Italias nye regjering ledet av Giorgia Meloni: post-fascisme eller verdikonservatisme?
Den raske valgsuksessen til partiet Italias brødre (FdI: Fratelli d’Italia) ledet av Giorgia Meloni har tatt flere på sengen.
Få var kjent med den unge kvinnelige politikeren som under Draghi-perioden holdt seg i bakgrunnen, nektet å bli med i samlingsregjeringen ledet av finansmannen fra Brüssel, og satte rolig og sta på opposisjonsbenken med sine beskjedne tropper verdt litt over 4% av stemmene. Men brått nådde partiet som ble dannet så sent som i 2012, 26% oppslutning ved valget i september 2022, og ble landets største. Valgloven sørget også for klart flertallet i parlamentet for høyrekoalisjonen bestående av Italias brødre, Matteo Salvinis Lega og Silvio Berlusconis Forza Italia, de siste to betydelig redimensjonert etter valget. Neste etappe var utnevnelse av Giorgia Meloni til statsminister i en koalisjonsregjering sammen med Lega, Forza Italia og mindre kristendemokratiske allierte.
Det er viktig å peke på noen nye og relevante sider ved denne regjeringen, samtidig som vi ikke må la oss lure av den glamorøse fasaden. Giorgia Meloni er Italias første kvinnelige statsminister. Hun er første kvinne som i italiensk politikk har klart å bryte ned den patriarkalske modellen. Dette er uten tvil positivt. I en situasjon der Venstredemokratene, som i en periode på ti år i flere omganger har sittet med makten, ikke har vært i stand til å fremme en kvinnelig kandidat, er det imponerende at Meloni har fått det til. Hun er en erfaren politiker og en effektiv kommunikator, som kan bevege seg både i palassene og blant folket. Det er dog ikke kjent at hun har vært med på å signere viktige eller samfunnsrelevante lovforslag siden hun har kommet inn i parlamentet i 2006. Hun har derimot vært involvert i flere kontroversielle saker der hun har vist både fundamentalisme og lite toleranse overfor minoriteter. Lenge har marineblokade vært hennes fanesak mot «ulovlig» innvandring. Ikke det at hun ikke skjønner alvoret i spontane migrasjonsbølger skapt av krig og fattigdom, men hun viser en høy grad av kynisme. Marineblokade mot flyktninger er som kjent et umulig tiltak og blir nevnt kun for propagandistiske hensyn overfor velgere som ikke vet bedre.
Det virkelig nye er maktforholdet internt i koalisjonen, som gjør at både Salvini og Berlusconi har måttet ta et skritt tilbake. Videre, kan vi registrere en ideologisk forskyvning enda lenger mot høyre, sammenlignet med Berlusconi-epoken. For første gang siden 1945 blir høyresiden ledet av et parti som ikke skjuler sine tette bånd med en nyfascistisk og postfascistik fortid. Meloni og flere andre partimedlemmer i Fratelli d’Italia var i sin ungdom militante i det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (1946-1994) fra etterkrigstiden, som senere ble omdøpt Alleanza Nazionale (1995-2008). Italias brødre er åpenbart inspirert av denne politiske kulturen og er betydelig mer nasjonalistisk og mindre liberalt enn Silvio Berlusconis parti.
Koalisjonen som nå styrer, er imidlertid den samme som den som styrte Italia i perioden 2008-2011. Silvio Berlusconi ble den gangen avsatt fordi landet var på randen av konkurs og TV-milliardæren var ute av kontroll. Når vi ser på regjeringens sammensetning ser vi at 11 av 22 ministre er de samme som de som satt sammen i den fjerde Berlusconi-regjering i 2008-2011. Visestatsminister og infrastrukturminister er Matteo Salvini, som ble tiltalt for maktmisbruk for hvordan han håndterte innvandringen til Italia da han var innenriksminister i 2019 i den høyrepopulistiske Conte-regjeringen (2018-2019). Selv om det nå er Giorgia Meloni som ser ut til å lede med hard hånd, har vi likevel å gjøre med et team som mislyktes sist gang de satte med makten.
Forhandlingene rundt statsbudsjettet har i de siste ukene vist at denne regjeringen vil følge en stram budsjettpolitikk, lik den Draghi førte, som blant annet innebærer kutt i skole- og helsesektoren. Pensjonene mister en del av sin verdi på grunn av inflasjonen, mens regjeringen har lovet amnesti for små lovbrudd i skatteinnleveringer. Under valgkampanjen hadde Meloni lovet proteksjonistiske tiltak for å beskytte Made in Italy – en politikk som ble presentert med uttrykket «matsuverenitet». Det tok likevel ikke lang tid før virkeligheten avslørte anakronismen i dette programmet i et globalt system der hvert lands produksjon er avhengig av et felles marked, og i en verden der produksjon ikke minst må ta hensyn til både klimaendringer og miljø, samt direktivene fra EU.
Forholdet til EU er på dette tidspunktet holdt på et høflig plan. Meloni, som er kjent for sine eurokritiske uttalelser, har nylig vært i Brüssel for å be om mer penger til å håndtere energikrisen, men kommisjonens president Ursula van der Leyen nektet mer støtte utover den som Italia allerede har fått etter akuttkrisen under pandemien. Landet, som er avhengig av lån fra EU, ligger fortsatt tilbake i implementering av liberaliseringstiltak i visse sektorer.
På andre områder ligger derimot dagens regjering på linje med EUs utenrikspolitikk. Giorgia Meloni kommer fra en politisk kultur preget av atlantisme og støtte til NATO. Til tross for Berlusconis personlige vennskap med Putin, og til tross for dokumenterte forbindelser mellom Salvinis Lega og ultranasjonalistiske kretser i Russland, har Meloni bekreftet regjeringens støtte til Ukraina.
Avslutningsvis kan vi slå fast at denne regjeringen, når det gjelder enkelte spørsmål, for eks. familiepolitikk, abort og homofiles rettigheter, er enda mer verdikonservativ enn tidligere høyreregjeringer ledet av Berlusconi. Meloni er svært opptatt av kvinnenes rolle i samfunnet, men hun er ikke feminist. Tiltakene i statsbudsjettet går i retning av å støtte familier med flere barn eller nybakte foreldre. Regjeringen er imidlertid mer tilbakeholden når det gjelder utvidelse av rettigheter til utsatte grupper i samfunnet som for eks. innvandrere fra fattige ikke-vestlige land, eller homofile.
Giorgia Meloni vil plassere seg selv og sin regjering i en stadig større og innflytelsesrik gruppe av «nasjonalkonservative» – etter deres egen definisjon – europeiske aktører. I begynnelsen av oktober talte hun igjen på partimøtet til det nasjonalkonservative Vox i Spania, denne gangen i roligere toner, men likevel med klart budskap. I forkant av regjeringsdannelse i Italia, sa Meloni at hun gledet seg til å realisere sine politiske ideer gjennom konkret regjeringspolitikk, slik:
«… våre venner fra Tsjekkia og Polen allerede gjør, som jeg håper våre svenske venner snart vil gjøre, slik våre latviske venner vil fortsette å gjøre. Og som jeg håper vil skje i løpet av neste år i Vox.»
Giorgia Meloni velger med andre ord Vox, Sverigedemokratene, Fidez og Lov-og-rettferdighetspartiet som sine nærmeste allierte. Dette er partier som forskere heller vil definere som ytre høyre eller høyreradikale, fordi de står for ekskluderende nasjonalisme, velferdssjåvinisme og klar innvandrerfiendtlighet. Dette gjør det enda mer interessant å følge veien videre for den første kvinnelige statsministeren i Italia.
For videre lesing anbefales: