I Oslo, på vei mot Vilnius
Onsdag og torsdag denne uken møttes NATOs utenriksministre til uformelt møte i Oslo. Sammen med forsvarsministernes møte den 15.-16. juni i Brussel, legger utenriksministermøtet grunnlaget for toppmøtet som finner sted i Vilnius den 11.-12. juli.
Ifølge medieprogrammet som er tilgjengelig på NATOs hjemmesider, fant selve møtet sted torsdag morgen og var relativt kort – fra 09:30 til omlag 12:00. Møtet var det første NATO-ministermøtet i Norge siden 2007, da NATOs utenriksministre møttes den 26.-27. april i Oslo for å diskutere Afghanistan og missilforsvar. Også Russlands utenriksminister Sergei Lavrov var i Oslo i 2007, for å delta på et uformelt møte i NATO-Russland-rådet. Lavrov brukte møtet til å annonsere at Russland ville sette på pause sin etterlevelse av CFE-avtalen, avtalen om konvensjonelle styrker i Europa som ble undertegnet i 1990. Mye har skjedd siden.
Uformelt
Møtet i Oslo var uformelt. I dette ligger det at ministerne ikke skulle fatte formelle og konkrete beslutninger, men heller få anledning til å diskutere. Tradisjonelt har det årlig vært to utenriksministermøter i NATO – et på våren og et mot slutten av året. Forsvarsministerne møtes tre ganger – tidlig på året, på sommeren og på høsten.
Frem til 2010 var ett av de årlige utenriksministermøtene og ett til to av forsvarsministermøtene uformelle. Under lederskapet til den handlekraftige, og tidvis kontroversielle generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, besluttet NATO-landene å gjøre alle møter formelle – altså at de kunne behandle og beslutte saker på alle møter.
I november 2019 ga Frankrikes president Emmanuel Macro et intervju til tidsskriftet The Economist. Her advarte han om at NATO holdt på å bli hjernedødt. Mye skjedde på militær side i NATO, men de politiske diskusjonene uteble – og med Donald Trump i Det hvite hus kunne man ifølge Macron ikke stole på USA, slik Trump hadde vist med sin plutselige beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av Syria måneden før.
Macrons uttalelse bidro til å sparke i gang det som etter hvert fikk navnet NATO 2030. Kort fortalt var det en prosess generalsekretær Stoltenberg tok lederskap for, som endte opp i en rekke beslutninger på toppmøtet i Brussel den 14. juni 2021. Av de ni «nøkkelbeslutningene» NATO-lederne tok, var den første å fordype de politiske konsultasjonene i alliansen blant annet ved å holde et ekstra utenriksministermøte hvert år.
Det første av de nye, ekstra møtene, der tradisjonen med uformelle møter ble gjeninnført, ble holdt i Berlin den 14.-15. mai 2022. Møtet i Oslo var det andre.
Hovedsaker
I sin pressekonferanse etter avslutningen av Oslo-møtet fortale Stoltenberg om hva ministerne hadde diskutert (se vedlagt lenke til opptak under). De hadde hatt gode og konstruktive diskusjoner om alliansens ambisiøse agenda frem mot Vilnius-toppmøtet. Toppmøtet vil bringe beslutninger om ytterligere å styrke alliansens avskrekking- og forsvarsevne, styrke forpliktelsen om å investere i forsvar slik at 2 % av brutto nasjonalprodukt ikke er noe landene skal strekke seg mot, men et minimum, samt å videreutvikle alliansens samarbeid med partnerne «in the Indo-Pacific» – i Asia-Stillehavsregionen.
Sluttføring av medlemskapsprosessen for Sverige var et annet tema både Stoltenberg, Anniken Huitfeldt, USAs utenriksminister Anthony Blinken og de fleste av utenriksministerne som uttalte seg før møtet begynte, vektla. Presset særlig på Tyrkia, men også Ungarn, er høyt. Tyrkias utenriksminister deltok ikke i Oslo, men som Sveriges utenriksminister Tobias Billström sa i Rådhuset, er et viktig neste steg et møte i det som kalles Permanent Joint Mechanism senere i juni. «Mekanismen» er en serie møter mellom Finland, Sverige og Tyrkia, med Stoltenbergs stab som tilrettelegger og trolig mekler, som ble etablert på Madrid-toppmøtet i juni 2022. Hensikten er å følge opp den trilaterale ‘avtalen’ landenes utenriksministre undertegnet i Madrid.
I sin pressekonferanse nevnte Blinken at utenriksministerne også hadde diskutert den alvorlige situasjonen i Kosovo, der italienske og ungarske soldater i NATO-styrken KFOR nylig ble skadet i opptøyer.
Ukraina
Den klart viktigste saken på møtet i Oslo var imidlertid Ukraina. Stoltenberg var på Atlanterhavskomiteens seminar i Gamle Logen den 31. mai åpen om at det er delte meninger blant allierte om hvilke politiske signaler alliansen skal gi om Ukrainas medlemskapsambisjoner (se vedlagt lenke til opptak under). Alle er enige om at beslutningen fra 2008 om at Ukraina (og Georgia) kan bli NATO-medlemmer står ved lag, men uenige om hva NATO i Vilnius skal tilby Ukraina ut over dette.
De delte meningene var tydelig i kommentarene utenriksministerne ga før møtet. Estlands Margus Tsahkna var tydelig på at Ukraina må gis «a clear path» – en tydelig vei – mot medlemskap, Canadas Mélanie Joly sa Canada har en «strong position» i spørsmålet, Finlands Pekka Haavisto ønsket «a credible path», mens Litauens Gabrelius Landsbergis vektla at etter 14 år var det nå på tide å gi Ukraina «a very specific, very concrete answer» til hvordan landet kan bevege seg nærmere NATO og en dag bli medlem. Andre var mindre tydelige. Verken Storbritannias James Cleverly eller Norges Huitfeldt tilkjennega noen tydelige standpunkter.
Ifølge omtale i media har Tyskland og USA vært landene som har holdt mest igjen i spørsmålet om konkrete politiske forpliktelser til Ukraina. Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock var da også forsiktig i sine kommentarer før Oslo-møtet. Hun vektla at NATOs dør er åpen, men at det er klart at medlemskap ikke er aktuelt så lenge krigen varer. Også Anthony Blinken understreket at USA står ved alliansens "åpen-dør-policy" og beslutningen i Bukarest, men vektla både i sine kommentarer sammen med Stoltenberg før møtet og på sin pressekonferanse etter, at det viktigste nå er den praktiske støtten til Ukrainas forsvarskamp.
I tillegg er Ungarn et usikkert kort også i spørsmålet om ukrainsk medlemskap. Ungarn har lenge blokkerte samarbeid med Ukraina grunnet Budapests misnøye med den ungarske minoritetens rettigheter i Ukraina.
Både Stoltenberg og Blinken la i sine pressekonferanser vekt på at de er overbeviste om at NATO i Vilnius vil enes om en «robust pakke» med politisk og praktisk støtte til Ukraina. Stoltenberg antydet i sin pressekonferanse at denne pakken vil inkludere omfattende, flerårig støtte for blant annet å hjelpe Ukraina omstille seg til NATO-standarder. Ifølge media har Stoltenberg oppfordret de allierte til å øke alliansens støttefond for Ukraina, Comprehensive Assistance Package for Ukraine (CAP), til 500 millioner euro.
CAP ble opprettet på toppmøtet i Warszawa i 2016, men trappet kraftig opp etter den russiske invasjonen i 2022. Norge er en av de største bidragsyterne med blant annet et bidrag på 300 millioner kroner i november 2022. En rekke NATO-land, men også partnere som Japan, har bidratt til fondet som finansierer kun ikke-dødelig støtte. USA har tatt ansvaret for å koordinere våpenstøtten til Ukraina, noe landet gjør gjennom Defence Contact Group, også kalt Ramstein-gruppen eller -formatet etter navnet på den amerikanske flybasen i Tyskland der møtene ofte har funnet sted.
Stoltenberg fortalte også at utenriksministerne i Oslo diskuterte å oppgradere NATO-Ukraina-kommisjonen som ble etablert i 1997, til et NATO-Ukraina-råd. Dette vil være et betydningsfullt steg ifølge Stoltenberg, og vil etablere et forum der NATO-landene og Ukraina vil sitte ved bordet som likeverdige («as equals»). Hva som konkret ligger i dette ut over navneendringen, er ikke offentlig kjent, men flere høynivåmøter fremstår som en åpenbar mulighet. Symbolikken i at Ukraina får et råd for samarbeid, slik Russland har hatt i NATO-Russland-rådet som ble etablert i 2002, er kanskje også viktig.
Var det verdt det?
Ifølge revidert nasjonalbudsjett for 2023 har regjeringen satt av totalt nesten 200 millioner til gjennomføringen av utenriksministermøtet. Foruten sikkerhet gikk pengene til blant annet etableringen av pressesenteret, transport og hotellkostnader.
Noen vil kanskje spørre seg om det var verdt å bruke så mye på å arrangere et møte. Hva om man heller brukte de 200 millionene på å støtte Ukraina?
Utenriksdepartementet forsvarer beslutningen på denne måten:
«Ved å arrangere dette møtet viser vi at vi tar et ansvar for å drive alliansen fremover. Vi kan ikke være gratispassasjer i en allianse som er bærebjelken for Norges sikkerhet.»
Det er liten tvil om at det å ta kostnaden og arbeidet med å organisere minister- og toppmøter er en del av byrdefordelingen i NATO. Samtidig er det også en mulighet for å vise seg frem og trekke oppmerksomhet mot sine synspunkter og interesser.
Anniken Huitfeldt brukte anledningen som vert nettopp til det, blant annet ved i sin innledning i Rådhuset før starten på møtet å vektlegge betydning av norsk militær tilstedeværelse i nord for å følge Russland og til havs for å beskytte olje- og gassinstallasjoner (se vedlagt lenke til opptak under).
Utenriksministernes besøk i Oslo gir også en gylden mulighet til å ha bilaterale samtaler, der også andre tema kan tas opp. Anthony Blinkens møter med både statsminister Støre og utenriksminister Huitfeldt var særlig viktige slik sett. For noen var kanskje følgende varme ord fra Blinken verdt prislappen alene: «this was an opportunity to compare notes and to say thank you. Thank you for a partnership that for us is quite simply invaluable.»
For å bruke et godt, om snart kanskje politisk ukorrekt uttrykk: Det koster å være kar.