Hvorfor er Syria viktig for stormaktene?

Krigen i Syria, nå inne i sitt åttende tragiske år, er som en verdenskrig i miniatyr. Med andre ord inneholder den, i geografisk konsentrert form, svært mange av de elementene vi generelt forbinder med væpnet konflikt, stormaktskonflikt og stormaktsintervensjon. Menneskelig sett er krigen en fullkommen katastrofe; faglig sett er den uhyre interessant.

I analyser av Syria kan man gjøre utstrakt bruk av det samme begrepsapparatet som gjelder i sikkerhetsstudier eller internasjonal politikk-faget mer generelt: Konflikten demonstrerer blant annet at i krig vil ofte enhver mulig løsning i betydelig grad være formet av de militære realitetene – hva Carl von Clausewitz kalte supreme tribunal og E.H. Carr ultima ratio. Syria er også tett forbundet med maktbalanse og maktprojisering, med realpolitikk, med proxy-krigføring, med sikkerhetsdilemmaer, med risikoen for feilkalkuleringer, med masseødeleggelsesvåpen og med den strategiske bruken av etnisk rensning. Krigen demonstrerer ofte også betydningen av truslers troverdighet og red lines – og betydningen av staters prestisje; og den viser at stater og andre aktører har et stort behov for å legitimere sine handlinger og styre informasjonsflyten. Krigen indikerer også, og i en mer overordnet forstand, at en fragmenteringsprosess formodentlig er i emning i internasjonal politikk. Men kanskje først og fremst er mikrokosmoset Syria en idealtypisk demonstrasjon av de drivkrefter og interesser som ofte regjerer i stormaktspolitikkens verden.

Krigen i Syria er i all hovedsak tapt for dem man for enkelthets skyld, men noe upresist, gjerne kaller «opprørerne» eller «opposisjonen». Det syriske regimet under Bashar al-Assad har nå god kontroll på de viktigste, mest folkerike områdene i landet, inkludert storbyene Aleppo og Damaskus. Samtidig er regimet i overveldende grad prisgitt støtten fra og krigsinnsatsen til Russland og Iran. Landets fremtid dikteres, og vil fortsette å bli diktert, av globale og regionale stormakter. Enhver «løsning» av konflikten, enhver mulig fredsavtale, må, dersom den skal bli oppfattet som legitim og således være levedyktig på lang sikt, i stor grad avspeile makt- og interessebalansen til de mektigste statene i det internasjonale systemet. Men hva vil egentlig stormaktene i Syria? Og, i det hele tatt: Hvorfor intervenerer stormakter i «andre» sine kriger?

«Stormakter» kan defineres snevert eller bredt. I snever forstand er USA fremdeles den eneste staten som virkelig har global (militær) rekkevidde. En bredere tolkning vil inkludere «geostrategiske aktører», det vil si stater som har kapasitet og vilje til å utøve betydelig innflytelse over andre stater med det formål å endre (eller opprettholde) den rådende maktbalansen. Russland er i så måte en (global) stormakt; Kina likeså. Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia er eksempler på regionale stormakter i Midtøsten. Alle disse landene – i tillegg til Storbritannia, Frankrike, Israel, Qatar og De forente arabiske emirater – har, i mindre eller større grad, geostrategiske interesser i Syria.

Teoritradisjonen strukturell realisme tar utgangspunkt i at stater generelt, og stormakter spesielt, stort sett alltid har statens eller regimets sikkerhet øverst på agendaen. I seg selv fører dette til at stormakter tenderer til å bruke politiske, økonomiske og av og til militære virkemidler i den hensikt å søke å forme og kontrollere begivenheter i andre land. Mange har skrevet mye og godt om drivkreftene og tankegangen bak slik maktprojisering. Her vil jeg kort trekke frem Michael Mandelbaums elegante historisk-teoretiske analyse i boken The Fate of Nations (1988).

Mandelbaum tar, som mange andre, utgangspunkt i at det internasjonale systemet er anarkisk, det vil si uten noen formell sentralmyndighet. I dette systemet, skriver han, oppstår ofte ugunstige kjedereaksjoner (adverse chain reactions). For eksempel: En krig i et nært- eller fjerntliggende land behøver ikke i seg selv å ha noen direkte innvirkning på en stormakt; men krigens vinner kan få blod på tann, eller bli overmodig; eller den kan alliere seg med en annen stormakt og derigjennom bidra til å øke sistnevntes relative makt. Kort sagt: snøballen kan begynne å rulle og dominoene falle.

Det er risikoen for slike ugunstige kjedereaksjoner som gir stormakter en tilskyndelse til å komme slike i forkjøpet. Intervensjoner i andre lands anliggender er en generelt virkende impuls hos stormakter. Denne impulsen fører ikke alltid til handling, men ofte nok til at man kan tale om et mønster eller en generell mekanisme: Ustabilitet, revolusjoner eller kriger i mindre land er ofte forbundet med større eller mindre grad av stormaktsintervensjon. Og motivasjonen bak slike intervensjoner er gjerne (men langt fra alltid) defensive: Stormakter intervenerer – de forsøker å kontrollere og forme omgivelsene – på bakgrunn av en worst-case scenario-tankegang. Maktprojiseringen er således som en «forsikringspremie» å regne: Stormakter handler fordi noe verre kan skje dersom de unnlater å handle. Ikke minst handler de på bakgrunn av risikoen for at rivalen eller rivaler – andre stormakter – vil komme til å handle på bakgrunn av de samme impulsene.

Med andre ord er stormakters intervensjoner i andre lands kriger eller kriser ofte én versjon av det (herostratisk) berømte sikkerhetsdilemmaet: I et anarkisk internasjonalt system bidrar én stats forsøk på å øke egen sikkerhet til å redusere andre staters sikkerhet, som gjør at de sistnevnte foretar tilsvarende grep, noe som reduserer førstnevntes sikkerhet, og så videre. Intervensjon eller ekspansjon er ofte (men altså langt fra alltid) drevet av frykt eller risikohåndteringsmotiver snarere enn intervensjons- eller ekspansjonstrang i seg selv. Syria er i så måte et klassisk eksempel.

Den viktigste, og (hittil) mest suksessrike, eksterne aktøren i Syria har de siste årene vært Russland, som intervenerte militært i september 2015. Støtten til regimet har vært konsekvent og av kritisk betydning for president Assad. Til dels kan Russlands og president Vladimir Putins mål betraktes som offensive: Ved å støtte det syriske regimet på et nokså uforbeholdent vis demonstrerer Russland troverdighet og forutsigbarhet som alliansepartner, hvilket øker landets prestisje og derigjennom dets muligheter for videre innflytelse i regionen (og globalt). Syria markerer på sett og vis Russlands (gjen)inntreden som stormakt. En varig løsning i Syria er også ugjennomførbar uten en meget betydelig dose med russisk aksept.

På den annen side er Russlands defensive motiver også særdeles fremtredende. For det første bidrar intervensjonen til å sikre russiske militærbaser i Syria – særskilt den gamle marinebasen i Tartus, men etter 2015 også den viktige flybasen i Latakia. For det andre er Syria-innsatsen også motivert av kampen mot radikal islamisme, som fra Moskvas ståsted er et betydelig hjemlig sikkerhetsproblem. For det tredje, og formodentlig viktigst, er støtten til Assad-regimet et viktig ledd i å motvirke regimeendringer generelt, særskilt endringer som følger av eksternt press. Eksemplene på slike regimeendringer de siste årene er mange; de begrenser seg ikke bare til Midtøsten og Nord-Afrika, men inkluderer tidligere sovjetiske territorier som Ukraina, Georgia og Kirgisistan. Disse omveltningene representerer fra Moskvas synsvinkel et eksistensielt problem i den forstand at de øker presset mot Putin-regimet selv. Støtten til Syria kan dermed betraktes som en særdeles viktig oppdemmingsaksjon – og en aksjon som også har det mer generelle formål å demme opp for, eller balansere mot, USAs betydelige globale og regionale innflytelse.

Den andre sentrale eksterne pilaren for det syriske regimet er Iran, hvis motiver også er delvis offensive og delvis defensive. Motivene er offensive i den forstand at Irans innflytelse over Syria, og deres militære tilstedeværelse i landet, øker sikkerhetstrusselen mot – og dermed også Irans formentlige innflytelse over – Israel. Motivene til Iran er derimot defensive i den forstand at en seier til den sunnimuslimske opposisjonen («opprørerne») i Syria ville representert et vesentlig geostrategisk tilbakeslag for shiamuslimske Iran i den overordnede regionale konflikten med sunnimuslimske Saudi-Arabia. For Saudi-Arabia (og deres nære allierte, ikke minst De forente arabiske emirater), har (den riktignok noe halvhjertede) støtten til opprørerne vært et ledd i å demme opp for, eller balansere mot, Irans innflytelse i regionen.

Israels motiver samsvarer i betydelig grad med Saudi-Arabias; de er utpreget defensive, selv om de militære aksjonene Israel stundimellom gjennomfører er å betrakte, på taktisk nivå, som offensive. Israels posisjon overfor Syria var i mange år avventende; borgerkrigen fikk lenge pågå uten betydelig grad av innblanding fra Tel Aviv. Likevel har angrepene fra Israel mot mål i Syria vært mange; men de var lenge begrensede og nesten utelukkende fokusert på å stanse våpenleveranser fra Iran til Libanon-baserte og Syria-aktive Hizbollah. Men Israels offensive aksjoner har blitt langt kraftigere i 2018; ved flere tilfeller har landet utført omfattende angrep mot iranske militære installasjoner i Syria. Fra Israels synsvinkel er Iran (og deres allierte eller proxyer, som Hizbollah) den mest sentrale sikkerhetstrusselen både på kort og lang sikt – og landet virker fast bestemt på å nekte Iran et langvarig (militært) fotfeste i Syria.

Tyrkia, som flere ganger har invadert de nordlige områdene av Syria, er også primært drevet av defensive motiver. For regimet i Ankara er kampene i Syria å anse som en forlengelse av den hjemlige konflikten mot kurderne. I Syria kontrollerer kurdiske styrker store deler av territoriet i nord og (nord-)øst. Tyrkia anser den militære intervensjonen i Syria som nødvendig for å motvirke det som kan utvikle seg til å bli et stort, sammenhengende kurdiskkontrollert område ved Tyrkias grense mot Syria.

I all hovedsak har også Storbritannias og Frankrikes motiver først og fremst vært defensive. Hva «ugunstige kjedereaksjoner» angår, skapte den militære og territorielle suksessen til Den islamske stat (IS) lenge frykt for at det såkalte «kalifatet» skulle befeste seg og potensielt også utvides. Det er den hjemlige terrortrusselen som har fungert som drivkraft bak disse landenes militære innsats mot IS.

De landene som gjenstår i kabalen av eksterne aktører i Syria, er også de to landene i verden som besitter de største maktressursene. Dette er også stater som i betydelig grad demonstrerer at regler sjelden kommer uten unntak. Den ene av disse statene – Kina – har valgt å holde seg (så å si) helt unna den syriske «hengemyra»; den langsiktige strategien i Beijing er å fortsette å gradvis styrke landets økonomiske og militære maktbasis; projisering av militær makt er (hittil) utelukkende begrenset til Kinas nærområder.

For USA er situasjonen annerledes og mer uforutsigbar. Hva gjelder potensiell makt – eller maktbasis – er landet fremdeles i en egen klasse. Det betyr også at USA, og president Donald Trump, sitter med en del av nøkkelen til Syrias fremtid. Washington har lenge ført, og fører i skrivende stund fremdeles, i stor grad en hands off-politikk vis-à-vis Syria. Den militære innsatsen har stort sett begrenset seg til kampen mot IS (som i praksis nå er vunnet); to begrensede rakettangrep mot Assad-regimet med det uttalte formål å opprettholde normen om mot bruk av kjemiske våpen; samt militær understøttelse av de syriske demokratiske styrkene (SDF) – en allianse bestående av kurdiske og moderate sunnimuslimske grupper – som kontrollerer deler av det mindre befolkningsrike nordlige og østlige Syria.

President Trumps «personlige» impuls er isolasjonistisk; og han har gitt uttrykk for at USA, om ikke lenge, kommer til å trekke seg helt ut av Syria. Disse signalene, eller denne isolasjonistiske impulsen, støter dermed an mot de generelt virkende stormaktsimpulsene som jeg i denne artikkelen har fremhevet. Og det er i skrivende stund uklart hvilke av disse impulsene som til syvende og sist vinner frem. Konsekvensene for USA ved å forbli en relativt passiv aktør i Syria er potensielt alvorlige og negative (sett fra Washingtons perspektiv) – og de beskriver ganske godt problemet med adverse chain reactions.

Slik som situasjonen er nå i Syria, har Assad-regimet, Russland og Iran oppfylt de fleste (men dog ikke alle) av sine militære og territorielle mål. Utviklingen i Syria fremover, og fremforhandlingen av det som til slutt blir en (freds)avtale som skal definere Syrias fremtid, vil i betydelig grad kunne bli diktert av Syrias allierte – i særdeleshet Russland. Dette ville i så fall innebære en kraftig og langvarig økning av Russlands og Irans relative makt og innflytelse. I det overordnede stormaktsspillet – den geopolitiske konkurransen i Midtøsten så vel som globalt – ville dette nærmest per definisjon innebære en reduksjon av USAs (og av Israels og Saudi-Arabias) makt og innflytelse. Et sterkere Russland og et sterkere Iran strider kraftig, nærmest fundamentalt, mot USAs generelle geopolitiske mål.

Med andre ord: Vi kan, dersom vi legger teorier om stormakters adferd til grunn, forvente at USA tvert om øker sin militære innsats i Syria, ikke minst for å forsikre seg om at Washington blir en sentral premissleverandør hva gjelder både Syrias og Midtøstens fremtid. En slik innflytelse over veien videre vil i alle tilfeller bli noe begrenset; mye av krigen i og over Syria er i praksis avgjort, og de militære realitetene på bakken legger klare føringer på USAs handlingsrom. Men særskilt i de områdene av Syria som fremdeles ikke kontrolleres av regimet og deres allierte, er fremtiden i høyeste grad uavklart. Hvilken impuls som vinner frem til slutt – president Trumps isolasjonistiske eller den generelt virkende intervensjonistiske – er vanskelig, så å si umulig, å vite sikkert. Men det er all grunn til å frykte at den syriske tragedien ikke er over, men heller er i ferd med å entre enda en ny fase. I en slik ny – og her må vi legge til ordet eventuell – fase vil stormaktsinteressene nesten garantert bli enda mer fremtredende enn de til nå har vært.

Anbefalt videre lesning:

Michael Mandelbaum (1988). The Fate of Nations: The Search for National Security in the Nineteenth and Twentieth Centuries. Cambridge University Press.

Jo Jakobsen og Thomas Halvorsen (2018). «The Durability of the Security Dilemma: An Empirical Investigation of Action–Reaction Dynamics in States’ Military Spending (1988–2014)». Chinese Journal of International Politics 11(2): 153–192.

Jo Jakobsen er professor i statsvitenskap ved NTNU. Hans forskningsområder inkluderer maktpolitikk, sikkerhetspolitikk, geopolitisk risiko og internasjonal politisk økonomi.