IS er ikke overvunnet

Den såkalte islamske stat har tapt som «stat» med territoriell kontroll, men som en internasjonal terrorgruppe kan den være aktiv i flere år framover.

I løpet av 2017 mistet gruppa som for tida kaller seg den islamske staten (IS), nesten all territoriell kontroll i Irak og Syria og blant annet USA, Russland og Irak erklærte at kampen mot gruppa var vunnet.

Det er imidlertid en rekke indikasjoner på at det var noe for tidlig å erklære seier over IS. På sitt høydepunkt i 2014-2015 kontrollerte IS et område som strakk seg over store deler av øst-Syria og vest-Irak. Selv om gruppa i dag kun kontrollerer rundt 1 prosent av dette området, er de fortsatt til stede i enkelte lommer i det som har vært gruppas historiske kjerneområde – de sunniarabiske-dominerte områdene på begge sider av grensa mellom Irak og Syria. Ettersom IS ikke lenger har noe territorium de må stå og forsvare, er det på noen måter vanskeligere å bekjempe det som gjenstår av IS. I stedet for at IS må stå og forsvare et gitt territorium kan de bare forflytte seg til andre områder, hvis det militære presset blir for stort et sted. De er til stede i spredt bebodde områder hvor det er vanskelig for myndighetene å ha kontroll og de skjuler seg i tunnelsystemer gruppa har bygd opp over tid. De skremmer også lokalbefolkningen fra å samarbeide med myndighetene ved å brutalt drepe dem som gjør det.

I august 2018 anslo både Pentagon og FN at IS fortsatt hadde et sted mellom 20-30 000 medlemmer igjen i Irak og Syria. Dette tallet høres i overkant høyt ut, men det er grunn til å anta at de fortsatt har noen tusen medlemmer i sine rekker. For en gruppe som hovedsakelig opptrer som en terrorgruppe er dette et svært høyt tall. Det er også god grunn til å anta at de som fortsatt er igjen i IS er de mest ideologiske motivert og de som har vært mest sikkerhetsbevisste – med andre ord, den harde kjerne, mens det man kanskje kan kalle medgangssupportere har falt fra.

Selv om IS ikke er slått, går utviklingen i riktig retning. For eksempel fastslo FNs avdeling i Irak at november 2018 var den minst dødelige måneden i Irak på seks år med 41 sivile drept som følge av politisk vold. Det var også spesielle historiske årsaker som bidro til at IS kunne bli så sterke – i særdeleshet utviklingen av den blodige konflikten i Syria fra 2011 og framover, og den massive mobiliseringen av fremmedkrigere som denne konflikten forårsaket. Det er derfor lite sannsynlig at IS igjen kan bli så sterke som de var rundt 2014-2015.

Det vil allikevel være grobunn for en ekstrem aktør som IS også i årene framover. Mange av de grunnleggende årsakene til at IS vokste fram vedvarer; svake sentralmyndigheter som er avhengig av etnisk eller sekterisk-baserte militser for å opprettholde kontroll, ofte med koblinger til andre land i regionen.

Kort fortalt er IS en negativ følgeeffekt av mange år med ustabilitet og konflikt, i Irak fra 2003 og i Syria fra 2011. Og man kan si at dette har skapt en «tapt generasjon» blant sunniraraberne – altså den befolkningsgruppe IS rekrutterer fra. Dessverre ser det ut til at denne generasjonen bare har blitt enda mer tapt i løpet av de siste årene. Både på grunn av IS sine herjinger, men også på grunn av offensiven mot IS ligger flere av de sunniarabiske byene bokstavelig talt i ruiner. Lokalbefolkningen klager på at gjenoppbygningen av byene har gått altfor tregt og at det har vært manglende interesse både lokalt og internasjonalt til å bidra økonomisk.

En stor utfordring framover vil også være å reintegrere familiemedlemmene til lokale IS-rekrutter, men som selv ikke har hatt noe med IS å gjøre. Bare i Irak er disse estimert til å utgjøre rundt 100, 000 og flere av disse har opplevd hevnaksjoner rettet mot seg som følge av familiens tilknytning til IS. Enkelte har blitt fordrevet fra sine hjem og internert i ulike leire drevet av myndighetene og ulike militser. Det er grunn til å anta at dette kan gi grobunn for radikalisering.

Selv om IS har blitt slått kraftig tilbake i sitt kjerneområde er IS aktive i andre land, eller «provinser» underlagt IS som gruppa selv omtaler dem. Det har for eksempel vært rapportert en økning i antall fremmedkrigere som har sluttet seg til IS avdeling i Afghanistan. Det er imidlertid en rekke grunner til at det kan være vanskelig for IS å få sterkt fotfeste utenfor sitt kjerneområde i Irak og Syria. En grunn er at Irak er et av de få landene IS opererer hvor de ikke må konkurrere med en (eller flere) rivaliserende grupperinger knyttet til al-Qaida. Lederskapet av IS «sentralt» i Irak og Syria har også vært dominert av irakere, og det er uklart hvor mye kontakt og kommunikasjon det er mellom lederskapet av IS sentralt og de ulike avdelingene som ofte har sine egne lokale interesser og prioriteringer.

De siste par årene har det vært vanskeligere for IS å spre propagandamateriale på internett, ettersom plattformer som Facebook og Twitter slår hardere ned på ekstremistisk materiale. Men via sosiale medier og en rekke krypterte apper oppfordrer fortsatt IS sympatisører til å gjennomføre angrep, spesielt i land som har vært involvert i offensiven mot IS. Som den siste utviklingen i Europa indikerer, er det noen som tar den oppfordringen, også i tilfeller der kontakten med IS har vært minimal.

På grunn av det store volumet medlemmer og fremmedkrigere som har sluttet seg til gruppa i løpet av de siste årene og det store propagandamaterialet IS kan trekke på, er det dessverre god grunn til å anta at IS kan være aktiv som en internasjonal terrorgruppe uten territoriell kontroll flere år framover. Som «stat» med territoriell kontroll har de imidlertid tapt.

Videre lesning:

Truls Hallberg Tønnessen (2014): "En tragedie i tre akter: Framveksten av den islamske staten," Babylon - Norsk tidsskrift for Midtøstenstudier

Truls Hallberg Tønnessen er historiker og seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) med konflikter i Syria og Irak som primære forskningsområder.