Ingen vei utenom Kina-politikk i NATO

Så er det atter toppmøte i NATO, denne gangen uten trumpete kommentarer. Media har mindre å skrive om og det hele vil foregå uten de store kontroverser. Man vil vedta at NATO igjen skal utarbeide et såkalt strategisk konsept, altså en strategi for organisasjonen som angir prioriteringer og retning. Den forrige fra 2010 er temmelig utdatert, men under Trumps presidentskap våget man ikke starte dette arbeidet. Da var det best å sitte stille i båten.

Man vil også diskutere avslutningen av det 20 år lange engasjementet i Afghanistan. Dette er i realiteten en såkalt COIN-operasjon hvor man bekjemper en gerilja. Da trengs uendelighet i tidsperspektivet, noe ingen vestlig styrke kan ha; det trengs et realistisk mål, noe ISAF ikke hadde med sin utopiske ide om å skape demokrati i et land på kort tid, og det trengs en strategi hvor bistand integreres helt med militært virkemidler, noe land som Norge torpederte da bistandsindustrien ikke ville assosieres med de grønnkledte. Kort sagt var ISAF dømt til å mislykkes med sin mangel på politisk strategi (klar og realistisk målsetting) og militærstrategi (manglende integrasjon av militære og sivile virkemidler). Mens den amerikanske anti-terroroperasjonen Enduring Freedom stort sett var vellykket i å svekke Al-Qaida, var NATOs operasjon stort sett mislykket. Dette må være et stort tankekors for alliansen. Det skyldes ikke NATO som sådan, men medlemslandenes uvilje mot å satse nok på å lykkes. Mange var rett og slett med for å vise flagget i en overfladisk solidaritet med USA.

Det blir nok lenge til NATO er med i en slik operasjon igjen; men det betyr ikke at ‘out-of-area’ er slutt. Tvert om kan vi regne med at NATO kommer i nye operasjoner ute på steder ingen ønsker seg eller har planlagt. Ingen hadde tenkt seg 20 år i Afghanistan eller en regimeendring i Libya. Men slik ble det.

Det er derfor en angstbitersk og uinteressant reaksjon når Erna Solberg advarer NATO mot å engasjere seg globalt. Man forstår at hun ønsker seg et NATO som bare er i Europa og som avskrekker Russland og helst ikke er med i noen operasjoner utenfor regionen, og som i tillegg ikke anser Kina som et sikkerhetspolitisk problem. Men alt dette er urealistisk ønsketenkning. Kina er allerede den makten som utfordrer vestens verdier og vestens stilling, akkurat som Russland gjør – men med den forskjell at Russland er så veldig mye mindre farlig på lengre sikt. Kina, derimot, har penger og makt, og omsetter sine penger i kuler og krutt. Kinas marine er nå verdens største i antall skip. Det sier oss svært mye. Infrastrukturprosjektet Den Nye Silkeveien betyr fysisk maktmulighet langt inn i Europa. Kina bygger jernbane over Balkan gjennom Ungarn, universitet i Budapest og kontrollerer Pireaus havn. Landet straffer tilhengere av demokrati i Hong Kong og underminerer vestlige verdier overalt det er mulig. Jens Stoltenberg har derfor helt rett i å peke på at makt som dette som motarbeider NATO og vestens grunnverdier ikke kan ignoreres.

Solbergs reaksjon er derfor skuffende. Står ikke Norge for disse samme verdiene? Tror man at Norge kan ha en handelsavtale med Kina nå som EU har måttet skrote sin pga. menneskerettighetsbrudd? USAs engasjement i Asia, som også selvsagt er militært, handler om Kinas revisjonisme. Norge og andre europeiske land kan ikke dukke unna denne utfordringen fordi den er ubehagelig og ubeleilig.

«Hvor mye hærstyrker bør jeg planlegge for i Asia?» spurte Lord Peter Wall, tidligere britisk hærsjef under en lunsj i Oxford i 2013. Jeg husker at jeg ble overrasket, og tenkte, ha, slik er det å være strategisk innrettet. Selvsagt vil det komme amerikanske forespørsler om troppebidrag til operasjoner i Asia. Allerede nå er det nye britiske hangarskipet HMS Queen Elisabeth II på vei til Sør-Kina-havet, sammen med en flåtegruppe av mange NATO-lands skip. Man skal demonstrere makt bak havrettens kronjuvel; den frie ferdsel i internasjonale farvann. Kina kan ikke ta seg til rette i Sør-Kina-havet, er underteksten. Dette angår Norge i like stor grad som det angår britene. Og er et eksempel på hvorfor NATO må ta stilling til hovedsakene i internasjonal politikk.

Strategi handler om politikk. Bruk av militærmakt er alltid politisk. Et NATO som dukker unna det som truer verdensfreden og reglene for staters fredelige sameksistens graver sin egen grav. På 90-tallet het det seg at NATO kunne være ‘out of area or out-of-business’. Det samme kan man si nå. Kina er hovedshowet i verden nå; Russland er side-showet.

Norge bør passe seg for å bli akterutseilt i forhold til både realiteter og allierte som USA.

Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk ved Universitet i Oslo (UiO) og professor II ved FHS/Stabsskolen - Seksjon for Militærstrategi og Fellesoperasjoner.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.