NATOs Afghanistan-exit: ‘Et brutalt dilemma’

NATO står overfor et ‘brutalt dilemma’, sa NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, til pressen i forkant av forsvarsministermøtet 17-18 februar. Målet, sier Stoltenberg, er at Afghanistan aldi igjen skal bli base for terrorangrep mot NATO og dets allierte: ‘Ingen av de allierte vil bli i Afghanistan lenger enn nødvendig, men vi vil ikke trekke oss ut før det er klart’. Han slutter opp om den pågående fredsprossessen mellom representanter for Afghanistan’s regjering og Taliban, men sier samtidig at Talibans intense krigføring er uakseptabel. Dermed indikerte generalsekretæren at NATO ikke vil ha trukket seg ut av Afghanistan innen 1. mai, slik USA har forpliktet seg til overfor Taliban. Ved møtets avslutning den 18 februar gjentok Stoltenberg mye av det han sa i forkant, men måtte også konkludere med at spørsmålet om uttrekking sto åpent, og at de allierte vil fortsette å konsultere og koordinere tett i ukene som kommer.

Den brutale virkeligheten er at NATOs dilemma ikke blir avgjort i Brussel, men i Washington. Slik har det vært hele veien, slik det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget også viste. Og Biden-administrasjonen har knapt pakket ut av flytteeskene. Afghanistan står ikke øverst på agendaen. For å kjøpe tid har har Biden-administrasjonen videreført mandatet til Trumps sjefsforhandler, Zalmay Khalilzad, og sagt at de må gjøre en gjennomgang av avtalen mellom USA og Taliban. Det brutale dilemmaet for Biden er at USA har inngått en avtale med Taliban om at alle internasjonale styrker skal ut innen 1. mai, men at man neppe vil være nærmere en fredsavtale innen den tid. Taliban har gjort det klart at de vil se en forlengelse av nærværet som avtalebrudd, og igjen rette krigføringen mot utenlandske styrker.

Utgangspunktet for alt dette er at USA, under Donald Trump, tross den afghanske regjeringens protester, gikk i direkte forhandlinger med Taliban høsten 2018. Taliban hadde lenge vært klare på at de ikke ville forhandle med marionettene i Kabul, men direkte med okkupasjonsmakten. I slutten av februar 2020 ble avtalen signert i Doha. Kjernen i avtalen er at USA skal sikre at alle internasjonale styrker skal trekkes ut (meget detaljert regulert i avtalen) mot at Taliban garanterer mot Afghanistan blir platform for fremtidige terrorangrep mot USA og dets allierte (løst beskrevet i avtalen). I tillegg legges det til rette for fangeutveksling som skal bygge tillit, fulgt av intra-afghanske forhandlinger. USA står nå med 2500 soldater i landet, NATO har anslagsvis 7500. I tillegg kommer et stor antall fra private kontraktører, som også omfattes av avtalen.

Taliban forpliktet seg ikke til våpenhvile, men til en begrensning av voldutøvelsen (‘Reduction in Violence’). Etter avtaleinngåelsen har krigføring rettet direkte mot de internasjonale vært begrenset, og Talibans store terrorangrep i byene har avtatt. Samtidig har Taliban trappet opp krigføringen mot de afghanske sikkerhetsstyrkene, og har de siste månedene truet regjeringens kontroll over flere av viktige provinshovedsteder. Det foregår en omfattende attentatbølge, rettet mot journalister, sivile samfunnsaktivister, regjeringsansatte og folk innen sikkerhetsapparatet, som Taliban fraskriver seg ansvaret for. Opptrappingen av vold er det stikk motsatte av hva folk flest hadde håpet på nå, og skaper et svært dårlig klima for forhandlingene.

I Washington presenterte Afghanistan Support Group (ASG), en tverrpolitisk gruppe ledet av senator Kelly A. Ayotte, General Joseph S. Dunford og Nancy Lindborg sin rapport en uke før NATO-møtet. Rapporten viser at USA og NATO står overfor et nærmest uløselig dilemma. Samtidig stiller ASG seg bak en forlengelse det internasjonale militære nærværet dersom Taliban ikke innfrir. Gruppen mener at dette er det beste alternativet, selv om Taliban skulle protestere. Rapporten har møtt kraftig kritikk. Uten Talibans aksept så vil dette bety at våpnene igjen fokuserer på internasjonale soldater. Disse er allerede så få at det raskt kan melde seg et behov for å trappe opp. Og Biden har lenge vært klar på at han ikke ønsker store amerikanske styrker i Afghanistan, der tok han til motmæle mot Obama allerede som visepresident i 2009. Det kan peke mot en uttrekking. Hva som så skjer er vanskelig å spå om, men en kan se for intensivert krigføring, fragmentering av Kabul-regjeringen, og at Taliban tar makten helt eller delvis.

Nabolandene ser ut til å forberede seg på det verste (fersk policy brief fra undertegnede her). Taliban har brukt avbrekket i forhandlingene til å reise på turné i nabolaget. Gjennom de siste 10 årene har Taliban gått fra å være en internasjonal paria til å bli tatt imot på høyt nivå i Beijing, Moskva, Tehran og andre steder (i Islamabad har de lenge hatt god tilgang). Gjennom forhandlingene med USA styrket de ytterligere sin internasjonale posisjon. En del av tragedien er at 20 år med internasjonalt diplomati for å fostre samstemthet om Afghanistans fremtid ikke har ført frem. Årsaken er enkel nok: Alle landene i nabolaget er involvert i Afghanistan, men de er det primært utfra eksistensielle bekymringer i sin egen primære region. Selv Pakistan, den tyngst involverte av alle, er primært opptatt at rivalen India. Derfor har USAs spesialutsending tatt for seg nabolandene ett for ett, snarere enn å bygge på de regionale forumene som finnes.

USA er fortsatt part i konflikten, men har også spilt rollen som sjefsforhandler mellom Taliban og regjeringen, med et relativt muskulært diplomati. Partene i konflikten insisterer på at samtalen skal eies og ledes av afghanere, og avviser alle forslag om en nøytral tredjepart. Qatar spiller rollen som vertskap. Spørsmålet er om USA kan og vil videreføre meglerrollen. Det er flere som tilbyr sine tjenester. Ved oppstarten av NATO-møtet kom det et innspill fra Moskva, om at de gjerne bringer partene sammen, men få tror at russerne kan forhandle fred i Afghanistan. Alle land i nabolaget ønsker USA ut, samtidig som de er bekymret for det skjer uten sikkerhetsnett. Nettopp derfor pleier de sine kontaktet og forbereder seg på konfliktene som kan komme.

Tragedien er på mange måter komplett, og NATOs brutale dilemma kan vise seg uløselig. Etter nesten 20 år med omfattende internasjonal innsats i Afghanistan avtegner det seg et neste fullkomment paradoks: I en tidlig fase lå Taliban med brukket rygg og var innstilt på å slutte fred, men ble møtt med våpenmakt. Med Talibans økende oppslutning og militære slagkraft er mulighetene for en forhandlet fred små, men det er nettopp da USA setter alt inn på en forhandlingsløsning.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.