Nordmenns manglende kriseforståelse

Det er krig i Europa. Lidelsene i Ukraina er ubeskrivelige, og man ser ingen snarlig løsning på konflikten. Det russiske autokratiet har vist sitt sanne ansikt, og utryggheten i Europa øker. Likevel synes det som vi i Norge føler oss trygge. Selv om det nå er allment kjent at Forsvaret vårt har store mangler hva angår volum, utholdenhet og slagkraft, virker det ikke som hverken regjering, opposisjon eller det norske folk er nevneverdig bekymret. Kriseforståelsen i Norge synes å være svak, og står i sterk kontrast til alle andre vi liker å sammenligne oss med. Er lærdommene etter 2. verdenskrig allerede glemt? Lærte vi virkelig så lite om viktigheten av å forsvare frihet og demokrati mot autoritære krefter? Aldri mer 9. april? Det er noe uvirkelig over situasjonen, og det oppleves nesten som en scene fra Titanic, hvor orkesteret spiller på første klasse mens skipet er på stø kurs mot isfjellet.

La oss ta to skritt tilbake, og se på hva som har ledet frem til denne situasjonen. Etter Berlinmurens fall i 1989, var store deler av Europa preget av en overbevisning om at Russland ville bevege seg i vestlig demokratisk retning. Samtidig hadde vi ikke råd til å fornye en stor mobiliseringsstruktur, og det falt naturlig å delta på transformasjonstrenden fra USA, hvor vi i Norge beveget oss fra den kalde krigens mobiliseringsforsvar, til det lille og moderne innsatsforsvaret. Konflikten på Balkan og NATOs leting etter ny berettigelse, var en sterk pådriver for dette. Forsvarsbudsjettene ble relativt sett lavere, og fredsdividenden ble tatt ut i stort monn. For å opprettholde kritisk masse av strukturbredde, ble innsparinger gjort gjennom avgangsstimulering av personell, og salg av «unødvendig» eiendomsmasse.

Gjennom de siste 20 år har Forsvarets driftsbudsjett konsekvent vært for lite til å finansiere den eksisterende struktur og årlige oppdrag. Årsakene til dette er sammensatte. Jeg vil likevel påstå at hovedårsaken gjemmer seg i overambisiøse krav til interneffektivisering. Dette har ført til at Forsvaret har tært av lager, og overført penger fra investering til drift i mange år. Frem til 2014 vil noen kanskje si at denne aksepterte risiko var til å leve med. At man ikke valgte å ta ned denne risikoen etter Russlands annektering av Krim, er mer oppsiktsvekkende, spesielt sett i lys av Putins tordentale i München i 2007.

Så sent som i 2019 fremmet Forsvarssjefen et fagmilitært råd inndelt i 4 ambisjonsnivåer fra A til D. Alternativ A, var et moderat anslag av hva som skulle til for at Forsvaret skulle kunne løse sine oppgaver i.h.t. myndighetenes krav. Alternativ D, var det som krevdes for at Forsvaret etter en nøktern vurdering skulle kunne løse sine fredstidsoppgaver, men uten å oppfylle NATOs krav til Norge. Regjering og Storting gikk for alternativ D minus. Med andre ord aksepterte norske myndigheter to år før krigen i Ukraina, et budsjettnivå som ikke satt Forsvaret i stand til å løse mer enn sine fredstidsoppgaver.

Konsekvensen av dette er at vi i dag møter en global og alvorlig sikkerhetskrise med nesten tomme lager av stridsviktig ammunisjon og reservedeler, og en marginal forsvarsstruktur, med begrenset luftvern, og som ikke er i stand til å løse sitt primæroppdrag. Dette er i det siste stadfestet av Forsvarsminister, Forsvarssjef og Forsvarskommisjonen, godt underbygget av FFI og Riksrevisjonen. Et forsiktig anslag identifiserer et avvik på over 40 milliarder kroner for at dagens struktur skal virke i.h.t. forutsetningene.

Forsvarskommisjonen har vært sjeldent tydelig på alvoret i situasjonen. Den etterlyser kriseforståelse og handling. Ingen av delene har så langt vært nevneverdig synlig fra våre politiske myndigheter. NATOs 2% mål skal vi ikke nå før i 2026, og vi skal bruke hele 2024 på å utvikle en ny Langtidsplan for Forsvaret. Til sammenligning har Sverige fremskyndet realisering av 2% målet til 2024. Noen vil stille seg spørsmålet; Hva er det vi i Norge har sett, som resten av Europa ikke har sett? Det spørsmålet tror jeg vi alle kjenner svaret på.

I 2007 ble det fra høyeste hold i Forsvaret uttalt; sitat: «interstatlig konflikt i Europa er utenkelig i fremtiden», sitat slutt. Denne holdningen har lagt grunnlaget for den forsvarsstruktur vi har i dag. Den har dannet grunnlaget for uttaket av en historisk stor fredsdividende, gjennom en stor nedskalering av Forsvarets struktur og kapasitet, og avhending av et betydelig antall installasjoner og baser, som vi i dag gjerne skulle ha sett ugjort. Vi har ikke en smertefull historie med Russland, og kjenner heller ikke den sanne russiske kultur, som våre allierte i Finland, Baltikum og Polen. Vi fortsatte å leve i håpet om at Russland skulle gå i demokratisk retning, selv om våre øst-europeiske venner fortalte oss det motsatte.

I Norge er vi heller ikke spesielt gode på sikkerhet og beredskap. Under den kalde krigen var vi i verdensklasse gjennom vårt Totalforsvarskonsept. I 2022 må Nordstream rørledningene gå i luften, før vi finner det opportunt å iverksette fysisk sikring av norsk olje- og gass infrastruktur på land.

Jeg er ikke opptatt av å fordele skyld. La oss nullstille historien frem til februar 2022, og se hva vi kunne ha gjort, etter at all tvil var fjernet om Russlands hensikter. Og for å skyte inn, etter at Norge i 2022 alene, hadde 1000 milliarder kroner i ekstrainntekter på olje og gass, som en direkte konsekvens av krigen i Ukraina.

I stedet for umiddelbart å planlegge for å nå 2% målet, bevilger vi oss tid til 2026. I stedet for umiddelbart å fylle opp ammunisjonslagrene for dagens struktur, som er risikofri, og ikke inflasjonsdrivende, venter vi på ny langtidsplan (LTP) i 2025, og havner bakerst i bestillingskøen. Konsekvensen er mange års utsettelse, og til en kostnad som kanskje vil ligge 50% høyere enn nødvendig. I stedet for å ta frem Forsvarssjefens fagmilitære råd, alternativ A fra 2019, venter vi med å investere til den samme LTP-en er klar i 2025. Motstanderne av dette resonnementet argumenterer med at vi har god tid, fordi Russland vil trenge mange år på å bygge seg opp igjen. Min påstand er at et autokrati som Russland, med delvis innført krigsøkonomi, vil klare dette langt raskere enn vi i Vesten. Vestlig produksjonskapasitet dekker ikke det umiddelbare behovet, og ledetid på komponenter og råvarer, er til dels svært lang. En forsiktig støtte til Nammo i 2023, er for lite for sent.

Ingen vet hvordan eller når denne krigen ender. Den vestlige demokratiske frihet er under press, og Norge er i en svært utsatt og sårbar situasjon. Det er alvor nå, det haster!

Regjeringen og opposisjonen må snarest utforme et forsvarsforlik, og de åpenbare investeringene i reservedeler, ammunisjon og Luftvern må besluttes nå. Sett deler av fjorårets merinntekter på 1000 milliarder inn i et «Forsvarsfond», eller øremerk dem til et Forsvarsløft. Det er på tide å betale tilbake fredsdividenden vi har nytt godt av i mange år.

For videre lesing:

• Forsvarskommisjonen av 2021 - Forsvar for fred og frihet
  
• Forsvarssjefens fagmilitære råd 2023
• Regjeringen bør skrote forsiktighetslinjen overfor Russland og Norge bør vise styrke

Se også "Nato etter Vilnius-toppmøte" under Arendalsuka 2023, hvor Jakobsen deltok i panel sammen med Stian Jenssen, stabssjef ved Private Office of the NATO Secretary General og viseadmiral Louise Dedichen, sjef for Militærmisjonen i Brussel: