Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Kina: slutten på det økonomiske eventyret?

Camilla Celine Brune, informasjonsrådgiver, DNAK

Kinas president Xi Jingping.

Foto: Palácio do Planalto / Wikimedia Commons (CC BY 2.0)

I løpet av de siste 40 årene har Kina opplevd en økonomisk vekst som mangler sidestykke i historien. Er de nå i ferd med å nå toppen?

Økonomisk vekst = innflytelse

Kina står på listen over NATOs nye fokusområder i det som skal bli alliansens nye strategiske konsept. Med rette. I konkurransen om å være mest innflytelsesrik, både når det gjelder økonomisk suverenitet og militær makt, seiler den stadig mer dominerende supermakten frem som en utfordrer til USA og vestlige verdier. Katalysatoren i Kinas frammarsj på den internasjonale arena de siste fire tiårene har vært deres hurtige og omfattende økonomiske vekst. Hvordan skal Kina kunne fortsette sin frammarsj når veksten i økonomien stopper opp og de må finne nye måter å hevde seg på?

Med en gjennomsnittlig årlig økonomisk vekst på rundt 10% siden landet åpnet opp og iverksatte økonomiske reformer på slutten av 70-tallet, har Kina fått en tyngde som de nå kan omsette i militærmakt og annen innflytelse internasjonalt. Likevel er det mange indikatorer på at Kina har nådd et metningspunkt, sin topp, hva gjelder vekst. Washington og andre bør likevel ikke lene seg tilbake, for både historien og Xi Jinpings oppførsel forteller oss at Kina ikke har tenkt å la seg sakke akterut.

En gjeldsboble og økonomiske reformer

Man har over tid vært bekymret for den økonomiske utviklingen i Kina. I slutten av september var vi vitne til at Kinas nest største boligselskap, Evergrande, sto på kanten av en likviditetskrise som var i ferd med å dytte dem utfor stupet da de ikke klarte å møte betalingsfrister til utenlandske obligasjonseiere. Selskapet har over 300 milliarder dollar i gjeld, som gjør det til det eiendomsselskapet i verden med mest gjeld. Når en slik sværing er i ferd med å knele får det ringvirkninger ikke bare for Kinas økonomi, men også verdensøkonomien. Evergrande er et eksempel på de systemiske og strukturelle utfordringene i kinesisk økonomi, og viser bare toppen av isfjellet.

Xi ser ut til å sette politisk makt og kontroll, over økonomisk vekst. Dette materialiserer seg gjennom reformer og tiltak som fremmer statlig innflytelse og avskjærer private selskaper, som har stått for store deler av den økonomiske veksten de siste tiårene. Flere private selskaper, særlig tech-gigantene, har blitt så store at de konkurrerer med Kommunistpartiet om innflytelse i samfunnet. I fare for å miste kontrollen har staten slått hardt ned på disse aktørene og velstanden skal nå «fordeles» blant alle, i det Xi kaller for «felles velstand». Høres det kjent ut?

Demografisk nedtur og ressursmangel

Resultater av den beryktede ettbarns-politikken begynner å vise sine konturer. Befolkningstallet synker kraftig og Kina vil miste rundt 70 millioner av sin voksne arbeidsstyrke mellom 2020 og 2035. Et tall som bare vil øke frem mot 2050. I tillegg vil de få en økning på 130 millioner pensjonister i samme tidsperiode. Arbeidsstyrken som Kina de seneste tiårene har nytt godt av, er på mange måter bærebjelken i landets økonomi. Derfor vil de demografiske endringene kunne få omfattende økonomiske konsekvenser, kreve betydelige omstillinger og store investeringer i velferd.

I tillegg tømmes landet for ressurser. Mange drikkevannskilder er enten tørket ut eller uegnet som drikkevann grunnet forurensing. Landet er på toppen globalt hva gjelder klimautslipp og står for en fjerdedel av alt utslipp. Belt and Road-initiativet, et enormt infrastrukturprosjekt som blant annet skal finansiere hundrevis av kullkraftverk internasjonalt, vil bare bidra til å øke denne statistikken. Nasjonalt er luftforurensing allerede et stort problem for folkehelsen og miljøet. Videre, har Kina enorme energibehov, som de ikke klarer å dekke selv. Det har høstens energikrise vist. Landet er verdens største nettoimportør av fossil energi. Matsikkerhet er et annet problem. Man har ødelagt så nær som 40% av den dyrkbare jorden grunnet overproduksjon og forurensing. Med andre ord er det mye som ikke går i riktig retning og som må håndteres dersom det økonomiske eventyret skal fortsette.

Forholdet til verden

Det er sjeldent et godt tegn når en supermakt begynner å tape terreng. Vi ser et stadig mer selvhevdende og aggressivt Kina, som ruster opp i Sør-Asia, strekker sine økonomiske armer over hele verden og øver innflytelse på mange ulike arenaer. Den veksten som en gang ble muliggjort ved at USA fremskyndet Kinas vei inn i den kapitalistiske verden, ser nå ut til å snu. Som resultat mister landet tilgang til den verden som en gang muliggjorde dets fremgang. Naboland og andre vestlige makter kommer sammen i felleskap for å kontre Kina. Dette er med på å underbygge påstanden om at Kinas vekst er på hell.

Det er spenninger i Kinas nærområder. Landet ser Taiwan og Hong Kong som del av sitt territorium. Som et resultat tilspisser det seg i Sør-Kina-havet og situasjonen rundt Taiwan er for øyeblikket svært betent. Det kan få store ringvirkninger skulle konflikten bli «varm». Flere andre naboland hevder sin suverenitet. Japan, Singapore, Indonesia og Filipinene, for å nevne noen, ruster opp og står på kravene mot Kina. I tillegg er AUKUS, den trilaterale sikkerhetspakten mellom Australia, Storbritannia og USA, og The Quad (The Quadrilateral Security Dialogue (QSD)) et sikkerhetsforum mellom USA, Australia, Japan og India, eksempler på mobilisering av demokratiske krefter som har en anti-kinesisk agenda.

Revisjonistiske stater blir skumle når de innser at ambisjonene og ressursene ikke stemmer overens. Nå som veksten falmer og Kina ser at sine ambisjoner kan bli vanskelige å nå, kan det få et farlig utfall. Ingen liker å tape ansikt – særlig ikke Xi.

Videre lesning

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.