt regelverk for bruk av plantevernmidler er et eksempel på at det grønne skiftet prioriteres ned. Forventningen er at den nye Kommisjonen vil prioritere sikkerhet i alle varianter, økonomisk sikkerhet inkludert, og at forholdet til nabolandene vil stå sentralt. EUs historie gir grunn til å forvente at Europaparlamentet vil spille en stadig viktigere rolle på alle disse områdene, i kraft av sin tette forbindelse til velgerne, og via både formelle og uformelle kanaler.

For videre lesning:

• EU Parliament delays approval of Council budget to press for military aid to Ukraine – POLITICO
• Europaparlamentet drøfta Tunisia-avtale med Kommisjonen
  
• Agreement on migration ‘makes EU complicit’ in abuses against asylum seekers, refugees and migrants - Amnesty International

• Rieker, P., Riddervold, M., & Gunnarsdottir, E. (2023). EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge . Internasjonal Politikk, 81(4), 575–588.
• Rye, L. (2022). En kort introduksjon til EUs historie. Cappelen Damm Akademisk.