Ingen kjærlighet mellom Kina og Nord-Korea

Nord-Koreas isolasjon vitner om et land uten mange venner. Det er vanskelig å forstå hvorfor et land skulle ha noen interesse av et vennskap med Kim Jong-un sitt krigshissende, økonomisk svake og politisk fordømte diktatur. Nord-Korea har lite å tilby sine venner, men krever mye til gjengjeld. Kina ses på som Nord-Koreas nærmeste venn og livsåre. Ordet vennskap er misvisende, for forholdet er hverken godt eller bygd på affeksjon.

Til nylig har det vært gjensidig fruktbart både økonomisk og politisk å være forbundsfeller, men dagens Nord-Korea frastøter selv den mest pragmatiske partner. Kina har vendt sine store ambisjoner utad mot verdensscenen og ønsker seg helst fri for assosiasjon til dramaet Nord-Korea skaper. Å støtte bakvendtlandet har begynt å koste. I takt med stadig sterkere provokasjon fra Pyongyang blir Kina holdt ansvarlig for å holde Kim Jong-un i tøylene. Hvis dette er et vennskap kan vi være sikre på at Kina leter etter veien ut.

Hvorfor skulle det være vanskelig? Hvilket grep har Nord-Korea på støtten fra Beijing? Stol på at Kina ikke har noen kjærlighet når det kommer til Nord-Korea. Her finnes ikke noe Stockholm-syndrom for sin kidnapper i Pyongyang. At forholdet mellom landene er nært og har vært gunstig er på det rene. Kinesisk støtte, både over og under bordet, holder kunstig liv i en utfrosset stat som ville kollapset innen kort tid hvis Beijing vendte ryggen. Over åtti prosent av nordkoreansk eksport og import er handel med Kina. Over halvparten av all kinesisk bistand går rett til Pyongyang.

Båndene strekker seg lengre enn økonomisk avhengighet og treffer nasjonale identiteter. Kina kom Nord til unnsetning under Korea-krigen med over en million kinesiske soldater og led store tap i felles kamp mot amerikansk verdensdominans. Kina står ennå for Nord-Korea sin eneste forsvarspakt, i disse dager en lite lovende avtale å være part til. Ikke urimelig kreves det at Kina utøver sin unike posisjon til å oppnå en form for fredelig forlik. President Trump forventer at Kina “løser” Nord-Korea, hvis ikke skal han visstnok slå til selv med ild og vrede.

Det Kina ønsker seg av Nord-Korea er stabilitet og status quo. Det har lenge vært nyttig for Kina å la Vesten ha Kim-diktaturet som sin antagonist i Øst-Asia. Å opprettholde fiendtligheten på et passe høyt nivå har latt Kina selv nyte et gunstig spillerom. Man tar seg bedre ut med en fæl nabo, og amerikansk militærinnsats har vært holdt på forutsigbar armlengde fra kinesisk territorium. Nå kan ikke Kina lengre dra nytte av Nord-Koreas trassighet. Den siste tids kraftige opprustning, skarpere krigsretorikk og bevisst provokasjon setter det gunstige klientforholdet mellom landene i fare ettersom verdenssamfunnet spisser sine sanksjoner mot Pyongyang.

Kina i 2018 ønsker å fremstå som en konstruktiv og ansvarlig partner på den globale scenen og kan derfor ikke stå utenfor verdenssamfunnet sine fordømmelser og reaksjoner. Å være Nord-Korea sin garantist er ingen holdbar situasjon. President Xi Jinping er trolig like lei av Kim sitt fiendtlige militærdiktatur som resten av verden, selv om Kina godt kan forstå det historiske ønsket om å stå imot amerikansk hegemoni. Nord-Korea står i veien for Kinas større ambisjoner. Hvis Xi nå skulle ønske at problemet bare forsvant, er det likevel ikke så enkelt å bare la Nord-Korea falle. Selv med dagens økte spenning er det ennå i Kinas interesse å forhindre at staten bryter sammen. Det ville vært et økonomisk tap å miste det positive handelsforholdet, men det hadde supermakten Kina naturligvis tålt. Allerede januar 2018 var Kinas handel med Nord-Korea bare halvparten av hva det var ett år tidligere.

Tapet av Nord-Korea som en sfære dominert av kinesisk innflytelse og som en antagonist til USA er nok tyngre å bære. Forsvarspakten setter Kina i en tapende situasjon. Hvem ville oppriktig talt forsvart Nord-Korea med militærmakt? Den politiske og faktiske kostnaden ville vært enorm. Samtidig tapes ansikts når det blottlegges at Kina ikke vil eller ikke klarer å stille opp for sine traktatpartnere. Frykten for atomkrig er dessuten like reell for Kina, som tross alt bor tett på nedslagsfeltet og selv er et mulig offer for uforutsigbare Kim Jong-un sine missiler, vennskap eller ei.

Uavhengig av krigføring risikerer Kina en tilstrømning av millioner av flyktninger hvis naboen kollapser. Er det et tegn på alvoret i bekymringene at Kina den siste tiden har forsterket sine egne grenser mot Nord-Korea? Kina sitter i en skvis som tilsier at de vil gjøre sitt ytterste for å sørge for en fredelig løsning med Nord-Korea. Det planlagte møtet i vår mellom Trump og Kim er blitt varmt tatt imot i Beijing. President Xi Jinping har lenge fremmet at USA skal sette seg ned rundt bordet med Nord-Korea, og er glad for å se at dette nå skjer. Utfallet kan ingen spå, men Kina er innstilte på at status quo ikke lenger er mulig.

Anbefalt videre lesning:

Eleanor Albert (2018). "Understanding the China-North-Korea relationship," Council on Foreign Relations.

Øystein Tunsjø (2018). "China’s rise and strategic adjustments in Asia and Europe," Institutt for forsvarsstudier.

Stein Tønneson (2017). "Why a war with North Korea is unlikely," Peace Research Institute Oslo.

Morten Iversen (2017). "Kina forbereder seg på flytkningkrise fra Nord-Korea," Dagens Næringsliv.

​Anders G. Haugseth har mastergrad i sikkerhetspolitikk og er president av YATA Norge, et nettverk for unge i alderen 18 til 35 år som er interessert i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. YATA har lokallag i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø. Medlemskap er gratis gjennom www.yata.no og gir deg mulighet til å delta i faglige og sosiale arrangementer. YATA arrangerer sikkerhetskonferansen NorSec 7. april i Oslo hvor årets tema er Kinas fremvekst som en global supermakt og betydningen for europeisk politikk.