Kaos er en stige

Den realiteten vi opplever i dag var i forrige uke fiksjon. Pandemien COVID-19 har fått store deler av verdens befolkning til å endre sine hverdagsrutiner drastisk. I Norge har regjeringen innført de mest inngripende tiltak vi har hatt i fredstid, noe de fleste av oss aksepterer når argumentet er å sikre liv og helse. Denne uken ba også Solberg-regjeringen om en rekke fullmakter som vil gjøre det mulig å sette til side et utvalg lover og forskrifter. Hensikten er å kunne innføre regler raskt uten at dette må behandles i Stortinget. Ifølge statsministeren er dette nødvendig fordi behandlingen i Stortinget går for treigt. Uten å overdramatisere det hele, er det ingen tvil om at COVID-19 setter demokratiet vårt på prøve. I USA ble tidligere denne uken demokratenes primærvalg i Ohio utsatt for å hindre virusspredning i de store folkemengdene. Samtidig er det flere delstatsvalg som fortsatt gjennomføres, noe som i praksis vil si å utelate de mest sårbare velgerne fra å avgi sin stemme. Dette kan få ekstra store konsekvenser i denne valgkampen fordi et av de mest omstridte temaene er helsetilbudet som tar vare på nettopp disse velgerne. I en krise kreves det handlekraftige politikere som evner å innføre tiltak raskt. Det oppstår samtidig en voldsom forvirring i befolkningen. Kombinasjonen av disse to faktorene gjør systemet sårbart og enkelt å utnytte.

Midt oppe i verdens korona-kaos skjedde det i forrige uke noe ganske oppsiktsvekkende i vårt naboland Russland. Vladimir Putin, som allerede har rukket å sitte 20 år ved makten, vil nå mest sannsynlig kunne sitte som president på livstid. Ifølge den russiske grunnloven kan ikke en person velges som president for mer enn to perioder, hver på seks år. Dette betyr at når Putins inneværende presidentperiode utløper i 2024, skulle i utgangspunktet nye krefter sluppet til. Putin er ikke fremmed for å endre grunnloven for å gi seg selv mere makt, men det har likevel vært knyttet usikkerhet til hva som vil skje i Russland etter 2024. Spekulasjonene rundt dette skjøt for alvor fart i januar i år, da tidligere president Dmitrij Medvedev uventet trakk seg fra sitt verv som statsminister. Dette ble etterfulgt av at Putin i sin årlige tale om rikets tilstand til den russiske nasjonalforsamlingen, annonserte flere grunnleggende endringer i det russiske maktapparatet. Essensen i disse var at han åpnet opp for å gi den russiske nasjonalforsamlingen mer makt. Betydningene av disse endringene har vært mye diskutert, men det har vært vanskelig å tyde hensikten nøyaktig. Tidligere denne måneden annonserte Putin at han går av som russisk president i 2024, da med begrunnelsen om at han ikke ønsker å tøye loven for å beholde makten. Flere har påpekt at dette er for godt til å være sant.

Forrige uke kom kontrabeskjeden, da Putin nærmest rett ut sa at han kan bli sittende som president frem til 2036. Det hele skjedde på den absurde måten som bare forekommer i autoritære stater. Idéen kom tilsynelatende fra parlamentsmedlemmet og første kvinne i verdensrommet, Valentina Teresjkova, da hun i en tale til nasjonalforsamlingen fremmet et forslag om å endre grunnloven slik at Putin kan velges for flere perioder. Teresjkova la til at hun ikke visste om dette var noe Putin selv ville gå med på, men at hans tyngde ville bidra til stabilitet i samfunnet. Etter at Teresjkova hadde fremmet forslaget tok Putin selv, forsøksvis overrasket, til talerstolen og forklarte hvilke konkrete grep som må gjøres for at en slik grunnlovsendring kan gjennomføres. Det foreslåtte grunnlovstillegget, som vil gjøre det mulig for Putin å velges som president i ytterligere to perioder, må gjennom en folkeavstemning 22. april. Noe som kan anses å være en formalitet.

Med det har Putin i praksis gitt seg selv muligheten til å sitte som president livet ut, mens verden var opptatt med andre ting. Putins styrke har gjennom hele hans presidentkarriere vært at han arbeider best i tåken mens usikkerheten og forvirringen er stor. I «Game of Thrones»-bøkene ble begrepet «kaos er en stige» popularisert: når en krise inntreffer og usikkerheten råder er det noen som ser muligheten til å klatre uoppdaget. Den realiteten vi opplever i dag var i forrige uke fiksjon. For de som plutselig sitter hjemme hele dagen kan det nok virke som om tiden har stoppet opp. Vi må forholde oss til en overveldende mengde ny informasjon på daglig basis, og man når et metningspunkt. Dette vet gamle KGB-agenter, som jobber mest effektivt når andre er i forvirring og frykt.

Forslag til videre lesing:

Anton Troianovski, "A New "Emperor": Russia Girds for 16 More Years of Putin", The New York Times, mars 2020.

Christina Pazzanese, "The Rise of Vladimir Putin", The Harvard Gazzette, desember 2019.

Mark Bennets, "Putin's Russia, 20 years on", Politico, desember 2019.

Sverre Strandhagen, "Putin bruker virusfrykt som nytt våpen", DN, mars 2020.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.