Hybris og realisme for Trump i Midtøsten

Et velkjent mantra de siste årene har vært at USAs interesser ”ikke sammenfaller med noen av USAs allierte i Midtøsten”. Trump-administrasjonen har imidlertid gått høyt ut med slagordet ”America First” som retningsgivende for amerikansk politikk over hele linjen. Hvordan er utsiktene til en slik politikk når Trump møter virkeligheten i Midtøsten anno 2017?

Signaler under valgkampen og i Trump-administrasjonens første uker tilsier at Trumps Amerika vil bygge sin Midtøsten-politikk på hovedsakelig fire pilarer; (1) Pragmatisme og samarbeid med Russland (2) Kamp mot IS (3) En streng linje ovenfor Iran og (4) Uforbeholden støtte til Israel. Ved første øyekast fremstår dette som en klar og enhetlig politikk. Ved nærmere ettersyn, kommer imidlertid selvmotsigelsene frem. Trump legger opp til det umuliges kunst i Midtøsten.

Pragmatisme, og samarbeid med Russland

Høsten 2016 sto Obama-administrasjonen klar på oppløpssiden for forhandlinger i og rundt Syria. Løpet var lagt både for opposisjonen og Assad-regimet. For første gang i løpet av krigen i Syria kom opposisjonen frem til en omforent politisk plattform for forhandlinger i september 2016. Assad på sin side var under betydelig press fra Sikkerhetsrådet. Grepet strammet seg om begge hovedpartene i Syria.

Kurdiske syrere var jokeren. Sommeren 2016 endret Tyrkia sine allianser, og nærmet seg Russland. Tyrkias nye forhold til Russland tillot Erdoğan å gå inn i Syria med militære styrker for å kontrollere situasjonen på bakken i syrisk Kurdistan, Rojava. Tyrkias endrede prioriteringer forseglet den tyrkisk støttede opposisjonens grep om Syrias største by, og Aleppo falt. Tyrkias militære inntreden økte også motsetningene mellom Tyrkia og Iran utover høsten, noe som materialiserte seg på foruroligende vis på bakken særlig rundt Mosul. Men Tyrkia klarte å i det store og hele å stenge syriske kurdere ute fra forhandlingene om Syria.

Amerikanernes planer hadde gått i ball alt i september med et tilspisset forhold mellom Washington og Moskva. Da Trump vant valget med en Midtøsten-agenda ulik noe man har sett før, skrudde Obama-administrasjonen over på lavbluss i Midtøsten. Russland tok over stafettpinnen. Da 2017 kom, hadde Russland stjålet hele prosessen rundt Syria. Putin og Lavrov kunne profittere på årevis med vestlig, tyrkisk og saudiarabisk forarbeid blant opposisjonens grupperinger. Russland hadde dertil et fast grep om Assad, og hadde gjort sitt eget forarbeid blant regionens kamphaner. Russlands seier i Syria var ikke bare militær. Den var også diplomatisk. Når FNs Geneve-spor starter denne uken, kan Russland nærmest levere det hele på et fat. Pragmatisme om Syria ovenfor Russland i 2017 innebærer at Russland dikterer.

Men ett vesentlig kort mangler i Russlands kabal. Araberstatene glimrer med sitt fravær i Russlands prosess. Iran var svært høylytt i sitt krav om at Saudi Arabia skulle holdes på avstand i Astana. Araberstatene på sin side har ventet på nye kluter i Det hvite hus. Lenge. Her er det ikke amerikansk ettergivenhet for Russlands diktat man venter på.

Skal Trump få lagt Syria i bero, må araberne med på handelen. Men da kan altså ikke Russland få det Putin ønsker. Det klamme favntaket til Saudi Arabias Kong Salman er med på å diktere Trumps handlingsrom i de mange borgerkrigene som rir araberverdenen. ”Pragmatiske løsninger” med Russland i Midtøsten kan fort vise seg å bli uaktuelle.

Russisk flørting med Egypt høsten 2016 ble tatt ille opp i Riyadh, ikke minst da spørsmål om permanente russiske flybaser på egyptisk jord kom opp. Saudi Arabia mobiliserte alle tenkelige virkemidler, inkludert en dårlig fordekt trussel om å ”slippe Egypt”. Russlands pågående forsøk på å etablere en militærbase i Haftar-kontrollert Libya har også blitt møtt med brumming i araberland og i vestlige hovedsteder. Hva ”pragmatiske løsninger” med Russland i og rundt Middelhavet i 2017 skal bestå i er høyst uklart.

Kamp mot IS

Trumps team har fått 30 dager på å spa opp en ny og bedre strategi i kampen mot Den islamske staten, IS. I mellomtiden har Trump altså innført full innreisestopp til USA fra syv muslimske land. Rudy Giuliani påstår å ha hjulpet Trump med å finne en ”lovlig måte” å stenge grensene til disse landene, og hevder at utvalget av land handlet om hvilke land som var ”generelt farlige”. Det stemmer jo for land som Syria, Irak, Yemen, Libya og Somalia, som har det felles at USA har bombet dem i løpet av det siste året. I følge en undersøkelse av Council on Foreign Relations, slapp USA i overkant av 26 000 bomber i 2016. De falt på følgende land: Syria (12 192), Irak (12 095), Libya (496), Jemen (35) og Somalia (14).[1] Dette er land som både har en uoversiktlig situasjon og som stedvis har høy infiltrasjon av IS. Trump administrasjonen har altså innført innreisestopp fra fem av syv muslimske land som USA har bombet i løpet av det siste året (unntaket er Afghanistan og Pakistan, som av uklare grunner befinner seg i en annen kategori).

Utfordringen for Trumps kamp mot IS er at innreiseforbudet rammer styresmaktene nettopp i de land hvor IS er mest aktive (Syria, Irak, Yemen, Libya, og Somalia). Gjensidighetsprinsippet lever i beste velgående i diplomatiet, og har medført full innreisestopp for amerikanere til blant annet Iran og Irak. Den alternative anti-terror alliansen i Midtøsten, den såkalte 4+1 alliansen, består av Russland, Iran, Irak, Syria og Hizbullah. Alle landene i Midtøsten på denne aksen er nå frosset ut av Trump.

De sunni-arabiske Gulf-monarkiene er på sin side er ikke rammet av Trump administrasjonens ”muslim-forbud”. I følge den samme Rudy Giuliani, som altså var borgermester i New York da to fly med terrorister primært fra Saudi Arabia fløy inn i tvillingtårnene i 2001, har Saudi Arabia nå ”blitt et helt annerledes land enn det var for 15 år siden”. Følgelig er Saudi Arabia helt uaktuell som kandidat for listen over ”farlige land”.

Hvordan Trump skal sette i gang en effektiv kamp mot IS når han starter med full frys i forhold til myndighetene i landene hvor IS er mest aktiv, er et mysterium.

Sterk og klar mot Iran

Trump har trumfet sammen et sikkerhetspolitisk team som har Iran i kikkerten. Sikkerhetsrådgiver Michael Flynn har en notorisk anti-iransk holdning. Det samme har visesikkerhetsrådgiver Kathleen Troia McFarland. Den nye forsvarsministeren, James Mattis er en ”marine”, og har aldri glemt hva Iran angivelig gjorde mot 220 US Marines i Beirut i 1983. Det er et direkte Iran-fiendtlig lag Trump har samlet rundt seg.

Og om det ”muslimske innreiseforbudet” tar lett på store araberstater, kan ikke det samme sies om Iran. Landene på listen med innreiseforbud er altså Iran selv, land som Iran har direkte militære allianser med (Irak og Syria), land med regimer som Iran har et nært politisk forhold til (Sudan) eller hvor Iran – i hvert fall i følge den nye amerikanske forsvarsministeren Mattis – støtter en opprørsbevegelse som har kontroll over hovedstaden (Jemen).

De arabiske Gulflandene har fulgt opp med å applaudere forbudet (som Emiratene, altså Saudi Arabias forlengede arm), innføre innreiseforbud fra de samme landene (som Kuwait), eller for øvrig sitte musestille i båten. Hva Trump-administrasjonen har ment med forbudet, og hvordan forbudet oppfattes i Midtøsten, er ikke nødvendigvis det samme. USA, Australia, Storbritannia og Frankrike holdt en felles marineøvelse i den persiske Gulfen som involverte 17 krigsskip forrige uke. Samtidig skjøt Iran opp en ballistisk rakett, hvorpå Trump administrasjonen var raskt på pletten med en streng advarsel til Iran. I en slik sammenheng vil innreiseforbudet leses som ledd i en isolering av Iran.

Kampen mot Iran tiltar. Men dermed svekkes altså både kampen mot IS og muligheter for ”pragmatiske løsninger” med Russland. I det minste i den alminnelige forståelsen av ordet.

Uforbeholden støtte til Israel

Donald Trump har signalisert at det nå endelig har kommet en administrasjon i Det hvite hus som ser Israels side av saken. Nye grensedragninger i tråd med Israels sikkerhetsbehov, og annerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad skulle sette ”Israel først” i Midtøsten. Men allerede før en måned er omme er pipen i Washington i ferd med å endre lyd. Jerusalem er satt på hold, og Trump-administrasjonen setter nå foten ned for nye israelske bosettinger. Et USA som er avhengig av velvilje hos Saudi Arabia og Egypt for å forvalte amerikanske interesser i regionen kan aldri ta for klart parti med Israel. Sikkerhetsrådets vedtak for Palestina lillejulaften i 2016 satte en tydelig stopper for Netanyahu og Trumps handlefrihet i å definere Israels grenser i årene som kommer. Et USA som trenger Sikkerhetsrådet både i kampen mot Iran og i kampen mot IS, kan ikke legge seg ut med Rådet over tema med høy symbolverdi men lav reell interesse for USA. Som Obama-administrasjonen og Bush Jr. før ham erfarte gjentatte ganger, står Trump nå ovenfor den ubønnhørlige realitet at israelske interesser i noen henseender er direkte motstridende med amerikanske interesser i Midtøsten. Hva Donald Trump vil prioritere når valget står mellom ”Amerika først” og ”Israel først” bør ikke overraske noen.

Cecilie Hellestveit er fredsforsker med lang fartstid fra forskningsinstitusjoner i inn- og utland, og har en juridisk doktorgrad om folkerett og borgerkriger.