Is i rubben

For de fleste, kanskje alle land, handler det å bli tildelt verdens største idrettsarrangement om nasjonal prestisje. Det var derfor en stor skuffelse for det reformorienterte Jiang-regimet at Kinas søknad om sommer-OL ble avslått i 1993. Nærheten til massakrene på Tiananmen-plassen i 1989 spilte nok en rolle, og Jiang mente at USA hadde orkestrert en kampanje mot Kina.

Men i 2001 vant en ny søknad frem, og et storslagent OL ble avviklet på en kompetent måte i Beijing sommer 2008. Som en ekstra bonus bar en mangeårig idrettssatsing i oppkjøringsfasen frukter, slik at Kina for første gang toppet gullmedaljestatistikken.

Arrangementet var riktignok ikke uten politiske problemer. I 2008 var det Tibet som stå øverst på listen over menneskerettighetsbrudd, og protester og oppfordringer til boikott blusset opp mange steder i Europa og USA.

Tiden rundt 2008 markerte et skifte i Kinas rolle i verden. Frem til da hadde landet «ligget lavt og skjult sin styrke inntil tiden var inne», slik doktrinen hadde vært siden Deng Xiaoping erstattet Mao på maktens tinde. Nå ble Kina stadig mer selvhevdende, noe ikke minst naboene i Sør-Kinahavet skulle få merke.

Etter 2008 ble den dominerende oppfatningen i verden at Kina bare ville bli sterkere, og at resten av verden måtte tilpasse seg det. Men i de senere år, fra omkring 2018, har vinden igjen snudd. Kinas bøllete opptreden og nye grove menneskerettighetsbrudd, ikke minst mot uigurene i Xinjiang og i Hongkong, har ført til at Kinas ses som en rival, eller til og med fiende. En rekke meningsmålinger verden over bekrefter dette.

På politisk nivå snudde politikken i USA under Trump, men Biden følger opp, og en tøffere linje overfor Kina er en av de få tingene det er tverrpolitisk enighet om i USA. For EU-landene frister fremdeles handel og investeringer, men også der øker skepsisen, og investeringsavtalen med Kina er lagt på is.

Dette stemningsskiftet preger også OL. Det hardere diktaturet, og særlig undertrykkelsen i Xinjiang og Hongkong fikk bred oppmerksomhet i mediene i flere måneder før OL startet. Orvill Schell skriver i Foreign Affairs: “Xi har arvet dette uløselige dilemmaet: Han vil at resten av verden skal akseptere hans dynamiske versjon av kinesisk autokrati, og samtidig frykte og respektere det».

OL i 2008 var også en personlig suksess for det medlemmet av Politbyrået som hadde fått hovedansvaret for forberedelsene, nemlig Xi Jinping, og bidro til hans stadig høyere profil, som kulminerte med overtakelsen av landets fremste maktposisjoner i 2012. Årets vinter-OL skulle bygge videre på suksessen. Dengs doktrine er nå gravlagt, og fjernet fra partihistorien. Tiden er inne for Kina til å gjeninnta det regimet mener er landets rettmessige plass. Xi Jinping har konsolidert sin makt. Etter Deng skulle lederne bare sitte i ti år, men Xi blir gjenvalgt som president i år.

Det har likevel ikke gått helt som Xi-diktaturet ønsket seg. En ting er at landet ikke er en stor vintersportsnasjon, og på tross av sterk satsning, inkludert hjelp fra Norge, ikke kan regne med å toppe medaljestatistikken denne gangen. Det plukkes riktignok en del medaljer, særlig i mindre profilerte øvelser, som skøyter på kortbane.

Etter at Kina våren 2020 raskt fikk kontroll over covid-pandemien, var håndteringen ment å bli en propagandaseier for regimet, selv om uklarheten omkring virusets opphav henger ved. Et sterkt autoritært regime skulle vise seg overlegent svake demokratier. Dette er fremdeles den kinesiske forståelsen, men omikron gjør det vanskelig å lykkes med å slå pandemien ned, selv for et så autoritært regime. Isteden får vi en seigpining, som i tillegg til å dempe den økonomiske gjenopphentingen, også går ut over OL.

En folkefest ble umulig. Ingen turister får besøke landet, og OL-deltakerne, deres apparat og journalistene er helt avsondret fra resten av samfunnet. For regimet gir det total kontroll, og hindrer enhver politisk markering, men propagandaverdien reduseres også. Selv om bare en håndfull nasjoner har gått til diplomatisk boikott, var ingen representanter for store demokratier til stede under åpningsseremonien. Pandemihåndteringen under OL gjenspeiler diktaturets negative sider, ikke regimets positive resultater, slik Xi hadde håpet for et år eller noen måneder siden.

Denne artikkelen er delvis basert på boken Den nye kalde krigen. USA mot Kina. Signerte eksemplarer kan bestilles direkte fra forfatteren. Se også Snoens presentasjon av boken hos DNAK 17. november 2021.