"Oops!... We Did It Again"

Jeg tror vi har lært mye, og USAs forsvarsminister under Vietnamkrigen, Robert McNamara, satte ned hele elleve lærdommer han mente var viktige å ta med seg fra Vietnamkrigen:

1. Vi forsto ikke intensjonene til de ulike aktørene.
   
2. Vi betraktet folket i operasjonsområdet i lyset av våre erfaringer, og ikke i deres.
3. Vi undervurderte folks vilje til å slåss og dø for sin tro og sine verdier.
4. Vi misforsto både venner og motstandere fordi vi ikke kjente historien, kulturen og politikken i området.
5. Vi maktet ikke å se begrensningene i vår egne doktriner og vår egen teknologi.
6. Vi maktet ikke å engasjere vår egen befolkning i spørsmålet.
7. Når uforutsette hendelser gjorde at strategien måtte endres, la vi for lite vekt på å forklare dette for vår egen befolkning.
8. Vi erkjente ikke at vi ikke er allvitende. Vi har heller ingen rett til å forme andre stater i vårt bilde.
9. Vi holdt oss ikke til prinsippet om at militærmakt kun skal brukes til å forsvare oss selv, eller i samvirke med verdenssamfunnet.
10. Vi innså ikke at det finnes problemer som ikke kan løses, også i sikkerhetspolitikken.
11. En forutsetning for de feilene vi gjorde, var at vi ikke maktet å organisere våre strategiske beslutningsmiljøer på en hensiktsmessig måte.

Punktene ble skrevet i lys av nederlaget i Vietnam, men kunne like gjerne vært skrevet i lyset av nederlaget i Afghanistan. Punktene er tidløse, og vil bli trukket fram igjen neste gang vi må rømme hals over hode.

Hva er det så som gjør at vi stadig begår de samme feilene? Grunnen er åpenbar. Vi har ikke evne til å tenke strategisk, forstått som å bruke av blant andre militære midler for å nå politiske mål. Satt på spissen kan vi ikke vår Clausewitz.

Noen blir sikkert lei av å høre det, men det er etter mitt syn et faktum at de tankene en prøysser snekret i hop på 1820-tallet, fremdeles er de mest moderne tankene vi i har om krig og strategi. Alt da skrev Carl von Clausewitz:

"Den første, overordnede og mest avgjørende vurderingen en statsmann og en feltherre må foreta, er at de på dette grunnlag må fastslå hva slags krig de er i ferd med å utløse, og at de verken oppfatter den som, eller forsøker å gjøre den til, noe den ut fra sakens natur ikke kan være. Dette er det viktigste og mest omfattende av alle strategiske spørsmål[.]"

Det er ikke tvil om at vi i nær 20 år har forsøkt å gjøre krigen i Afghanistan til noe den ut fra sakens natur ikke kan være. Det andre Clausewitz kan fortelle oss i sakens anledning er: «Krig er et livsfarlig foretagende og de verste feil er de som er forårsaket av velvilje.»

Alt senhøstes 2001 konkluderte den amerikanske forsvarsminister Donald Rumsfeld med at Afghanistan ikke var noe blivende sted. Som han fortalte sin sjef president George W. Bush: «Afghanistan risks becoming a swamp for the United States. Everyone in Afghanistan has an agenda or two. We’re not going to find a lot of straight shooters. It’s my view we need to limit our mission to getting the terrorists who find their way to Afghanistan. We ought not to make a career out of transforming Afghanistan.» Som vi nå vet, vant ikke det synet frem. Det var for mange som mente at vi ikke kunne overlate afghanerne til sin egen skjebne så fort Al-Qaida ikke lengre var en internasjonal trussel. For mye velvilje og for liten evne, har ført Afghanistan dit landet er i dag, til en vanvittig kostnad.

At vi stadig gjentar de samme feilene, skyldes altså ikke at vi mangler kunnskap om dem, men at vi mangler strategisk sans og politisk mot. I tillegg trenger man flaks, og gode lokale samarbeidspartnere. Alt manglet i Afghanistan. Taliban, derimot, har vist oss hvordan du kan få til mye med lite, om du makter å bruke militærmakten sammen med andre midler for å nå politiske mål.

Videre lesning:

Om du ønsker de fulle resonnementene og referansene til kildene, finnes de i:

Harald Høiback, «Hva ville Clausewitz ha sagt?» i Gjert Lage Dyndal og Torbjørn Knutsen (red.) Exit Afghanistan, Oslo: Universitetsforlaget (2012).

Harald Høiback, Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden, Oslo: Cappelen Damm (2016).

Harald Høiback, «‘Nine-eleven’ – tjue år etter». Den norske Atlanterhavskomité (2021)

Harald Høiback, En kort introduksjon til Carl von Clausewitz. Oslo: Cappelen Damm (2021)

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.