Joe Bidens valgseier er dårlig nytt for EUs demokratiske bråkmakere

Under et valgkampmøte i oktober var påtroppende president i USA, Joe Biden, krystallklar på hva han mente om den udemokratiske utviklingen i enkelte deler av Europa. Her uttrykte han stor bekymring for fremveksten av totalitære regimer, og brukte EU-landene Polen og Ungarn, sammen med Hviterussland, som eksempler. Videre kom han med et nytt stikk, og hevdet at «vår nåværende president støtter alle kjeltringer i verden».

Det faktum at Biden satt Ungarns statsminister Viktor Orbán og Polens de facto leder, visestatsminister Jaroslaw Kaczynski, i samme bås som Hviterusslands selverklærte president, Aljaksandr Lukasjenka, var en kalddusj for Europas høyrepopulister. I tillegg er det en kraftig advarsel om at USA, fra den dagen Donald Trump ikke lenger sitter i Det ovale kontor, ikke kommer til å tolerere at allierte opererer i demokratiske gråsoner. Det vil være en overdrivelse å hevde at Biden kan bidra direkte til å bremse den demokratiske tilbakegangen i Polen og Ungarn, men det later nå til å være en økende tro om at retorikken USAs president har ført overfor disse to landene de siste fire årene, vil snus på hodet.

USA vil være USA igjen.

Fått en venn i Trump

Før Donald Trump inntok Det hvite hus, var forholdet mellom USA og Ungarn preget av gnisninger. Etter at Orbán i 2010 festet grepet om makten og førte landet inn i det han selv kaller en «illiberal» retning høstet han jevnlig kritikk, og ungarske politikere og tjenestemenn ble pålagt sanksjoner av Obama-administrasjonen. I tillegg unngikk president Obama å ha bilateral kontakt med Ungarn på høyt politisk nivå. At Orbán var den første europeiske statslederen som ga sin støtte til Trump foran presidentvalget i 2016, kom dermed ikke som noen stor overraskelse.

I løpet av Orbáns første år ved makten så det ut til at Ungarn skulle bli et unntaksland i EU. Men i 2015, da Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) vant valget i Polen, begynte polakkene å følge i Orbáns fotspor. EU og menneskerettighetsorganisasjoner har vært dypt bekymret over utviklingen. I Det hvite hus har det vært stille.

Siden Trump tok over roret i USA har han betraktet Orbán og Kaczynski som nære venner. Dette har bidratt til å legitimere den udemokratiske utviklingen i Polen og Ungarn. Orbán har ved gjentatte anledninger de siste årene skrytt offentlig at han har fått USA til å respektere Ungarn, og at dette har medført at landet har blitt en viktig og sentral aktør i Europa. Det samme har Kaczynski sagt om sitt Polen. Videre har Orbán hevdet at USA (dvs. Trump) støtter hans politiske syn og visjoner. At både han og Kaczynski nå mister en viktig støttespiller på den andre siden av Atlanteren er uheldig for den politiske kursen de to har valgt å stake ut. Landet som kommer verst ut av situasjonen, er trolig Polen.

Har Polen satset på en blindvei?

Det har vært interessant å se hvordan ungarere og polakker har fulgt presidentvalget i USA, og hvordan de har reagert i ettertid. Både de som er for, men også imot Orbán og Kaczynski, har hele tiden visst at valgutfallet vil ha vesentlig betydning for de to landenes regjeringer. Vil de kunne fortsette å hamre løs på demokratiet – med aksept fra USA – den dagen høyrepopulismens gudfar er ute av Det hvite hus?

Allerede i september gikk Orbán offentlig ut og sa at en Trump-seier var hans «plan A». Han kom ikke til å ta høyde for noe annet. Men da valgresultatet var klart, var tonen i Budapest mer ambivalent. Mens Orbán gratulerte Biden med en «vellykket kampanje» uttrykte hans kontorsjef, Gergely Gulyas, et håp om at USAs utenrikspolitikk under Biden «ville være bedre enn den forrige», og henviste til den som ble ført under Obama-administrasjonen. Videre påpekte Gulyas at Bidens kampanje hadde mottatt donasjoner fra det som blir omtalt som Orbáns verste fiende – den amerikansk-ungarske filantropen og investoren, George Soros. Dette var «ikke et bra startpunkt».

I Warszawa var PiS-regjeringen langt mer diplomatisk da den gratulerte Biden med valgseieren. På Twitter meldte Polens president Andrzej Duda at «Polen er fast bestemt på å opprettholde et høyt nivå og høy kvalitet på Polen og USAs strategiske partnerskap», slik at de kan «bygge en enda sterkere allianse». Duda har hatt et særdeles godt forhold til Trump, og har blant annet brukt sitt besøk til Det hvite hus for å styrke sin egen presidentkampanje. Gratulasjonen kan derfor tenkes å ha sittet langt inne.

Grunnen til at retorikken fra de to regjeringene var såpass ulik, bunner i at de to landene er forskjellige i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Mens Orbán har spilt ball med Trump, Xi Jinping og Vladimir Putin, har Kaczynski satset alt på Trump. De polske myndighetene kjøper alt sitt forsvarsmateriell fra USA, de avskyr Kreml, og i likhet med Ungarn er de isolert innad i EU. I 2015 valgte imidlertid Polen å styrke båndene sine til Storbritannia, men i det Brexit var et faktum og Trump ble valgt som president, ble fokuset skiftet over til å pleie båndene til USA.

Ifølge den polske journalisten Marcin Zaborowski er det ikke nødvendigvis slik at Polens USA-strategi må skrinlegges den dagen Biden overtar styringen. De strategiske relasjonene mellom de to landene kan forbli sterke – og kanskje sterkere – under en ny administrasjon. Men dette avhenger av hvordan Warszawa kommer til å reagere på en amerikansk president som etter alle solemerker vil være kritisk til saker som hvordan polske myndigheter behandler LHBT-samfunnet, og hvordan de stadig utfordrer rettsstaten. I tillegg oppstår krisene på løpende bånd i Polen om dagen: Polakker har siden oktober tatt til gatene for å protestere mot regjeringens omstridte abortlov, regjeringen sliter med å håndtere koronapandemien, og i EU blir landet stadig kritisert for å undergrave grunnleggende demokratiske prinsipper. På bakgrunn av dette er det derfor nærliggende å anta at PiS-regjeringen kun vil foreta noen justeringer i sitt forhold til USA. De kommer ikke til å risikere å bli stående alene på den internasjonale scenen. Det har de ikke råd til.

Tilbake til normalen?

Et spørsmål mange i Europa har stilt seg de siste ukene, er hvorvidt det politiske klimaet er i ferd med å gå tilbake til en slags normaltilstand. USA kommer ikke lenger til å stille seg bak regjeringer som ønsker å bryte ned EU, og Trump vil ikke kunne legitimere Europas høyrepopulister fra Det hvite hus. I tillegg vil EUs demokratiske bråkmakere se seg nødt til å moderere både sin retorikk og politikk dersom de vil ha et velfungerende forhold til USA. Med dette kan det se ut til at det politiske livet i Europa, i hvert fall for en kort periode, kan gå tilbake til å ligne litt på det vi så i tiden før Trump.

Avslutningsvis er det verdt å nevne at Bidens valgseier ikke er stort mer enn et pust i bakken for EU og resten av Europa. Forholdet mellom USA og EU kommer til å få en ny vår, men problemene som har oppstått de siste årene kommer ikke til å forsvinne over natten. Biden tar over et dypt splittet USA, en dalende økonomi og et iskaldt forhold til Kina. I EU må man få bukt med en rekke interne og eksterne problemer, deriblant Polen og Ungarn, som for tiden nekter å godkjenne Unionens langtidsbudsjett og koronakrisepakke. I tillegg står vi midt oppe i en global pandemi, med en klimakrise bankende på døren. Å håndtere disse utfordringene kommer til å kreve mye av begge parter, men at det nå sendes signaler på tvers av Atlanteren om at man skal forsøke å finne frem til felles løsninger i plenum – og ikke over Twitter – lover veldig godt for det transatlantiske samarbeidet.

Anbefalte videre lesning

For de med interesse for den politiske utviklingen i Øst- og Sentral-Europa:

The Hungarian Spectrum: https://hungarianspectrum.org/
The Visegrad Post: https://visegradpost.com/en/home/

Om Polen og Ungarn, som i disse dager skaper trøbbel for EU ved å legge ned veto mot Unionens langtidsbudsjett og koronakrisepakke:

EU Observer: https://euobserver.com/political/150142
Financial Times: https://www.ft.com/content/2dc0fe0f-6fa4-4473-adf5-e59241dc943a

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.