Knivangrepene i Israel/Palestina i kontekst

Å mene noe som helst om knivangrepene mot israelere og de påfølgende drapene på palestinere de siste ukene er å trå inn i et politisk minefelt. I den opphetede debatten om hvem som har retten på sin side, eller hvem som er slemmest, kan det være lett å tape av syne noen helt fundamentale fakta som faktisk forklarer mye av det som skjer i dag – og la meg med én gang ha sagt at å forklare er noe annet enn å rettferdiggjøre.

Palestinerne i øst-Jerusalem og på Vestbredden vært okkupert siden 1967. Det vil si at siden 1967 har de ikke hatt noen borgerrettigheter overhodet. Istedet har de levd under israelsk militær administrasjon fram til 1994, og etter det under en palestinsk administrasjon som er avhengig av Israel og ikke kan hindre stadige israelske aksjoner på land som teoretisk hører under palestinsk selvstyre. I tillegg har de sett dette landet forsvinne foran øynene på dem på grunn av Israels aggressive bosettingspolitikk, som er i strid med internasjonal lov. Det kreves ikke så mye innlevelsesevne for å skjønne at dette er en uholdbar situasjon for enhver befolkning.

Det er en stor grad av lovmessighet i at grupper som opplever en uholdbar situasjon vil prøve å endre den. Det har palestinerne gjort, med legitime og illegitime midler: ikkevoldelig motstand, geriljakrig og terrorisme. Ingenting har imidlertid ført fram. Hvorfor og hvordan er omdiskuterte spørsmål, og det er ingen tvil om at inkompetent palestinsk politisk ledelse er en viktig forklaringsfaktor. Dette rokker imidlertid ikke ved den grunnleggende asymmetrien enhver palestiner daglig kan erfare: Han eller hun er omgitt av mennesker – israelere – som lever frie liv i et fritt samfunn, mens de samme israelerne aktivt hindrer palestinerne i å nyte det samme. Det er dette som er okkupasjonen, og det er av og til lett å glemme at denne enorme asymmetrien finnes og oppleves hver dag av alle palestinere.

Det er en grunn til at situasjonen har vært ekstra spent i øst-Jerusalem i det siste, og det er ikke bare på grunn av byens religiøse betydning. I øst-Jerusalem, som også er okkupert, har ikke Israel prøvd å skille palestinere fra israelere ved hjelp av murer, gjerder eller andre sperringer, slik de har gjort på Vestbredden. Grunnen er at Israel betrakter hele Jerusalem som en israelsk by og ønsker å «israelisere» den ved å etablere nye jødiske nabolag i øst og langsomt gjøre hele Jerusalem til en jødisk by. Derfor er det flytende grenser mellom øst og vest, og følgelig kan palestinere som bor der bevege seg relativt fritt. Samtidig er livene deres strengt kontrollert: De lever også under okkupasjon og kan stoppes når som helst på gaten, får ikke bygge og bosette seg der de vil, og har et vesentlig dårligere utdanningstilbud og jobbmuligheter enn sine israelske naboer. Kontrasten blir ekstra slående siden palestinere og israelere her bor nærmest oppå hverandre, og følelsen av ikke å ha noen framtid og leve en meningsløs tilværelse er sterk blant skremmende mange unge øst-jerusalemitter.

Det er kombinasjonen av nesten 40 års okkupasjon og ingen utsikter til bedring som i størst grad kan forklare hvorfor palestinske enkeltindivider har gått løs på israelske soldater og sivile med kniv den siste tiden. Hvis vi et øyeblikk legger til side de opphetede moralske og politiske debattene om hvem som har retten på sin side, og nøyer oss med å se nøkternt på fakta, vil vi raskt se at denne ødeleggende dynamikken vil dukke opp igjen og igjen i fremtiden:

Israel sitter med nøkkelen til å løse situasjonen, ganske enkelt fordi Israel vant den militære konflikten i 1967 og i dag er okkupanten. Imidlertid er ikke den nåværende israelske regjeringen villig til å ta nødvendige grep for å avslutte okkupasjonen. Netanyahu har eksplisitt sagt at en tostats-løsning ikke kommer på tale, og Israel er heller ikke villig til å gi palestinerne statsborgerskap i Israel, fordi det vil true landets jødiske karakter. Det er vanskelig å se noen andre alternativer enn at palestinerne skal fortsette å godta at de lever under okkupasjon i overskuelig framtid, og det alternativet kan mange palestinere ikke leve med. Derfor vil motstanden mot den israelske okkupasjonen blusse opp med ujevne mellomrom, noen ganger i legitime former, og andre ganger i illegitime former, som når sivile israelere blir angrepet og drept på gaten. Logikken er like enkel som den er tragisk.

Videre lesning

Det er mange sterke stemmer som uttaler seg om denne konflikten. I media finnes ofte de mest innsiktsfulle kommentarene blant israelere som er lojale mot staten samtidig som de sympatiserer med palestinernes skjebne. Nettmagasinet +972 er et samlingssted for slike stemmer. Se for eksempel denne artikkelen om Jerusalem av Noam Sheizaf.

Jacob Høigilt er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og er med oss som foredragsholder i våre kurs i internasjonal politikk dette året.