Nagorno-Karabakh: fra kald til varm krig

Nagorno-Karabakh-konflikten har ofte blitt omtalt som en «frossen konflikt». Utviklingen de siste to ukene har tydelig vist hvor misvisende en slik betegnelse er. Riktignok har det de siste 26 årene kun har vært sporadiske trefninger langs våpenhvilelinjen som skiller armensk-kontrollerte Nagorno-Karabakh fra resten av Aserbajdsjan, men det har lenge ulmet på begge sider av grensen. Så sent som i juli i år så vi mindre sammenstøt mellom aserbajdsjanske og armenske styrker. Krigshandlingene som brøt ut 27. september representerer likevel en ny omdreining.

Dagens separatistkonflikt oppsto på tampen av sovjetperioden, da den armenske majoritetsbefolkningen i Nagorno-Karabakh, en autonom region innenfor den aserbajdsjanske unionsrepublikken, krevde selvstyre og tillatelse til å slå seg sammen med Armenia. Dette resulterte i en lang og blodig borgerkrig med over 30 000 drepte og om lag 1 million flyktninger og internt fordrevne før Moskva i 1994 fikk forhandlet frem en våpenhvileavtale mellom de krigførende partene.

Siden den gang har Karabakh-armenerne bygget opp et parallelt samfunn med egen president, grunnlov, valg og alle andre attributter vi forbinder med en selvstendig stat – bortsett fra det kanskje viktigste: internasjonal anerkjennelse. Samtidig har Nagorno-Karabakh levd i en tett symbiose med Armenia, som har stilt sikkerhetsgarantier og ytt økonomisk og annen støtte. Sammenvevingen av Armenia og Nagorno-Karabakh har vært til de grader tett at Armenia i to tiår, frem til den såkalte fløyelsrevolusjonen i 2018, var styrt av politikere med bakgrunn fra Nagorno-Karabakh.

Opptrappingen av konflikten har vært under oppseiling en stund. Mens Karabakh-armenerne i stor grad har kunnet leve godt med status quo, er det verre for Baku å forsone seg med at nesten 20 % av Aserbajdsjans territorium befinner seg under Karabakh-armenernes kontroll (sistnevnte kontrollerer i dag også store, tidligere aserbajdsjanskbefolkede områder sør og vest for Nagorno-Karabakh). Et kvart århundre med fredsforhandlinger i regi av OSSE, den såkalte Minsk-prosessen, har ikke ført noe steds hen. Aserbajdsjans president Ilham Alijev har derfor i stadig klarere ordelag forkynt at Baku forbeholder seg retten til å løse konflikten militært. Forhåpningene om at regimeskiftet i Jerevan i 2018 skulle føre til større armensk kompromissvilje ble også raskt gjort til skamme med statsminister Nikol Pashinyans kategoriske uttalelse om at «Artsakh er Armenia, punktum» (Artsakh er det armenske navnet på utbryterrepublikken).

Selv om det relativt jevnlig har vært brudd på våpenhvilen, representerer krigen som nå har blusset opp noe kvalitativt nytt. For første gang siden 1994 bomber aserbajdsjanske styrker separatistenes hovedstad Stepanakert og andre mål langt inne i Nagorno-Karabakh. Det har også kommet stadig flere rapporter om beskytning av mål langt inne på ubestridt aserbajdsjansk og armensk område. Tapstall og militære fremganger på bakken er imidlertid vanskelig å verifisere. Det er begrenset internasjonalt nærvær i regionen, og myndighetene i Jerevan og Baku rapporterer om helt ulik utvikling ved fronten. Det som imidlertid er klart, er at det ikke er snakk om noen lynkrig. Mens Aserbajdsjan har et overtak i luften, biter Karabakh-armenerne fra seg i bakkekrigen. Baku har meldt at man har gjenerobret flere (forlatte) landsbyer langs det sørlige frontavsnittet ned mot grensen til Iran, men dersom frontlinjen beveger seg fra lavlandet opp mot fjellene, vil videre fremrykking være krevende.

Hva er utsikten til en snarlig løsning? Så langt er det Armenia som har vist mest vilje til å returnere til forhandlingsbordet. Dette er ikke bare fordi den aserbajdsjanske hæren har hatt visse fremganger, men også fordi Armenia har mest å tape på en fortsatt krig. Aserbajdsjan har på sin side satt som betingelse at alle armenske styrker skal trekkes ut av Nagorno-Karabakh. Dette er et umulig krav for Jerevan.

Armenias ris bak speilet er å anerkjenne Nagorno-Karabakh som selvstendig stat. En slik handling ville heve terskelen for en fremtidig fredsløsning. Inntil nå har Armenia forhandlet på vegne av Karabakh-armenerne. Dersom Jerevan gjør alvor av truslene, vil både det nåværende forhandlingsformatet og mulighetene for et territorielt kompromiss (de Karabakh-kontrollerte områdene utenfor selve enklaven har blitt sett som et mulig forhandlingskort i spørsmålet om regionens fremtidige status) sannsynligvis forsvinne.

Ved tidligere korsveier har Moskva kunnet øve effektivt press på partene. Armenia er en nær alliert, medlem av Den kollektive sikkerhetspakten og huser en større russisk militærbase i Gjumri, ikke langt fra grensen til Tyrkia. Men Moskva har også tette bånd til Aserbajdsjan, og har forsynt Baku med store mengder våpen. Denne gangen har imidlertid Tyrkia utfordret Russlands rolle som lokal hegemon. Tyrkia er allerede på kollisjonskurs med Russland i Syria og Libya. Nå føyes Nagorno-Karabakh til listen. Erdogan har kommet med ensidig og høylytt støtte til Aserbajdsjan og lovet å bistå «med alle våre midler og hele vårt hjerte».

Erdogan spiller et høyt spill i forsøket på å reposisjonere Tyrkia som regional stormakt. Verken Tyrkia eller Russland synes imidlertid interessert i å snuble inn i en direkte konflikt med hverandre. Det gir håp om at konflikten avgrenses til Aserbajdsjan og Armenia. Men for sivilbefolkningen i Nagorno-Karabakh er det liten trøst å finne i dette.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.